Mandag 12. oktober 2020 lanserte Forandringsfabrikken rapporten Vi skulle få det bedre. Medisinering av barn hos BUP og fastlegen. Funnene burde endre selve grunnlaget for hvordan psykiske helsetjenester til barn og unge utføres i dag. Greier myndighetene å levere noe mer enn festtaler om at rapporten er «tankevekkende» og «vi skal ta den med i videre arbeid», eller vil den føre til faktisk endring i feltet?

Proffene legger frem rapporten

Undersøkelsen som danner grunnlag for rapporten, har samlet kunnskap direkte fra 100 barn og unge i alderen 15-20 år. Deltakerne hadde erfaring med bruk av medikamenter fra sju års alder. Under lanseringen ble rapporten overrakt både Helsedepartementet, Helsetilsynet og Folkehelseinstituttet, og Forandringsfabrikken hadde invitert en lang rekke fagfolk som holdt korte innlegg.

Om rapporten

Ungdommene i undersøkelsen kommer fra hele landet, og alle bestemte selv om de ville delta. Av de 100 hadde 85 fått sovemedisiner, 65 fikk antidepressiva, 21 fikk ADHD-medisin, 38 fikk nevroleptika, 33 fikk beroligende og sju fikk såkalt stemningsstabiliserende legemidler. 46 av de 100 hadde stått på 3-5 av de ulike type medikamentene samtidig.

Rapporten kan lastes ned her: https://forandringsfabrikken.no/rapport-vi-skulle-fa-det-bedre-2020 Jeg anbefaler alle å lese hele rapporten. Spesielt anbefaler jeg leger som skriver ut medisiner til barn, å lese rapporten og ta innover seg det som står der. Det er antageligvis det viktigste man kan lese om barn og medikamentbruk som er gitt ut i Norge i dag (om ikke i hele verden).

Jeg gjengir noen hovedtemaer under, men har kortet ned teksten. Les hele teksten i rapporten. Rapporten tar også for seg opptrapping og nedtrapping, rus og avhengighet, barns rettigheter og råd. En del opplevde for eksempel at medikamentene gjorde veien kortere til å misbruke alkohol eller rus. Følelsen av å være avhengig eller å få abstinenser gjorde det vanskelig å slutte på legemidlene.

Mangel på informasjon

Mange av barna og ungdommene (60 % eller flere) svarte at de ikke fikk nok informasjon om medikamentene.

Sitater:

  • Jeg leste på pakken, der stod det at folk under 18 ikke skal ta det. Jeg er under 18. Det er skummelt.
  • Fikk mange bivirkninger. Jeg hintet litt til dem om at jeg tror det er medisinene som gjorde meg dårlig, men de vil ikke innrømme det. Jeg turte ikke si det direkte til dem, for det er ganske skummelt. 
  • Jeg fikk ikke vite noe om bivirkninger. I stedet fikk jeg vite at medisinene ville gjøre livet mitt mye bedre. Det stemte ikke. Selv om det er små bivirkninger, må jeg få vite om dem.

Mangel på valgfrihet

Mange av barna og ungdommene (60 % eller flere) opplevde det som at de ikke hadde noe valg når det kom til om de skulle ta legemidlene.

  • Når psykiateren gir et forslag om medisin, så sier jeg nei, så sier han jeg tror vi prøver likevel jeg. Det føltes som press.
  • Jeg følte egentlig ikke at det var et valg. Det var bare sånn det skulle være. Følte ikke at det var et spørsmål liksom. De sa, – nå skriver vi det ut. Jeg fikk det rett i fleisen.
  • Jeg sa nei. De tok meg ikke seriøst. Jeg kjente på pillepresset. De ville at jeg skulle gi opp målet mitt. Jeg ville leve et liv med glede. Pillepresset gjorde at det kjentes ut som de ga meg opp.

Bivirkninger

De fleste av barna og ungdommene (80 % eller flere) kjente at de følte seg fysisk dårligere av medikamentbruken. De ble sløve. De hadde lite energi til å være med venner, gå på skolen eller holde seg våken i timene. De kunne kjenne seg fjerne og annerledes. De vanlige hverdagslige tingene ble vanskeligere for mange.

  • Jeg husker nesten ingenting fra den perioden jeg gikk på medisiner, bare noen glimt. Hukommelsen ble mye dårligere.
  • Medisinene gjorde at jeg ble dårlig, likegyldig og veldig impulsiv. Det funka ikke. Til slutt ble det selvmordsforsøk og innleggelse.
  • Jeg ble dårligere av medisinene og lå ved doen mye av dagen. Jeg ble kjempekvalm og hadde vondt i hodet.

Under lanseringen forteller ungdommene på scenen at de ofte ikke visste at det de opplevde var bivirkninger, men at de trodde at det var noe galt med dem. Hvis de tenkte at det var bivirkninger, turte de ikke ta det opp med behandler. De kunne også oppleve å bli satt på flere medikamenter hvis de fortalte om bivirkningene.

Flere funn

De fleste barna og ungdommene (80 % eller mer) hadde ikke fortalt om det mest strevsomme eller vonde før de fikk medikamenter. Det ble enda vanskeligere å fortelle etter at de begynte på legemidlene.

Bare 5 % opplevde at de fikk det bedre etter at de begynte på medikamenter.

De fleste av barna og ungdommene (80 % eller mer) ønsket å slutte med medikamenter, og lurte på hvorfor fagfolk ikke stilte spørsmål om dette. De fleste som sluttet, gjorde det uten av fastlegen eller BUP fikk vite det.

De fleste fikk det etter hvert bedre etter at de hadde sluttet. De kunne kjenne på følelser som glede og tristhet, og familie og venner kommenterte at barna og ungdommene var mer seg selv. For mange ble det lettere å snakke om følelser.

Hvilke konsekvenser bør denne rapporten få?

Selv om representantene fra myndighetene var positive i sine ordelag om rapporten, og takket for kunnskapen, er det en overhengende fare for at de går tilbake til sitt og fortsetter med det samme som før. Fra Helsedepartementet ble ordet pakkeforløp brukt så mange ganger i takketalen at man undret seg på om innholdet i rapporten egentlig var forstått. Representanten fra Norsk forening fra barne- og ungdomspsykiatrisk forening kjente seg ikke igjen i funnene, og mente utvalget var for lite. Dette møtte imidlertid store protester fra senere talere som påpekte at dette er et stort utvalg i en slik sammenheng. Psykiater Trond Aarre var klar i sin tale, der han påpekte at de aller fleste av disse medikamentene ikke er godkjent for barn.  

Mad in Norway mener

Funnene i rapporten er alarmerende, og en katastrofe for norsk barne- og ungdomspsykiatri. Både funnene fra denne rapporten og Forandringsfabrikkens tidligere rapport «Psykisk helsevern fra oss som kjenner det» er så tydelig i sin tale at det burde være nok til å legge om hele systemet. Funnene bekrefter det vi som har jobbet i feltet en stund, vet fra før. BUP og den diagnosebaserte modellen er rett og slett ikke egnet til å hjelpe barn og unge, og det burde man erkjenne og gjøre noe med. Pakkeforløp er det siste barn og unge trenger; det har vært et stort steg i feil retning, og bør avvikles.

Man bør i stedet utvikle tjenestene basert på hva barn og unge selv sier er viktig for dem, på hvilken måte og fra hvem de ønsker å motta hjelp. Dette er det mulig å få til, hvis politikere tør å sette barn og unges psykiske helse fremfor profesjoners egeninteresser. Vi trenger ikke mer forskning, vi trenger handling!

Under den to timer lange lanseringen, slo det meg at innenfor dette feltet fremstår ungdommene som langt klokere enn de voksne. Det er noe å ta innover seg.