Å bestige et fjell kan kanskje sammenliknes med livets reise. De fleste fjellturene jeg har gått, starter med å gå igjennom skogen på egne veier. Bladverket på trærne gjør at jeg ikke ser så langt. Det lukter deilig av frisk skog og varm jord. I livets første etappe, som nyfødt, ser man heller ikke så mye, men man sanser. Vi mennesker er sanselige vesener.
Det kan være litt tungt å få kroppen i gang både når man blir født og når man starter fjellturen.
I starten av turen river det litt i pusten min, jeg får kontakt med underlaget jeg går på, det svir litt i muskulaturen mens kroppen varmes sakte opp. Etter hvert når jeg skoggrensa, og jeg begynner å se klarere. Jeg merker det på pusten straks jeg er over skoggrensa. Den blir på et vis friere og dypere. Blikket mitt vandrer, og jeg kan se langt, langt avgårde. Fjell og hav glitrer i det fjerne. Tankene forandrer seg litt, de blir på en måte mer luftige, som om fjellufta går direkte inn i tankesystemet. Det er som om fjellufta skaper mellomrom mellom tankerekkene slik at det oppstår stillhet, og derfra kommer det nye impulser og nye ideer.
Stillheten fører meg dypere inn mot meg selv, og jeg forestiller meg at impulsene kommer fra et sted dypt inne i meg. Når jeg omsider når toppen av fjellet, er mestringsfølelsen fremtredende. Det var jammen en tung reise, men jeg klarte det. Kanskje kan jeg mestre andre ting når jeg klarer dette? En spire av håp?
Håpløshetsfølelsen
På toppen nytes den medbrakte kaffen og nisten. Det er ingen distraksjoner her, og jeg kjenner den deilige lukten og smaken av kaffe. Brødskiva smaker jo alltid mye bedre på fjellet. Vinden rusker i håret mitt, og sola varmer mine svette kinn.
Jeg har gått i fjellet hele livet, og det har alltid vært min beste medisin. Livet kan være vrient i perioder, og vrient ble til verre og til enda verre enn verst i 2007. Det varte helt frem til 2017. Ytre hendelser førte meg mot en avgrunn og jeg fikk alvorlige psykiske helseplager. Det var som om nervesystemet mitt gikk fullstendig bananas. Det føltes som at jeg var i livsfare hele tiden. Man kan vel si det sånn at alarmknappen i min hjerne var påskrudd til enhver tid. Selv om jeg forsøkte å si til meg selv at det ikke var grunn til å være i beredskap, så nådde det ikke frem hos meg.
Håpløshetsfølelsen og den vanvittige uroen som kom kastende på meg, ble helt umulig å holde ut. Mitt første selvmordsforsøk skjedde høsten 2007. Jeg overlevde, og ble frivillig innlagt for første gang i psykiatrien. Der ble jeg medisinert for å dempe angsten og uroen, men uroen slapp ikke taket. Jeg var fanget i et jerngrep, og håpløsheten vrengte seg innvendig som en eviggående sentrifuge.
Vendepunktet
Jeg gikk fjellturer selv om jeg var sterkt medisinert og overvektig. Det var motgang i stor skala. Jeg forsøkte å holde nesa over vannet, men det var ikke lett. Hele tiden fikk jeg høre: «Men denne medisinen vil hjelpe deg så du får det bedre.» Jeg husker at jeg syntes det var underlig at det var så stort fokus på medisiner og at de skulle fikse problemene mine. Det var svært lite fokus på mine ressurser, og så å si ingen fokus på sammenhengen med levd liv.
Jeg fikk flere ulike typer antidepressiva, nevroleptika og stemningsstabiliserende medisiner. Det føltes som om jeg var en forsøkskanin. Det motsatte skjedde alltid, jeg ble ikke bedre, snarere enda dårligere. Når jeg klaget på de alvorlige bivirkningene som jeg plagdes med, fikk jeg høre at noe bivirkning måtte jeg bare regne med …
Jeg startet i psykiatrien med et håp om å bli bedre, men endte med å bryte tvert med behandlingsopplegget. Etter 9 år med stigende frustrasjon, kom mitt vendepunkt, og jeg bestemte meg for å gå egne veier. Det er min kropp og min helse, og dette fungerer ikke for meg! Medisinene jeg fikk, var heller et hinder for bedring enn en krykke i behandlingsforløpet.
Jeg sluttet brått å ta zyprexa, nozinan og truxal sommeren 2016. Den gangen fikk jeg ingen støtte til nedtrapping, og det fantes lite kunnskap om nedtrapping av nevroleptika. Medikamentfrie avdelinger fantes ikke. Men jeg var fast bestemt på at nok var nok. Den eneste som støttet min beslutning om et medisinfritt liv, var min fysioterapeut, og jeg er evig takknemlig for at hun var min medvandrer.
Det ble en meget heftig høst med mye abstinenser og forverring av mine plager. Jeg gjorde imidlertid så godt jeg kunne, og jeg jobbet systematisk for min egen helse. Nå kan jeg si at det ville nok vært smartere å få veiledning om man vil slutte med slike medisiner.
Den røde tråden i livet
Selv om det var tøft, var jeg motivert for å gjøre en jobb. Jeg satte meg blant annet grundig inn i hvordan en traumehjerne fungerer. For meg var det naturlig å se på den røde tråden i livet, og å se på sammenhenger av levd liv. Jeg lærte at hjernen er plastisk, det vil si at den er formbar og kan forandre seg. Dette ble mitt halmstrå. Hvis hjernen kan endres, så ville jeg gå «all in» for å teste om det er sant.
Da jeg fikk kunnskap om at selve alarmsentralen i hjernen, amygdala, en liten mandelformet struktur i hjernen, ikke forstår språk, fikk jeg en idé. Aha, tenkte jeg, hvis den lille tassen ikke forstår språk, så nytter det jo ikke å si med ord at faren er over. Det naturlige spørsmålet ble da: «Hva kan jeg selv gjøre for å lære min kropp at faren er over?»
Det første skrittet var å bli min egen beste venn. Deretter tenkte jeg som en tidligere idrettsutøver: her trengs det mengdetrening. Kroppen min må nok erfare igjen og igjen at faren er over.
Det var ikke bare angst og uro som plaget meg. Jeg hadde psykotiske symptomer, og jeg hadde indre stemmer som holdt på å plage livet av meg. Stemmene var destruktive, kommanderende og pågående, og holdt et sørgelig leven med meg. Flere ganger tidligere hadde jeg forsøkt å ta selvmord fordi stemmene beordret meg til det. Heldigvis overlevde jeg, men jeg kunne like gjerne vært død nå.
Jeg visste at det fantes forskning på at mindfulness-øvelser kan forandre hjernen vår. Forskninga viser at det er flere områder i hjernen som blir større etter at man har praktisert mindfulness. Men det er et område som minsker i størrelse, nemlig amygdala.
Så da tenkte jeg: «Vil det være mulig å redusere og/eller få bort indre stemmer ved hjelp av mindfulness-øvelser?» Hva om det faktisk er slik at en overaktivert amygdala «farger» stemmene negativt slik som beskrevet i psykologtidsskriftet.no?
Jeg visste også at det finnes «friske» stemmehørere. Har de en normalfungerende amygdala?
Jeg observerte mine egne tanker, og forsøkte å se på dem som skyer på himmelen. De forandrer seg alltid. Det kunne jeg lett relatere til mine fjellturer. Der er alt i forandring hele tiden. En ikke-dømmende holdning til de tankene som dukket opp, hjalp meg til å få luft mellom tankene. Litt på samme måte som jeg opplevde det på mine turer.
Gradvis fikk jeg mer og mer medfølelse med meg selv og mitt kaotiske indre. Samtidig kjente jeg på sterke følelser, og da forholdte jeg meg på samme vis, på en ikke-dømmende måte. Følelsene ble mitt kompass, slik at jeg kunne observere følelsene som kom og gikk. Noen ganger var de så sterke at jeg spurte meg selv: «Kan jeg sitte med denne følelsen mens den er på besøk, eller finnes det et behov her?» Dersom det var et behov, gikk jeg inn for å gjøre noe med dette behovet. Ofte handlet det om selvtrøsting og et behov for menneskelig kontakt. Men som oftest slapp følelsene taket når jeg aksepterte at det er slik jeg føler det NÅ, men dette vil også gå over, akkurat slik som været hele tiden forandrer seg.
Langsiktig plan for livet
Uroen tok mindre og mindre plass, og jeg ble roligere. I takt med at uroen slapp taket, fikk jeg bedre mental kapasitet. Jeg merket at tankene ble klarere, og jeg ble i stand til å vurdere og evaluere hendelser på en helt annen måte. Det var som å komme ut av et tåkelandskap. Til slutt ble også stemmene borte. Jeg kan ikke se noen annen forklaring enn min hypotese at kroppen kan lære at det er trygt her og nå, og at når kroppen roer seg, så kan stemmene ta permanent ferie.
Livet ble levelig, men dette er et kontinuerlig arbeid. Uten medisiner blir alle tanker og følelser tydeligere, og jeg må forholde meg til dem. Det er ikke alltid så lett. Men jeg velger heller det enn å føle meg kjemisk lobotomert. Jeg har etter hvert utviklet mange verktøy til min egen verktøykasse, og en egen plan for å ha det bra i livet. Krisemestringsplaner er jo greie å ha, men jeg kjente behovet for en mere langsiktig plan for livet.
Foredrag ved Siri Kristine Engstad på Nasjonal erfaringskonferanse om gode pasientforløp:
Å se hele mennesket – et umulig oppdrag?
(Starter på 1:23 og varer i 29 minutter.)
