At psykiatrien må legges ned er en kraftig påstand. Kan man si noe slikt høyt? «Jeg dro til Brasil og gjorde det» skriver Birgit Valla i denne beretningen fra et internasjonalt seminar i Rio.
Forrige uke, 28-30 november, dro jeg til Rio de Janeiro, Brasil, for å holde innlegg på et internasjonalt seminar med tittelen: «En epidemi av psykiatriske legemidler. På tide å tenke nytt om psykisk helse – en tid for endring».
Andre inviterte gjester var Monique de Mol fra Mad in the Netherlands, Josef Witt-Doerring (Dr Josef) fra USA og Robert Whitaker fra Mad in America, samt folk fra ulike deler av Brasil.
Seminaret er det tiende i rekken og arrangeres av stiftelsen Fiocruz i samarbeid med Mad in Brasil og Mad in America. Fiocruz er knyttet til helsedepartementet i Brasil og er den mest fremtredende vitenskaps- og teknologiinstitusjonen innen helse i Latin-Amerika. Stiftelsen kan sammenlignes med amerikanske National Health Institute eller norske Folkehelseinstituttet (FHI).
Mad in Brasil oppstod innenfor denne institusjonen da psykologen Fernando de Freitas, som var ansatt her, leste Robert Whitakers bok «Anatomy of an Epidemic». Han fikk med seg sin kollega, psykiater Paulo Amarante, og sammen med flere kollegaer startet de en av de første filialene til Mad in America. Mad in Brasil er det eneste landet av alle filialene som har oppstått og er forankret innenfor en av sitt lands institusjoner.
Holdt innlegg om Norges tapte og nyvunne helsetilbud utenfor «mainstream»
Som sjefredaktør av Mad in Norway inviterte Paulo meg til Rio for å holde to innlegg på konferansen. De ønsket at jeg skulle fortelle om initiativer i Norge for avmedikalisering av psykiske helseproblemer og bevegelsen for en paradigmeendring med Mad in Norway i spissen.
Det første initiativet jeg snakket om var de medikamentfrie tilbudene som oppstod i Norge fra 2016, og som har vakt internasjonal interesse. I 2011 gikk fem av de største brukerorganisasjonene sammen og opprettet Fellesaksjonen for medikamentfrie tilbud. På grunn av den overdrevne bruken av medikamenter og tvang var og er behovet for medikamentfrie tilbud stort. Etter flere år med lobbyvirksomhet forlangte daværende helseminister Bent Høie i 2015 at alle helseforetakene opprettet egne enheter for medikamentfri behandling. I årene som fulgte ble flere enheter opprettet og kompetanse på å tilby medikamentfri hjelp ble utviklet over hele landet.
Da Bent Høie gikk av som helseminister i 2021 etter åtte år ble dessverre mange av enhetene lagt ned, eller utvannet. Politikerne som kom etter han, forstod ikke at de medikamentfrie tilbudene måtte beskyttes politisk og det kunne ikke være opp til fagfolkene om dette skulle videreføres. Norsk psykiatrisk forening og ledende psykiatere i Norge ønsket aldri disse tilbudene og arbeidet imot fra første stund. Når de fikk muligheten sørget de for at de ble lagt ned. Kun enheten i Tromsø har overlevd. Likevel var initiativet om medikamentfrie tilbud et viktig steg i debatten og kunnskapsutviklingen for et alternativ til den biomedisinske psykiatrien.
Det andre initiativet jeg snakket om, var Hjelp som hjelper og Hjelpanettverket som jeg har vært med på å utvikle. Da vi startet Familiehjelpa i Stange (senere Stangehjelpa) for over 15 år siden, la vi bevisst bort den medisinske modell med sine diagnoser, medisiner og metoder. Jeg kom den gang fra spesialisthelsetjenesten og et system som jeg opplevde at ikke fungerte. Vi ønsket å utvikle noe annet, og vi ønsket å starte på nytt. Vi snakket ikke høyt om det i starten, men det var et helt bevisst valg at vi skulle jobbe fra en annen forståelse enn de psykiatriske diagnosene. Denne måten å jobbe på har nå spredd seg til kommuner over hele Norge, og i skrivende stund er 32 kommuner med i nettverket.
Beskrev en tilspisset kamp i dagens Norge
Med Robert Whitakers bok «En psykiatrisk epidemi» fra 2010 i spissen, kom det flere og flere artikler og bøker som påpekte manglene i psykiatrien og dens vitenskapelige mislykkethet. I intervjuer og foredrag fortalte jeg om hvordan vi jobbet i Hjelpa og at vi ikke tok utgangspunkt i utredninger og diagnoser. Flere tok til ordet og nå er det mange som roper et varsko om psykiatrisk praksis, og behovet for et skifte. Men samtidig som flere og flere tar til orde for et fullstendig skifte, har Norsk psykiatrisk forening og ledende psykiatere i Norge aldri vært mer aggressiv i sin kamp for å opprettholde den biomedisinske psykiatriens ære, antageligvis for å sikre egen profesjons overlevelse.
Psykiatri-begrepet er så betent at det bør byttes
Vi har mye psykiatri i Norge, så det er ikke mangel på tilgjengelighet som er problemet. Snarere er det antageligvis tilgjengeligheten som blir problemet, fordi mange mennesker kommer inn i et system som ikke fungerer. Under foredraget i Rio sa jeg at jeg er usikker på om vi skal opprettholde begrepet psykiatri, fordi psykiatrien er så ødelagt. Psykiatere trenger å reorientere seg fullstendig og hjelpe folk på en helhetlig måte der man forstår at kropp/biologi, sinn og sjel påvirker hverandre gjensidige. Vi trenger leger, men de må bygge opp en annen type videreutdanning for å hjelpe personer med strev i livet, også der symptomene tar form av det vi omtaler som de «alvorlige psykiske lidelsene».
Mine råd på slutten av foredraget var:
- Redusere psykiatriske tjenester som bygger på den medisinske modell. Hvis landet ditt har begrensede tilgang til disse, bør man ikke forsøke å gjøre dem mer tilgjengelig, man bør heller begrense dem eller avvikle dem. Man bør heller utvikle tjenester utenfor sykehussystemet, som er forankret i humanistiske tilnærminger.
- Dette innebærer en helhetlig forståelse av hva det vil si å være menneske, der kjærlighet, kunst, natur, spiritualitet, relasjoner og fellesskap står i sentrum for tjenestetilbudet.
- Ha tillit til menneskers egne ressurser og deres medfødte evne til å hjelpe seg selv.
- Arbeid på samfunnsnivå for å redusere diskriminering, undertrykkelse, ulikhet og kapitalistiske verdier. Vern om naturen og alt det vakre som omgir oss.
Utenfor den psykiatriske modellen finnes en verden av muligheter
På dag to snakket jeg om bevegelsen som skjer i Norge for et paradigmeskifte innen forståelsen av psykiske helseproblemer / menneskers livsstrev. Jeg fortalte om lærdommen fra mitt arbeid med Hjelpa, opprettelsen og driften av Mad in Norway, Filmfestivalen på Lillehammer, og seminaret vårt hvert år på Litteraturhuset i desember (som i år utgår på grunn av filmfestivalen).
Når man legger bort den psykiatriske forståelsen av menneskers strev åpner det seg opp en hel verden av muligheter, både for fornyet forståelse og hva man kan gjøre for å hjelpe.
Legemidlers skadepotensiale sett fra to sider
Monique fra Nederland fortalte om sin nedtrappingsprosess og de alvorlige nedtrappingssymptomene hun fikk, og skadene hun fremdeles strever med. Hun fortalte også om hva som hjalp henne, som var helt andre ting enn hva psykiatrien kunne noe om eller tilrådet. Innlegget hennes berørte alle i salen og seerne på YouTube, og hun fikk stående applaus etterpå.
Josef er en amerikansk psykiater som startet sin opplæring i tradisjonell psykiatri. Han reagerte sterkt på den uvitenskapelige og ulogiske måten psykiatri prøvde å hjelpe mennesker på. For å forstå begynte han derfor å jobbe i et legemiddelselskap, for å se hvordan medikamentene er utviklet og hvordan FDA USAs organ som godkjenner legemidler, jobber. Denne reisen fikk han til å forstå at psykiatrien er fullstendig korrumpert av økonomiske og maktinteresser. Han fortalte at også innenfor akademia blir ledende psykiatere betalt av legemiddelindustrien for å sette sitt navn på artikler som fremmer deres medikamenter. Og hvem vil ikke tro på en professor fra Harvard eller Yale?
En annen forståelse hjelper, også de med de alvorligste symptomene
Innleggene våre, sammen med Robert Whitakers åpningsforedrag, vakte stor interesse og mange spørsmål. Hovedtemaet på årets seminar var andre initiativer som ikke baserer seg på den medisinske modell og hvordan vi kan utvikle en helt annen forståelsesramme.
Men hva med de alvorlige symptomene, slik som de vi kaller psykose? Jeg la vekt på at vi trenger en fundamentalt annerledes forståelse, der spiritualitet og mening blir vektlagt. Jeg la også vekt på at jeg er håpefull for fremtiden og det som skjer i kommunene og andre initiativer, men at jeg ikke lenger har noen tro på at psykiatrien er i stand til å endre seg. Jeg tror den må legges ned, slik at andre måter å jobbe på kan vokse frem. Det er en kraftig påstand. Kan man si noe slikt høyt? Jeg dro til Brasil, og gjorde det.
Kunne ikke svare på overflods-Norge inhumane psykiatri
Både i panelet og blant deltakerne i pausene og under måltidene, forsøkte jeg å utdype mitt syn om at psykiatrien må avvikles. Mens vi var i Rio publiserte Mad in Norway saken om Helen Wesnes og den ble mye snakket om blant deltakerne. Mange som hadde sett psykiatri i hele verden, sa at dette er noe av det verste de har lest eller hørt om. Hvordan kan en så brutal behandling skje i Norge, når så mye annet i landet er så bra? Deler av foredragene mine, da jeg snakket om barn, lavterskel og forebygging, kunne høres ut som fra et fantasiland med ubegrensede ressurser. Og i brasilianske øyne har vi en overflod av ressurser å bruke på psykisk helsehjelp. Hvorfor da denne inhumane behandlingen, og hvorfor er den såpass utbredt i Norge? Psykiatri er ille overalt, men dere må jo ha den verste psykiatrien i verden, var det en deltaker som sa. Jeg ble svar skyldig.
Tilslørende begrepsbruk
Så hva mener vi egentlig når vi snakker om psykiatri? I Norge ble psykiatrien omdøpt til psykisk helsevern på slutten av 1990-tallet da den forrige opptrappingsplanen kom. Jeg mener at dette navnebyttet tilslørte problemene med det psykiatriske tankesettet. Man endret navn, men ikke tenkemåte. Psykiatrien som fag dominerer fremdeles spesialisthelsetjenesten, og er grunnlaget for et tilbud som i hovedsak er forankret i en medisinsk forståelsesmodell, med psykiatere og medisinere som de dominerende premissleverandørene. Det er nettopp denne tenkningen vi ønsker å bevege oss bort fra. Det finnes positive tilbud innenfor psykiatrien, men de har dårlige kår i et system der selve grunnmuren er det psykiatriske diagnosesystemet og hele dets tankesett.
Helsefeltet trenger forståelse for kontekst og helhet
Vi trenger et grunnleggende annet utgangspunkt for å forstå og møte mennesker som sliter psykisk. Et utgangspunkt som ikke først og fremst handler om sykdom, diagnoser og symptombehandling, men om mennesker, livserfaringer, relasjoner og livssituasjoner. Hjelpetilbudene må bygge på humanisme, helhetlig omsorg, medmenneskelighet, fellesskap, trygghet og gode relasjoner. De må ta utgangspunkt i hele mennesket og dets behov, ikke i en medisinsk kategorisering av hva som er galt med den enkelte.
Trenger et mangfold av tilbud til en mangfoldig befolkning
Jeg har snakket med mange mennesker gjennom flere år, både personer som har vært innlagt i psykiatrien og dem som jobber der, også psykiatere. Ingen har egentlig noen tro på at det er mulig å reformere dette systemet. Vi trenger å bygge opp noe nytt, som står på en helt annen grunnmur, der nye forståelsesmodeller og måter å hjelpe på kan blomstre. Tilbud som tas ut av sykehusets hvite vegger, lange korridorer, interiør og utforming som skaper mer uhelse enn helse. Vi kan da utvikle et mangfold av tilbud som passer ulike mennesker, også dem som har behov for omfattende hjelp, beskyttelse og trygghet. Det vil med all sannsynlighet koste mindre enn det vi bruker på psykiatrien i dag.
Motbevegelsen står sterkt i Brasil
Foredragene ble godt mottatt i Brasil. Deltakerne syntes det var inspirerende å høre hvordan grasrotbevegelser kan gjøre en stor forskjell. Brukerorganisasjonene igangsatte de medikamentfrie tilbudene og kommuneansatte tok initiativ til Hjelp som hjelper og Hjelpanettverket.
De brasilianske innslagene på seminaret vektla hvordan kunst, sang, dans og kreativitet brukes for å styrke personer som faller utenfor. Paulo Amarante er den mest kjente psykiateren i Sør-Amerika og har en sterk stemme. Derfor har denne motbevegelsen mot konvensjonell psykiatri fått vokse i Brasil. De har også tradisjonelle psykiatere, og legemiddelindustrien har selvsagt også kjøpt seg inn her, men de er ikke like aggressive som vi for tiden opplever i Norge.
Fornyet i håpet for et paradigmeskifte
Av og til trenger man å reise langt vekk for å få et bedre perspektiv på det som er veldig nært. Problemene i norsk psykiatri ble så tydelige der nede i Brasil, og behovet for et skifte så åpenbart. Men det gjorde meg ikke motløs. Jeg reiste hjem med fornyet håp, ikke bare for Norge men for hele verden. Jeg har knyttet nye kontakter, blitt kjent med varme, engasjerte mennesker som jobber utrettelig for et paradigmeskifte innen psykiske helse. Alle land har sine utfordringer, og vi kan alle lære av hverandre. Man kommer et lite stykke alene, men man kommer mye lengre sammen med andre. Først da kan vi endre verden.
Program og lenker til opptak fra seminarets to siste dager:
October 29, morning session
10:00 – 12:00 – PANEL: CONTEMPORARY INITIATIVES IN DEMEDICALIZATION AROUND THE WORLD
Robert Whitaker (Mad in America) – Contemporary Initiatives for Demedicalization Around the World (Opening Lecture) (1.44.50 uti video)
Moderator: Paulo Amarante (LAPS/ENSP – CEE/Fiocruz)
.
October 29, afternoon session.
1:30 PM – 2:30 PM PANEL: A BEGINNER’S GUIDE TO WITHDRAWAL FROM PSYCHIATRIC MEDICATIONS
Josef Witt-Doerring (former FDA, TaperClinic – USA)
Moderator: Robert Whitaker (Mad in America)
2:30 PM – 4:30 PM: PANEL: STRATEGIES, CHALLENGES, AND ISSUES RELATED TO THE DEPRESCRIBING AND DISCONTINUATION OF PSYCHOTROPIC DRUGS
Birgit Valla – (Mad in Norway) Demedicalizing mental health in Norway. Initiatives and a Moment for Change
Mônica Nunes – (ISC-UFBA) The Role of Institutional Clinical Supervision in Psychopharmaceutical Withdrawal
Monique de Mol – (Mad in the Netherlands) A Personal Account of Overcoming Psychopharmaceuticals
Coordinator: Robert Whitaker (Mad in America)
.
October 30, morning session
9:00 a.m.– 12:00 p.m: THE EXPONENTIAL GROWTH OF THE PATHOLOGIZATION OF LIFE: HOW TO RESIST AND BUILD NEW POSSIBILITIES
Birgit Valla (Mad in Norway) The Importance of Mad in Norway in Confronting the Medicalization of Life
Monique De Mol (Mad in the Netherlands) – Survivors, voice hearers, mutual aid groups, and other initiatives
Josef Witt-Doerring (former FDA, TaperClicic – USA) – Ideas for Resisting the Pathologization of Life.
Moderator: Ana Paula Guljor (ABRASME – LAPS/ENSP/Fiocruz)
.
October 30, afternoon session
1:30 PM – 4:30 PM: CLOSING PANEL: BUILDING THE AGENDA FOR THE DEMEDICALIZATION OF LIFE – SUMMARY OF PROPOSALS AND DEVELOPMENT OF AN AGENDA FOR CHANGE
Maria Aparecida Moysés (Despatologiza and UNICAMP)
Martinho Braga (IMS – UERJ)
Maurice de Torrenté (ISC – UFBA)
Moderator: Paulo Amarante (LAPS/ENSP – CEE/Fiocruz)
