”Ensomhet er fraværet av andre mennesker.” Det er en definisjon vi gjerne blir lært fra svært ung alder. Akkurat som i andre situasjoner, skaper en definisjon som verken blir utfordret eller nyansert et stort fravær, en tåke å famle rundt i på jakt etter dette uklare, begrepsløse.
Hva med de som ønsker å være alene, i alle fall deler av tiden? Under oppveksten lærer vi hvor feil det ønsket er, eller så lærer vi rett og slett ikke noe om det. Skyld. ”Tenk på de som ville gitt den ene armen sin for å ha noen å være sammen med.” Skam. Denne tanken som ikke er akseptert, som må innebære at Noe Er Galt. Hvem kan godta meg når jeg har tanker som skiller seg fra de andres?
Og ensomhet er i seg selv en ensom opplevelse. Det sies at ensomhet er en folkesykdom, og å få vite det, kan få mennesker til å føle seg litt mindre alene om opplevelsen, der de sitter hver for seg. Det er lett å glemme dette når man vandrer blant lykkelige par, vennepar og små klikker, når man lurer seg selv til å tro at alle andre har hverandre.
De mest isolerte periodene i mitt liv har ikke vært de hvor jeg har tilbrakt mest tid innenfor døren, fordi psyken eller kroppen har tvunget meg til det, eller fordi jeg rett og slett har hatt behov for å trekke meg tilbake for å lade opp. Det har vært når jeg har vandret rundt med en dyp følelse av å være frakoblet, når jeg har båret smertens skylapper, når jeg har levd med slikt som ikke kan fortelles, men heller ikke forbli ufortalt.
Det har vært når fokus har ligget på å overleve denne dagen, så den neste, og å ikke tiltrekke meg noe negativ oppmerksomhet. Følelsen av å være alene blant andre mennesker, spesielt i store grupper og på offentlige steder, har fulgt meg siden jeg var liten. Det har vært så selvfølgelig at jeg måtte bli ganske voksen før jeg reflekterte over det. At jeg ikke føler den øyeblikkelige tilknytningen en del ser ut til å føle; at selv om jeg ikke har vært fullstendig venneløs gjennom hele livet, så har jeg aldri hatt noen jeg kan være avslappet sammen med, hvor jeg kunne stole på at de ble.
Hvorfor skulle jeg føle meg ensom? Jeg som stort sett led i situasjoner hvor det var for mange mennesker, ikke for få. Senere skjønte jeg at det kan være hvor mange mennesker til stede som helst, det betyr ikke at det finnes noen å høre sammen med.
Å ikke bli forstått, ikke bli validert, å ikke ha muligheten til å speile hverandre. Slikt som skaper en avgrunnsdyp ensomhet, men som ikke er åpenbart for utenforstående.
Følelsen av å stå alene blant andre, det er en skjult og hemmelig følelse. Noen er tilsynelatende lykkelige og vellykkede utenpå, men kjenner savnet inni. Andre er også åpenbare outsidere. De velger ikke nødvendigvis andre, og blir ikke valgt selv.
Noen forsvinner i flokken, de blir rett og slett ikke husket når andre plukker ut sine nærmeste. Andre kan bare drømme om å forsvinne, de står helt alene med sin skjebne, med omstendigheter som skiller deres liv fra andres.
”Ty til nettverket ditt!” er rådet som kommer enten man blir syk, dumpet, eller mister jobben. Hah. Hahh. Nå kommer den som aldri har hatt noe særlig nettverk rundt seg til å føle seg bedre. Selv i oppfordringen om å ta celleprøve blir man oppfordret til å ta med seg venninnegjengen og gjøre venterommet om til rene utdrikningslaget.
Isolasjon er å vite at det ikke finnes en eneste venn å kontakte når livet kjennes tungt, at det rett og slett ikke er et alternativ. Det er å like gjerne kunne levd uten telefon, så lang tid det går mellom hver gang man hører fra noen.
Det er etter mange år å være klar til å fortelle noe, men fortsatt ikke ha noen å fortelle det til.
Isolasjon er å sitte og lytte når det blir vist sympati for andre ofre, til og med gjerningspersoner, når det blir slått ring rundt mennesker som er rammet, gjerne noen som allerede er elsket, å sitte der og vite at dersom det som har rammet meg kommer på tale, vil reaksjonen være en helt annen. Det er å forlate situasjonen, uten en scene, til vanlig tid, i stillhet, med visshet om hva som kommer til å forbli under overflaten.
Og igjen, skam. Denne gangen skammen over å ikke være ønsket og valgt, over å ikke ha noen å ty seg til når det trengs, og aldri å ha hatt det. Å møte opp alene både når det er enkelt å gjøre det, og når det er en kraftanstrengelse.
Å være nedvurdert og sett som mindre verdt, å bli konfrontert med det, og i noen situasjoner, hånet for det. ”Du har jo ingen.” ”Som om noen ville være sammen med deg.”
Ensomheten vi frykter å snakke om, redd for å bli møtt av himlende øyne, redd for at de som får høre skal ta den som dårlig reklame. ”Når andre ikke bryr seg, hvorfor skulle jeg gjøre det?”
Det selviske lille ønsket om å i alle fall få noen invitasjoner å takke nei til, uansett om jeg ikke har krefter til å delta.
Kan ensomhet alltid løses? Ligger løsningen i medlidenhet og påtvunget samvær? Eller fikser det fint lite, og vekker bare rødme og dårlig samvittighet hos den som føler at hen må true og mase seg innpå andre?
Det handler ikke om savnet etter å ha noen rundt seg, men savnet etter noen å ha det godt sammen med, platonisk eller romantisk.
