
Tommy Winther ber om at helsearbeidere og andre inntar en nysgjerrig holdning til psykoser. Dette er ikke meningsløse sykdomsuttrykk, men et symbolspråk som tar over når individets verden er i kaos.
I 2024 opplevde jeg at mennesker ikke klarer å kommunisere vårt indre til hverandre. Vi forstår hverandre ikke, og vi lider under det. Jeg hadde nylig opplevd selvmord i en svært nær relasjon og en skilsmisse. Jeg hadde behov for å kommunisere noe jeg selv ikke helt forsto eller klarte forholde meg til. Etter hvert utviklet tankene seg til en psykose.
I psykosen fikk jeg en forestilling om at jeg skulle ødelegge alle bokstavene og tallene i verden for å presse frem nye måter å kommunisere på. Det endte med at jeg vandaliserte et kunstverk som tilfeldigvis handlet nettopp om kommunikasjon. En makuleringsmaskin var stilt ut sammen med store mengder makulert papir. Jeg makulerte litt til….
Handlingen var ikke akseptabel. Forestillingen var heller ikke en beskrivelse av virkeligheten som menneskene rundt meg behøvde å bekrefte. Men var den meningsløs?
Derfor skulle jeg ønske behandlingen oftere kunne begynne med et annet spørsmål.
Ikke: -Hvordan får vi stoppet dette?
Men: -Hva er det du prøver å fortelle oss?
Motstanden forsterket psykosen
Jeg har vært psykotisk tre ganger. Når jeg ser tilbake, finner jeg en rød tråd i det jeg forsøkte å uttrykke.
I alle mine tre psykoser har jeg forsøkt å fortelle om en alternativ måte å se meg selv og verden på. Tankene har beveget seg langt utenfor samfunnets virkelighetsforståelse. Likevel har det vært en indre orden i det som utenfra kunne fremstå som kaos.
Når jeg blir møtt med motstand og opplever at ingen forstår hva jeg forsøker å formidle, øker tempoet. Jeg snakker fortere og forsøker hardere. Det som oppleves ordnet inne i meg, kan etter hvert også bli kaotisk for meg. Psykosen blir selvforsterkende.
Må vi avvise innholdet i psykosen for å behandle psykosen?
Det kan være nyttig for de ansatte å skape et skille mellom å anerkjenne en erfaring og å bekrefte den som objektiv virkelighet.
Hvis et menneske i psykose opplever at hele verden står på spill, trenger ikke behandleren si at verden faktisk gjør det. De trenger ikke en gang å vurdere, eller mene noe om overbevisningen.
Men behandleren kan være nysgjerrig, og spørre: Hvorfor oppleves dette så virkelig? Hva har skjedd i livet ditt? Hva betyr disse tankene for deg? Hva forsøker du å fortelle?
Det betyr ikke at helsepersonell skal overse risiko eller behovet for å beskytte et menneske som ikke klarer å ta vare på seg selv.
Kan vi ivareta omsorgen og samtidig være interessert i mennesket og historien bak det de forsøker å uttrykke?
Forestillingen var ikke sann, men det underliggende behovet var det
Jeg vandaliserte altså et kunstverk for å redde kommunikasjonen mellom mennesker. Min forestilling om at det ville hjelpe å ødelegge verdens bokstaver og tall var ikke sann, men jeg hadde konkrete tanker om hvordan jeg skulle få det til. Jeg skulle trekke ned et ark med bokstaver sammen med et spillekort med tall ned i toalettet. Det ville jo ikke løst problemet, men i mitt tilfelle var det den symbolske handlingen som betød noe.
Behovet for å bli forstått var virkelig. Smerten bak var virkelig. Kommunikasjonsproblemet jeg forsøkte å uttrykke, var virkelig for meg. Jeg følte at jeg ikke klarte forklare meg selv og min indre verden, og jeg følte at alle egentlig har samme utfordring. Overbevisningen om at dette er et problem i verden i dag, eksisterer fremdeles i meg. Det ble bare for viktig å gjøre noe NÅ, jeg følte tiden var i ferd med å renne ut.
Derfor skulle jeg ønske behandlingen oftere kunne begynne med et annet spørsmål.
Ikke: -Hvordan får vi stoppet dette?
Men: -Hva er det du prøver å fortelle oss?
Kanskje trenger helsepersonell ikke alltid å forstå psykosen fullt ut for å kunne hjelpe.
Men de bør forsøke å forstå mennesket som opplever den.
Jeg trengte bare bli hørt.
Så, min konklusjon er at, JA, vi må forsøke å forstå et menneske i psykose for å kunne hjelpe. Det er helt sentralt, i alle fall i mitt tilfelle.



