Per Are Løkke: Ungdommens transformasjoner. Ni essays om å forstå ungdomsfasen.
Gyldendal Norsk Forlag, 2021
«Essay» betyr «forsøk», lærte jeg på ungdomsskolen. I «Ungdommens transformasjoner» opplever jeg at Per Are Løkke gjør to forsøk: Å fange essensen av vår tid, og å fange essensen av ungdomsfasen. Jeg synes han lykkes ganske godt med begge.
Bokas ni essays omhandler ulike temaer som blant annet «Skolen og fremveksten av en hardere virkelighet», «Familiens støpeformer» og «Den unge jenta». Tematikken går både på hva som kjennetegner vår tid, hvordan tidsånd og samfunnsutvikling påvirker ungdom, og på mer spesifikke problemområder. De siste essayene i boka dreier seg mer mot psykoanalytiske perspektiver på ungdomsfasen.
Løkke har i sitt lange yrkesliv som psykolog spesialisert seg på arbeid med ungdom, og essayene bærer dermed preg av hans opparbeidede erfaring og kunnskap. Det er imidlertid ikke tørr dosering som preger tekstene; heller er det et oppriktig engasjement for denne aldersgruppen jeg som leser merker meg. Kanskje er det den åpne, undrende holdningen Løkke framholder som så viktig i møte med ungdommer, som også er med på å opprettholde hans glødende interesse gjennom så mange år?
Per Are Løkke kan neppe kalles en «mainstream» norsk psykolog. Gjennom en rekke kronikker og essays blant annet i Tidsskrift for Norsk psykologforening, har han vist seg som belest og oppdatert på samfunn, kultur og historie. Det er synd å måtte trekke dette fram som uvanlig, men i en virkelighet der psykologien lener seg mer og mer opp mot storebror medisin, blir den type kunnskap Løkke besitter etter hvert en påtagelig mangel blant i hvert fall norskutdannede psykologer. Det er betegnende at profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo, som tidligere i hvert fall hadde en viss tilknytning til resten av det samfunnsvitenskapelig fakultet gjennom blant annet sosialantropologi som støttedisiplin, i senere tid har fjernet slike fag til fordel for et mer rendyrket psykologistudium. I Løkkes tekster blir det tydelig hvor vesentlig tenkning om vår felles historie og samtid er for å forstå det som skjer mellom, og i, oss mennesker, og hvilket tap det er når psykologien slutter å beskjeftige seg med dette.
Hva er så spesielt med ungdomsfasen?
Som skolepsykolog som jobber med nettopp ungdommer, var jeg naturlig nok spent på Løkkes syn på ungdomsfasen. Som i alle andre livsfaser er mennesker forskjellige, og man kan spørre seg om det har en hensikt å fokusere på hva som kjennetegner ungdommer. Blandingen av voksenhet, bråmodenhet og barnlighet er likevel slående hos mange ungdommer, og jeg kan kjenne meg igjen i Løkkes fascinasjon for denne kaotiske brytningsfasen. Han beskriver godt hvordan disse årene – i psykoanalysen kalt «individets andre fødsel» – kan innebære å oppdage seg selv, men også å stille spørsmål ved og til dels gjennomskue sin egen barndom og oppdragelse. Foreldrene blir revet ned fra pidestallen og man begynner på det Løkke kaller «den store oppgaven det er å oppdage de tause traumene i sine foreldre»; altså foreldrenes livserfaringer som fram til nå har preget barnet ubevisst.
Dette opplever jeg som gode tenkemåter å lene seg på i møte med den smerten og forvirringen ungdommer kan vise, og langt mer nyttige enn diagnosene som har fått så stor plass i barne- og ungdomspsykiatrien. Ikke bare betyr det at ungdommens lidelse er meningsfulle responser på livsomstendigheter og dermed ikke bør sees som sykdom, men også at det rett og slett kan være nødvendig for ungdommen å få lov til å bruke tid på å utforske dette landskapet og stå i de vanskelige følelsene det medfører.
Og hvordan i all verden kan man beskrive vår tid?
Å skulle beskrive vår mangfoldige tidsalder er en krevende øvelse, som nødvendigvis må innebære en del forenklinger. Løkke lener seg på et solid utvalg intellektuelle kapasiteter som blant annet Anthony Giddens og Nikolas Rose, og står nokså støtt når han peker på at dagens samfunn (her nevner han imidlertid ikke forskjeller mellom ulike kulturer) i dag ikke lenger preges av strenge normer og idealer som ungdommen må frigjøre seg fra, men derimot av diffuse krav om å «finne seg selv», samtidig som man helst skal prestere på alle områder. Det paradoksale i dette, der ytre press blir uutalt og omdannet til et indre krav om å måtte være på visse måter, er dessverre gjenkjennbart fra min praksis med ungdommer. Løkke tør også å være politisk når han peker på hvordan markedskrefter vet å utnytte og bygge oppunder trangen til å bli en bedre versjon av seg selv. Han har ordet i sin makt, og beskriver godt dramaet som «den unge jenta» havner i når hun «blir fanget i den emosjonelle kapitalismens selvforbedringskvern».
Videre skriver han interessant (om enn noe gjentakende) om likestillingens mødre, som ifølge Løkke ikke lenger har språk for byrdene de bærer ved å skulle prestere både hjemme og i yrkeslivet. Igjen trekker han fram hvordan uuttalte indre konflikter vil prege barna på måter som de selv må forsøke å forstå og uttrykke når de beveger seg over i ungdomsfasen.
Også den unge gutten ser han godt, og han tør å sette seg opp mot populære meningsytrere som Jordan Peterson og Harald Eia. Han anerkjenner at biologiske kjønnsforskjeller har en betydning, men ikke «på den programmatiske måten» som han mener disse forfekter. Isteden ser han vår tids fortsatt bastante forestillinger om kjønnsforskjeller som bidragende til den krisen mannsrollen befinner seg i, og hevder at det er de maskuline idealene som fortsatt hindrer gutter og menn i å uttrykke og romme sin emosjonelle smerte, slik at denne heller må komme til uttrykk i uro og aggresjon. Dette må kalles en modig påstand i en tid da mange har fått sitt pass påskrevet ved ymting om at kjønnsforskjeller kan være delvis sosialt konstruerte.
Savner mer refleksjon over eget ståsted
Løkke er ikke nådig mot vår tids rådende behandlingsparadigmer innen psykisk helse, og i et av essayene langer han ut mot kognitiv atferdsterapi. For undertegnede oppleves dette delvis treffende – for den overfladiske symptom-mestringen denne terapiretningen noen ganger kan stå for, går virkelig hånd i hånd med både effektiviseringen og mestringsfokuset som kjennetegner vår tid. Men delvis finner jeg det også trettende – for hvor mange ganger har man vel ikke hørt en psykoanalytiker kritisere kognitiv atferdsterapi? Det kan virke som en evig søskenrivalisering, der motpartene nok ikke alltid har tatt seg bryet med å prøve å forstå hva den andre står for, og gjerne benytter krangelen til å framheve egen fortreffelighet.
Slike utspill vekker en skuffelse i meg over at vi ikke er kommet lenger. Skulle vi ikke snart begynne å spørre hva folk synes er virksomt, og skreddersy hjelpen til den enkelte, heller enn å være opptatt av forskjellene mellom ulike tradisjoner? Det blir for meg et overdrevent fokus på oss terapeuter og retningen vi bekjenner oss til, heller enn på dem vi skal være der for.
En del av det jeg ser som gode og åpnende perspektiver på ungdomsfasen i disse essayene, er riktignok tankegods i psykoanalytisk ånd, og jeg skal ikke motsi Løkke når han framhever psykoanalysens nyanserikdom og toleranse for det uvisse. Derimot følger jeg ham ikke helt når han nokså ubeskjedent hevder at det ikke er mange andre tenkemåter enn psykoanalysen som kan bistå ungdommen i dennes tiltrengte transformasjoner. Noen teoretiske framlegginger, som for eksempel om unge gutters «utviklingspsykologiske drama» når de må adskilles fra sin mor, opplever jeg som på grensen til bastante, slik psykoanalytiske teorier enkelte ganger kan framstå, naturligvis uten at dette er unikt for psykoanalysen. Det blir imidlertid påtagelig når dette blir stående i så stor kontrast til den undring og åpenhet som Løkke jo ellers framholder som så viktig.
Løkke påpeker riktignok at psykoanalysen i for liten grad har interessert seg for samfunnsstrukturer og disses innvirkning på psyken, og han skal ha honnør for at han selv går aktivt inn for å kompensere for denne mangelen ved å spe på med annen kunnskap. Jeg skulle likevel gjerne sett ham underkaste sitt eget ståsted en like kritisk undersøkelse som han foretar av andre behandlingsideologier og samfunnstrender.
Treffende kritikk av dagens psykisk helse-diskurs
Til tross for de nevnte innsigelsene, er mitt hovedinntrykk som leser at forfatteren er nesten uvanlig kunnskapssøkende og ute etter å forstå. Han har oppsøkt og satt seg inn i ulike perspektiver, også når det gjelder forfattere og meningsytrere han er uenig med, og deler villig sine skarpe observasjoner med leseren. Han peker på mekanismer og sammenhenger som det er lett å tenke at flere burde være opptatt av, og la påvirke sin praksis, enten man er terapeut eller politiker.
Ikke minst når det gjelder psykologien og samfunnets forhold til denne, er han skarp. Når han beskriver hvordan dagens ungdommer kommer til terapi med sin angst for ikke å mestre, men møter psykologer som på sin side er redde for ikke å gi effektiv nok terapi, kan i hvert fall undertegnede smile gjenkjennende. Hans problematisering av samfunnets forventninger til psykologen om å fikse og ordne opp, er befriende for meg å lese. Det blir en bekreftelse av det mange av oss nok kjenner på; en motvilje mot å la seg fange av vår tids prestasjons- og effektiviseringskrav, og en trang til å gjøre opprør mot disse på vegne av både oss selv og ungdommene.
Løkkes stemme og hans bidrag blant annet i psykologtidsskriftet er sårt tiltrengt. Med «Ungdommens transformasjoner» når han forhåpentlig ut til flere lesere, og boka er da også relativt lettlest med en pedagogisk framstilling, selv om den enkelte ganger blir noe ordrik og gjentakende. Løkkes psykoanalytiske bakgrunn har en viktig plass i budskapet hans, men i sin kritikk av psykisk helsevern og rådende behandlingsideologi, kan han kanskje tidvis stå i fare for å ta for lett på menneskers ulike behov og ønsker, der noen kanskje vil foretrekke mer konkrete tilnærminger, og der psykoanalytisk teori kanskje ikke alltid vil være treffende for den enkeltes strev.
Samtidig følger jeg ham langt på vei i at den største faren i dagens psykisk helse-diskurs er trangen til symptomdemping og mantraet om mestring. «Ungdommen trenger tid til å fordøye og gi mening til sine symptomer», skriver Løkke. Dette tror jeg gjelder for flere aldersgrupper, men kanskje er det hos ungdommen, med dens sårbarhet, framtidshåp og strev, at vi får størst trang til å dempe og fikse, når det vi kanskje først og fremst bør gjøre er å lytte.
