Av Åse Dragland
Flux forlag, 2021
«Medisinering med bismak» er en kortfattet bok, som på 120 sider oppsummerer en del sentrale forskningsfunn og debatter innen medisinbruk i Norge idag. I forordet heter det at boka er «ment som en kritikk av en praksis der medisinering blir en vesentlig ingrediens i behandlingen av sårbare grupper». Det er lett å være enig i at slik kritikk trengs, og nye utgivelser om denne tematikken kan peke på nye poenger og ikke minst holde liv i debatten. Det er dermed all grunn til å applaudere Draglands prosjekt, men spørsmålet er om det blir vel ambisiøst.
I lesningen av boka stopper jeg opp ved en del uklarheter. Jeg må riktignok minne meg selv på at dette er forskningsjournalistikk og ikke en forskningsartikkel. Og godt er dét, for vi trenger fagstoff som er tilgjengelig for andre enn fagfolk, og som nødvendigvis ikke kan være like detaljert. Mye medisinsk forskning er vanskelig å tolke for oss uten ekspertise på de aktuelle forskningsmetodene. Derfor trenger vi både kritiske fagfolk som kan «oversette» fagstoffet for oss, som for eksempel den britiske psykiateren Joanna Moncrieff, og ikke minst dedikerte forskningsjournalister, som Robert Whitaker. Dragland har lest sin Whitaker og Moncrieff, og refererer flittig særlig til sistnevnte. Hun er imidlertid mer kortfattet og oppsummerende, og ikke minst skriver hun på norsk og til dels om norske forhold, noe som naturligvis gjør boka mer tilgjengelig og relevant for oss nordmenn.
Av kritisk litteratur om medisinbruk på norsk, har vi fra før Niels Christian Geelmuydens «Pillebefinnende» fra 2017, som ikke går så langt inn i tematikken om psykisk helse, men heller favner flere ulike medikamentgrupper. Noe Geelmuyden gjør, og som jeg savner hos Dragland, er at han begrunner det utvalget han har gjort av medisingrupper han vil ta for seg. Dragland har, som tittelen sier, valgt å konsentrere seg om medisiner innen psykiatri, eldreomsorg og ADHD-behandling. I tillegg finner vi innledningsvis et kapittel om antibiotika. Kanskje er jeg en vanskelig leser, men jeg blir da nysgjerrig på hvorfor ikke for eksempel smertestillende medikamenter også er tatt med, og hadde gjerne sett en tydeligere begrunnelse for det utvalget som er gjort. Kanskje er det riktig så gode grunner for dette, og med en redegjørelse som tar meg med på forfatterens tankerekker, blir jeg ofte mer medgjørlig.
Oversiktlig om de sentrale debattene
Dragland ser ut til å ha lagt ned betydelig arbeid i å samle kunnskap og oppsummere kunnskap om de utvalgte temaene. Hver del tar for seg ett medisinsk område (antidepressiva og antipsykotika er riktignok omtalt i samme del), og viser til forskning på effekter og eventuelle skadelige virkninger. I tillegg finner vi en introduksjon som omtaler medisinbruk i vår tid, en del om alternative behandlingsmetoder innen psykisk helse og noen oppsummerende avsnitt til slutt. Inndelingen er oversiktlig, og boka har fått plass til mye av den viktigste kritikken av legemiddelbruk i vår tid.
Dragland beskriver godt og lettfattelig hvordan medisiner gjorde sitt inntog i behandlingen av det som ble forstått som psykiske lidelser. Mye av boka er viet diskusjonen omkring medisinering versus medisinfri behandling innen psykisk helse, hvor de største motsetningene er godt forklart. Også i flere av de andre avsnittene har Dragland viktige poenger, som hun kanskje i større grad kunne ha knyttet sammen: Blant annet nevner hun hvordan barn som settes på ADHD-medisiner ofte ikke blir spurt om bivirkninger, og peker også på behovet for å registrere bivirkninger hos sykehjemsbeboere med lang medisinliste. Disse avsnittene fikk meg til å tenke tilbake på min tid som ekstravakt ved en psykiatrisk døgnavdeling, og hvor sjokkert jeg ble over legenes og sykepleiernes manglende interesse for de til dels svært alvorlige bivirkningene pasientene opplevde. Manglende registrering av bivirkninger kan sies å være et gjennomgående problem på de områdene boka berører, og kunne med fordel vært løftet fram som dette.
Når det gjelder alternativer til medisinsk behandling, kommer forfatteren flere ganger tilbake til naturens betydning for vår psykiske helse. Dette er et viktig poeng, som tåler at det blir gjentatt noen ganger. I avsnittet om selvhjelpskurs bruker jeg noe tid på å forstå hva for slags kurs som er ment, for her menes ikke diagnosespesifikke mestringskurs, men generelle selvhjelpskurs som vel ikke er så godt kjent. Refleksjonene om hvordan tankegangen bak disse kursene kunne tas i bruk i større grad er imidlertid interessant. Dragland foreslår at et arbeid med å bli bevisst sine egne problemer og å sette opp en handlingsplan for endring, er noe som kunne starte opp på fastlegekontorene. Dette ville være en ny måte å tenke på om fastlegens og pasientens rolle, der man, istedenfor kun å bli «screenet» og henvist til spesialist, kunne få mer tid sammen med fastlegen til å reflektere over hva man selv opplever som de største problemene og hva man ønsker å ta fatt i. Nødvendigvis ville dette kreve en aldri så liten revolusjon i hvordan helsevesenet fungerer per i dag, der fastlegen måtte hatt langt mer tid til rådighet. Men kanskje ville det alt i alt blitt en mer effektiv og bedre forvaltning av helsemidlene våre. Dette kunne jeg gjerne sett drøftet nærmere – kanskje i en ny bok?
Unødvendige unøyaktigheter
Jeg kommer ikke utenom å nevne en del mangler og unøyaktigheter som blir problematiske, og som kan være et symptom på at boka favner for vidt og at det kanskje ikke har vært mulig å gå helt inn i materien på de ulike feltene. Når det for eksempel gjelder omtaler av ulike medikamenter, blir det flere ganger rotete. I bokas siste del heter det at det de siste tiårene har vært «en nærmest eksplosiv økning i bruk av antipsykotika» (s. 98), og man må da spørre seg om det er «psykofarmaka» som er ment, altså alle medisiner ment for psykiske vansker. Denne sammenblandingen ser ut til å oppstå flere ganger og virker underlig og unødvendig, særlig når det bakerst i boka faktisk finnes en liste med forklaring av disse fagbegrepene.
Også andre ganger blir det uklart hva som er ment, blant annet i omtalen av Wunderinks studie fra 2013, som jo er svært sentral i debatten omkring «antipsykotika». Her får vi referert at pasienter med «førstegangs-psykose» som sluttet med medisiner eller reduserte dosen, klarte seg bedre enn de som fortsatte på samme dose. Dette blir imidlertid ikke utdypet, annet enn at den medisinfrie gruppen hadde «noe høyere tilbakefall, men ellers ingen andre problemer» (s. 49). Her blir jeg i stuss om hva som er ment. Fikk man flere tilbakefall uten medisiner? Hva menes i så fall med at de klarte seg bedre?
Om man søker opp Wunderinks studie, finner man at tilbakefallsraten var høyere for den medisinfrie gruppen de første årene, men at dette jevnet seg ut. Det som imidlertid ofte blir trukket fram som det viktigste funnet i denne studien, er at tallene på «recovery» i form av dagliglivsfungering, sosiale relasjoner, arbeid osv., etter syv år var mer enn dobbelt så høye i gruppen med redusert dose/uten medisiner. Et så viktig funn fortjener å bli gjengitt rimelig presist og forståelig, ellers bør man etter min mening la denne studien ligge.
Jeg blir også overrasket over avsnittet om fysisk aktivitet, der det går fram at personer med «alvorlige psykiske lidelser» lever i snitt 10-20 år kortere enn resten av befolkningen – og det ikke nevnes med et ord at medisiner kan spille noen rolle i dette. I en bok som har som hovedtema et kritisk blikk på medisinbruk, blir dette uforståelig. At fysisk aktivitet kan være positivt for mennesker som sliter psykisk, og at dette bør vektlegges mer i helsevesenet, er fint å nevne. Det blir imidlertid noe hult når det i denne sammenhengen ikke nevnes negative helseeffekter av psykofarmaka, og heller ikke at bivirkninger som sedasjon, vektøkning og hemming av hjernens belønningssystem nettopp kan gjøre det vanskelig å være fysisk aktiv. Her farer forfatteren etter min mening så lett over stoffet at svært viktige poeng blir utelatt.
Referansene må være på plass!
Igjen må jeg minne meg selv om at dette er en populærvitenskapelig bok, og at man kanskje ikke skal være for streng med detaljene. Men man har neppe store sjanser for å bli tatt alvorlig i en debatt om psykofarmaka hvis referansene ikke er i orden. Særlig når Dragland benytter mye sekundærlitteratur, altså litteratur som omtaler forskningsartikler eller andre kilder, blir det mange ledd, og det er viktig for meg som leser å ha mulighet til å finne ut hvem som har skrevet hva.
Da er det synd når det tidvis mangler referanser, for eksempel etter påstander som «De aller fleste er enig i at sykehjemspasienter bruker for mye medisiner, og at de to store synderne er antidepressiva og sovemedisiner» (s. 31). Her lurer jeg på hvem «de aller fleste» er, og om det virkelig stemmer at det brukes så mye antidepressiva på sykehjem. Det samme gjelder setningen «Erfaringene viser at mange pasienter som får SSRI, blir bedre en periode, men at sykdommen igjen forverrer seg eller stagnerer på et nivå» (s. 42). For de av oss som har lest om dette før, eller selv erfart manglende virkning av antidepressiva, er det kanskje ikke så farlig med referanse. Men for dem som ikke har disse erfaringene eller kunnskapen, trengs det konkrete eksempler og gjerne forskning for at man skal ta dette innover seg. De som måtte være uenige i kritikken av medisinbruk, vil i hvert fall neppe ta slike udokumenterte påstander på alvor. Og, igjen, det er synd og unødvendig, da referansene er lett tilgjengelige (se f.eks. RELIS).
Hadde dette vært en bok om hagestell, ville det ikke vært så nøye, selv om det sikkert også der finnes opphetede debatter. Men i debattene om behandling og forståelsesmodeller innen psykisk helse, hvor partene nærmest kaster forskningsreferanser mot hverandre, og vi som kritiserer det etablerte paradigmet beskyldes for å stå i ledtog med scientologikirken, blir dette ekstra viktig. Faren med feil og mangler i kildebruk og referanser, er at de som er uenige i kritikken av medisinbruk, får bekreftet sin forestilling om at kritikken er usaklig og bygger på mangelfullt grunnlag. Det har vi ikke råd til å risikere.
Lettfattelig oppslagsbok med behov for revidering
Med litt velvilje kan «Medisinering med bismak» sees som en enkel, kort og lettfattelig oppslagsbok på temaet kritiske perspektiver på bruk av medisiner innen psykisk helse (og noen andre områder). Når man imidlertid må lete opp referanser for å sjekke hva som egentlig er ment, eller hva forskningsstudien egentlig fant, blir det likevel ikke så lettvint. Om man hadde spandert på denne kritiske boka en kritisk gjennomgang, og dertil retting av feil og unøyaktigheter, samt tatt en ny runde på tematisk utvalg, kunne dette blitt stående som en både anvendelig og viktig bok.
Gjennom boka ser vi en dreining fra generelle betraktninger, antibiotika og eldreomsorg, til å handle mer og mer om psykisk helse og psykofarmaka, og kanskje speiler dette forfatterens økende interesse for dette feltet etter hvert som arbeidet skred fram. Kanskje hadde det vært en god idé å konsentrere seg om nettopp denne tematikken, og dermed hatt mulighet til å gå mer i dybden på forskningen, heller enn først og fremst å bruke sekundærlitteratur.
Til tross for alle mine innvendinger, er «Medisinering med bismak» et prisverdig prosjekt, og i de siste delene av boka kommer Dragland igjen med egne tanker og funderinger som er verdt å lytte til. Boka er på sitt beste når hun løfter blikket, og peker på sammenhenger og mulige endringstiltak. Bokas siste avsnitt kunne jeg ikke vært mer enig i, der hun konkluderer med at «Uansett hva løsningene vil bli, burde folk flest og brukere av antidepressiva og antipsykotika bli opplyst om hvor lite kunnskap man egentlig har om disse midlene». At noe av løsningen på situasjonen vi har rotet oss inn i kan ligge i folkeopplysning, er et viktig poeng, som også gir denne boka en tydelig eksistensberettigelse. For hvis «folk flest» fikk mer saklig og lettfattelig informasjon om medisinene som finnes på markedet, ville man kanskje bli mer skeptiske til å ta imot behandling med usikker effekt og alvorlige bivirkninger. Kanskje leger ville bli mer tilbakeholdne med å skrive disse ut, og ikke minst ordinere disse på tvang. Kanskje, kan vi tillate oss å tenke; kanskje ville vi få et press om mer uavhengig forskning på legemidler, uten påvirkning fra økonomiske interesser. Det er lov å drømme.
Referanser
Geelmuyden, N. C. (2018). Pillebefinnende. Oslo: Cappelen Damm
Langaas, H. C. & Hoff Roland, P.-D. (2017). Hvor effektive er egentlig SSRI mot depresjon? https://relis.no/content/4839/Hvor-effektive-er-egentlig-SSRI-mot-depresjon
Steingard, S. (2013) Why Wunderink matters. Community Psychiatrist. https://www.madinamerica.com/wp-content/uploads/2013/10/AACP-2013-September-Newsletter.pdf
Whitaker, R. (2019) Beskytter antipsykotika mot tidlig død? En gjennomgang av forskningsfunn. https://www.madinnorway.org/2021/06/beskytter-antipsykotika-mot-tidlig-dod-en-gjennomgang-av-forskningsfunn/
World Health Organization (2018). Management of physical health conditions in adults with severe mental disorders. https://www.who.int/publications/i/item/978-92-4-155038-3
Wunderink, L., Nieboer, R.M., Wiersma, D., Sytema, S. & Nienhuis, F.J. (2013). Recovery in Remitted First-Episode Psychosis at 7 Years of Follow-up of an Early Dose Reduction/Discontinuation or Maintenance Treatment Strategy: Long-term Follow-up of a 2-Year Randomized Clinical Trial. JAMA Psychiatry https://jamanetwork.com/journals/jamapsychiatry/fullarticle/1707650