Hjelpanettverket løftet fram en metode som kombinerer humanisme og kommuneøkonomi. – Helt gull, sa AP-politiker Kai Steffen Østensen.
Det var jo bare et spørsmål om tid før de foretaksomme kreftene bak Hjelpanettverket også kom seg til Arendalsuka, som nå ble arrangert for femtende gang.
Bottom up-tilnærming
Arendalsuka beskriver seg selv som en demokratifestival, hvor målet er å samle aktører fra hele samfunnet til en uke hvor hvem som helst kan møtes, og hvor de som besitter makt kan utfordres fra «den nederste ved bordet».
Respektfull og genuin lytting og vennskapelig argumentasjon etterstrebes i dette svært ambisiøse og prisverdige initiativet, og visjonen er å styrke demokratiet ved at deltakerne utfordrer både egne og andres sannheter.
En Hjelp-som-hjelper-tjeneste er erfaringsbasert, kunnskapsbasert og basert på tilbakemeldinger og resultater; en såkalt «bottum-up» tilnærming, hvor kartleggingen skjer ved å lytte til individets subjektive fremstilling av sin situasjon. Empatisk lytting og tro på individets ressurser er starten på et Hjelpa-samarbeid, som skal være tilgjengelig for alle og uten henvisning. I ordinær helsetjeneste er alvorlighetsgrad et av kriteriene for å få hjelp, men slik er det altså ikke i Hjelpa-kommunene.
Behov for radikale endringer
Blant Arendalsukas over 2200 arrangementer stod Hjelpanettverket for to, hvor det første het «Psykisk helsehjelp som hjelper – det er mulig hvis vi tenker nytt». Birgit Valla innledet og var ordstyrer på denne halvannen times lange seansen, hvor spørsmålet var om feltet virkelig trenger mer ressurser, eller om det er selve innholdet i tjenestene som bør endres.
Historien har vist at det ikke er mulig å endre psykiatrien, uten også å ta et oppgjør med selve kunnskapsgrunnlaget for tjenesten.
Arrangementsbeskrivelsen hevdet at det er behov for radikale endringer og at diagnosemodellen må vrakes i sin helhet. Historien har vist at det ikke er mulig å endre psykiatrien, uten også å ta et oppgjør med selve kunnskapsgrunnlaget for tjenesten.
Her refererte Valla til Helge Ramsdal og hans rapport: «Kan psykiatrien reformeres innenfra?» (1996), som var et kritisk innspill til den gamle opptrappingsplanen. Ramsdal konkluderte med at de faglige tradisjonene er for sterke, og at den institusjonelle strukturen og logikken derfor ikke lar seg rokke; ergo må endinger gjøres på et radikalt nivå.
For å belyse og samtale om dette, var undertegnede Hilde Marie Rekstad først ut med sin erfaringshistorie. Å behandle og veilede et menneske basert på teorier om biologisk avvik endte svært dramatisk i dette tilfelle, og historien skulle vise seg å bli en ekte thriller.
I boken «Ellers får du klare deg selv» beskrives kampen for å overleve medikament-forgiftningen, samtidig med å være «på rømmen» fra norsk helsevesen. Deretter startet jakten på sannheten om psykiatriens vitenskapelige grunnlag.
Falsifiserte teorier
Professor emeritus Tor-Johan Ekeland fulgte opp med å gjennomgå kunnskapsgrunnlaget for psykiatriske diagnoser og teorier, og viste at teorier om et biologisk opphav for psykiske lidelser er falsifisert. Ingen klarer å påvise disse teoriene, og selv ikke den nyeste teknologien har maktet mer enn å påvise at noe skjer i hjernen når mennesker prosesserer.
– Ja, hvor ellers skulle det skje? spurte Ekeland, og sa at vi har latt oss imponere av innlysende påstander, og trodd at disse tilførte kunnskap av verdi.
Siste innlegg var ved tidligere helseminister Werner Christie. Han snakket om den nyeste bevissthetsforskningen som viser hvor komplekse vi mennesker er, og at vi må se helheten mellom kropp, sinn og sjel, og innse at fenomenologi er viktigere enn biologi.
Våre opplevelser påvirker biologien vår, derfor er det de subjektive erfaringene man må ta utgangspunkt i. Disse er veldig forskjellige fra person til person, og altså må endringsarbeid og behandling rettes mot personens bevissthet og ikke først og fremst mot biologien.
Alvorlige feil i dagens system
Så var det tid for panelsamtale, og det viste seg at svært mange hadde ønsket å lytte til denne samtalen. Den lille kinosalen med plass til 50 tilhørere svarte dessverre ikke til etterspørselen. Køen stod helt bort til Kiwi i neste kvartal, så en kinosal med plass til noen hundre hadde vært bedre egnet. Ved neste års AU er nettverket både mer erfarent og forhåpentligvis også mer bemidlet, slik at publikum kan få med seg dette proaktive arbeidet som kommune-Norge nå omfavner.
De som deltok i samtalen, i tillegg til de som holdt innlegg, var presidenten i Norsk psykologforening Hanne Indregard Lind og leder av Norsk Forening for allmennmedisin Torgeir Hoff Skavøy. Av stortingspolitikere fra Helse- og omsorgskomiteen stilte Farahnaz Bahrami og Stig Atle Abrahamsen. Marian Hussein stilte fra arbeids- og sosialkomiteen.
Deltakerne hadde som feltet i sin helhet ulikt ståsted, men kunne samles om at erfaringshistorier viser at alvorlige feil skjer i det systemet vi har i dag, og at psykiatriens biologiske modell kan medføre katastrofal skade, noe som viser at faget ikke har dekning for skråsikkerhet. Hjelpanettverket takker de deltakende for en varm, lyttende og oppmerksom samtale i god Arendalsuke-ånd.
Sjekker ut om hjelpen faktisk hjelper
Neste arrangement i Hjelpa-regi fulgte dagen etter og het «Hvordan ser psykiske helsetjenester som hjelper ut?». Dette var i regi av SPoR Agder, SPoR landsstyret og Arendalshjelpa. Her var fokuset på Hjelpanettverkets prinsipper og rammeverk, og at en organisering i tråd med disse vil være kostnadsbesparende for kommuneøkonomien, i tillegg til at folk vil trenge færre helsetjenester.
Arrangementet ble holdt i hagen til «Lassens hus», et idyllisk sted med god plass, til glede for de omtrent hundre fremmøtte denne tidlige morgenen.
«Hjelp som hjelper» baserer seg på tilbakemeldinger fra de som bruker tjenesten, der de ansatte må sjekke ut med den enkelte om hjelpen faktisk hjelper, og deretter justere seg etter de tilbakemeldingene de får underveis. Tilhørerne fikk vite hvordan Hjelp som hjelper har oppstått, og Birgit Valla var ordstyrer også for dette arrangementet.
«Kompetansen ligger i kommunene, vi må bare få den frem» sa Valla, som ikke tror at løsningen er å rope på mer fagekspertise. Hun sluttet som leder av Stange-hjelpa i 2019 for heller å jobbe med å bygge Hjelpa-tjenester rundt om i landet.
Første innlegg var ved leder av SPoR (Sykepleierforbundets faggruppe for psykisk helse og rus), Espen Gade Rolland, som sa at vi må flytte oppmerksomheten fra systemets behov til menneskets erfaringer. Altså fra standardiserte løsninger til individuelle liv, hvor vi må spørre «Hva har skjedd med deg» heller enn å definere hva som er feil med folk.
– Reell faglighet handler om hvordan vi er i møte med de vi skal hjelpe, sa Rolland, som understreket at samarbeidet med Hjelpa er i tråd med hva SPoR står for. Han ville gjerne høre hva politikerne mente om samfunnets sterke press mot hele tiden mer standardisering og effektivisering, i samtalen han ledet i etterkant av innleggene.
Nå opplever hun det som veldig givende å faktisk vite at brukerne får hjelp som hjelper, og det er også frigjørende å kunne avslutte dersom man ikke finner frem til noe som virker.
Christine Thorsen, Styremedlem fra SPoR Agder og Venneslahjelpa, fortalte deretter at hun hadde blitt utfordret som terapeut da hun begynte å jobbe etter metodikken i Hjelpa. Å ta tilbakemeldinger fra brukerne var personlig krevende, for som profesjonell er det faktisk vanlig å overvurdere effekten av behandlingen man tilbyr.
Nå opplever hun det som veldig givende å faktisk vite at brukerne får hjelp som hjelper, og det er også frigjørende å kunne avslutte dersom man ikke finner frem til noe som virker. I dette gir man individet en mulighet til å lete etter noe annet, og å selv ha eierskap til sin egen prosess.
– Hva er viktig for deg?
Lajla Ljosland, Einingsleiar i Åseral kommune, kunne rapportere at de akkurat hadde kommet i gang med å ta i bruk FIT-verktøyet. FIT står for «Feedback-informerte Tjenester» som er en metode for å innhente systematiske tilbakemeldinger, både på individ- og befolkningsnivå. «Hva er viktig for deg?» skal være det som styrer tjenesten, i en ånd av likeverd, fellesskap og dialog.
Undertegnede var erfarer-stemmen også i dette arrangementet, og nå med fokus på prosessen som startet da 20 års medikasjon måtte avsluttes grunnet forgiftning. Da var vanskene som medikasjonen opprinnelig skulle ha behandlet umiddelbart tilbake, bare med enda større intensitet.
Ingen bør være alene gjennom en så bratt læringskurve, og Hjelpanettverket tilbyr akkurat det som for mange i liknende situasjoner kan være den avgjørende forskjellen, var budskapet herfra.
«Helt gull» modell for hjelp
Etter disse innleggene var det panelsamtale hvor Ole-Marius Minde Johnsen, landsleder i Mental Helse, deltok sammen med Kai Steffen Østensen som er Stortingsrepresentant i Helse- og Omsorgskomiteen og Linda Dagestad Øygarden, bystyremedlem i Arendal kommune.
Øygarden var beveget av erfarer-historien til undertegnede, og sa at det er i de mellommenneskelige relasjonene at kvaliteten skjer. Hjelpa-tjenestene fikk honnør for prinsipper som skaper tillit mellom brukere og hjelpeapparatet, og fra politisk hold ble det bekreftet at Hjelpa har en struktur som man kan bygge videre på nasjonalt.
Modellen gir kommunene mer økonomisk frihet, med mulighet for både kommunalt og interkommunalt samarbeid – noe som bør gi gjenklang hos politikere, mente Minde Johnsen. Østensen avsluttet med å si at Hjelpa-modellen er helt gull, nå når Stortinget skal revidere Opptrappingsplanen for psykisk helse og også jobbe frem en ny helsereform som skal sikre en vei inn til helsehjelp i Norge.
Hjelpanettverket takker for enda en samtale i respekt, åpenhet og nysgjerrighet.
Flere bidro med midler, men flere sponsorer søkes
Allerede før standen var plukket ned etter gjennomført uke var evalueringen i gang, så her var det ingen som hvilte på laurbærene. Det kunne man godt ha tillatt seg, da det er god grunn til å klappe seg selv på skulderen etter det som må kunne kalles en suksess.
Arrangørene var Hjelpanettverket, Hamardialogene og Arendalshjelpa. Spesielt takk til Hjelpa Sortland og Hjelpa Arendal som har bidratt med penger og ressurser, slik at dette ble mulig. Initiativet skulle selvsagt hatt flere sponsorer, og litt morsomt ble det da første arrangement måtte nøye seg med fast mikrofon. – For mygg hadde vi ikke råd til, beklaget koordinator og leder Birgit Valla med latter, og snudde dermed trøbbel til trivsel – en egenskap som kjennetegner alle pådrivere i krevende endringsarbeid.
Med vind i seilene sikter Hjelpanettverket mot videre deltakelse på AU, for å fortsette å løfte en metode som kombinerer humanisme og kommuneøkonomi, og som tilbyr en grunnlagsforståelse som er kunnskapsbasert. Nettverket ble opprettet for at kommunene kan bistå hverandre i videreutviklingen av kvalitetstjenester i tråd med prinsippene, hvor deling av erfaring mellom kommunene er sentralt.
Følg med på Hjelpanettverkets nettside og bli inspirert. For å referere AP-politikeren Kai Steffen Østensen; Hjelpa-metoden er skikkelig gull!
Hilde Marie Rekstad
