Selvmord og selvmordsforebygging er blitt satt på dagsorden, noe som er både riktig og viktig. At mange sliter med selvmordstanker, vet vi. Forekomsten av selvmord varierer gjennom årene, men i dag ser vi en økning sammenlignet med de seneste år. Forekomsten er den høyeste siden 2001.
Selvmord er noe av det mest hjerteskjærende som kan skje. Og det er forståelig at mange nå hever stemmen for å komme med løsninger som kan gjøre en forskjell. «Søk hjelp!» er blitt mantraet som skal forebygge selvmord. «Hvilken hjelp?» blir betimelig etterspurt, da tilbudet mange steder er mangelfullt og lite tilgjengelig. Myndighetene beroliger med at det er hjelp å få bare man ber om det, mens det presses på for å øke tilgangen til tjenester.
Men det er jo nettopp bedre tilgang til tjenester som har vært satsningen gjennom flere år, uten at det har gitt resultater. Det er gjort en stor innsats på å styrke tjenestene, spesielt ute i kommunene. Medikamenter har aldri vært mer tilgjengelig. Fra 1990 til 2017 var det en femdobling i brukt mengde antidepressiva. Noe man logisk sett skulle trodd førte til en nedgang i både psykiske problemer og selvmord. Sannheten er at selvmordstanker er en kjent bivirkning ved bruk av antidepressiva. Og at disse medikamentene for mange kan føre til en forverring av problemene, både på kort og lang sikt. Selv om mange vil hevde at det psykisk helsefeltet ikke får de ressursene det trenger, er det samlet sett mye ressurser tilgjengelig. Man skulle tro dette ville gi bedre resultater, noe vi dessverre ikke ser at det gjør.
Det er ikke mangelen på tilgjengelig hjelp som er hovedproblemet; det er måten vi gir hjelp på og hvordan vi tenker om psykiske problemer.
Selvmord og psykiske problemer er ikke sykdommer, og vi må slutte å omtale det slik. Årsakene til at mennesker strever i livene sine, er sammensatte, og må sees i sammenheng med livet som helhet. Alle former for belastninger mennesker erfarer, må erkjennes og anerkjennes som primære årsaker til psykiske problemer.
Helsetjenesten må derfor endre sin tilnærming, og være mer opptatt av å forstå det enkelte mennesket og dets behov, enn å kartlegge og behandle symptomer. Dessverre har feltet gjennom de siste tiårene gått i motsatt retning og styrket tiltak som ikke hjelper. Pakkeforløp, stadig nye retningslinjer, veiledere og manualbaserte metoder er ment å gi bedre tjenester, men fører til det motsatte fordi man tvinges til å være mer opptatt av å tilfredsstille systemet man jobber i enn av enkeltmenneskene man skal hjelpe.
Personer med erfaring fra tjenestene, fagfolk og forskere har tatt til motmæle og protestert, men til øredøvende stillhet fra sittende regjering og byråkratiet. Et eksempel på dette er Forandringsfabrikken. En stiftelse og et kunnskapssenter som har som mål å bidra til mer nyttige tjenester for barn og unge. Bygd på erfaringer og råd fra barn og unge rundt om i Norge. De er helt tydelige på at hjelpen som gis innen psykisk helsevern i dag må få et annet utgangspunkt og fokus enn symptomer, diagnoser og medisiner. Det finnes mange mennesker som jobber innenfor tjenestene i dag som ønsker å arbeide annerledes. Men systemet, fagfolk med mest makt og rådende oppfatning av hva som er god praksis, hindrer dem i det. VI trenger en ny politikk innen psykiske helse, som er mer opptatt av å forstå det enkelte mennesket og dets behov, enn å kartlegge, stille diagnoser og behandle symptomer.
Vi må jobbe fra et annet ståsted
Som samfunn både skal og må vi gjøre noe for å forebygge selvmord. Men veien vi må gå er en annen enn den vi befinner oss på i dag. Mer av den samme tankegangen som styrer systemene, vil ikke føre til fremgang.
Psykiske problemer og årsaker til selvmord er komplekse og sammensatte, og påvirkes av en rekke faktorer i livet til den det gjelder, både risikofaktorer og beskyttende faktorer. Det finnes ikke enkle forklaringer eller enkle løsninger. Det gjør nettopp at det er MYE man kan gjøre, noe vi alle i samfunnet kan ta del i.
Vi kan alle etterstrebe å være bedre medmennesker, bedre naboer, bedre kollegaer, bedre bekjente, bedre nære venner, bedre døtre, bedre sønner, bedre fedre og bedre mødre for å støtte og beskytte dem vi har rundt oss og bidra til et godt liv for alle. Da åpner mulighetene seg, og det er mye vi kan hjelpe med: et sunt kosthold, mer tid i naturen, fravær fra skjermer, mer fysisk aktivitet, flere positive opplevelser, bedre kontakt med sine nærmeste og samtaler som bringer oss nærmere mening og glede i livet.
Profesjonell hjelp skal være lett tilgjengelig når det er behov for det. Men, da i et samspill, og med en forståelse om at fagfolk spiller en liten rolle i et større bilde, der problemet er livsbetinget, og ikke en sykdom. Hvis fagpersoner skal bidra til økt forståelse og kunnskap må de jobbe fra et annet ståsted enn det som er rådende i dag.
Det er på tide med kursendring. Kun da kan vi skape et samfunn som er godt å leve i for alle.
