Ingenting blir som før, og den såreste smerten ligger like bak hver eneste bokstav. Allikevel er historien mest en fortelling om å finne sin egen kraft og om relasjoners helende virkning.
Bokomtale
Astrid, min Astrid – en mors fortelling om sorg, trøst og indre kraft
Birgit Valla
Kagge forlag, 2026
«Astrid, min Astrid» er en bok om å miste det umistelige – sitt eget barn, og om å klare og finne en mening i det. Dette er en bok om en transformasjon, hvor tapet og smerten har sprengt frem nye veier og endret både forfatterens og familiens liv.
Sjokk og uvisshet
Jeg får lyst til å kalle prosessen en bragd, men forfatteren peker faktisk i motsatt retning. Det handler om den stille og årvåkne prosessen det er å lytte til sin sjels klokskap og sin kropps signaler, og om å klare å ta imot hjelp og varme fra fellesskapet.
Astrid og de tre venninnene Ida, Ester og Ariane omkom i en boligbrann på Hamar natt til 8. september 2025. De overnattet sammen etter en hyggelig kveld med venner og kollegaer fra Vikingskipet, der ungdommen hadde jobber.
Latter og musikk kunne høres de få meterne bort til Astrids hjem, der moren Birgit med sin Andreas og to av deres barn lå og sov. I boken forteller Birgit om sjokket av å våkne til smell og rare lyder, for deretter å være først på stedet.
Birgit hadde bistått ved brannen en god stund og håpet fortsatt at naboene kunne reddes, da det gikk opp for henne at også Astrid var i huset. Astrid var død allerede før Birgit oppdaget brannen. Hun ble funnet i gangen, mindre enn fire meter fra utgangsdøren.
Opplevde en sammenheng
«Astrid var et usedvanlig barn» skriver Birgit Valla, og beskriver et barn som trengte frihet til utfoldelse og eksperimentering, og som lærte på sin egen måte. Den viltre jenta som ikke kunne bestemmes over, skulle bli en selvdreven ung kvinne med en unik trygghet som hadde plass for alle. Akkurat klar for voksenlivet og med en plan om å bli psykolog, som sin mor, så gikk Astrid ut av tiden.
Forfatteren skriver at hun to uker etter brannen så en tydelig sammenheng mellom sine personlige erfaringer og alt hun har lært i sitt lange yrkesliv. Hun så linjene mellom fagkunnskapen, sin egen oppvekst som datter av den kjente psykologen Lise Valla, og ikke minst så hun hva hun hadde lært av å være moren til Astrid. Sammenhengene lå klare foran henne, så boken var allerede ferdig. Den måtte bare skrives.
Skriveprosessen fløt lett, og i sin søken innover åpnet det seg også et rom utover. Valla skriver at hun aldri har vært veldig opptatt av hva som befinner seg på andre siden av døden, men hvem vet hva sannheten er? Kan det være slik at Astrid fortsatt finnes, og kan det finnes en mening i hennes død?
I uker og måneder som fulgte opplevde forfatteren at både Astrid og hennes avdøde mor var så tilstedeværende at de faktisk skrev boken sammen.
«Tåresuppe» fremfor smertestillende
I «Astrid, min Astrid» blir den grufulle brannen fortalt; ikke bare som en historie, men hvor Valla også deler hvordan sjokket og desperasjonen føltes. Det er ikke uten grunn at vi tas med gjennom den kroppslige påkjenningen som dette var, og sikkert også er.
Historien lærer oss at det å være oppmerksom på kroppens reaksjoner og behov er selve kjernen til hvordan overleve og komme igjennom et slikt tap – beriket. For i smerten ligger det en invitasjon til vekst, ved å utdype dimensjoner av livet som man tidligere ikke har oppdaget.
«I smerten ligger det en invitasjon til vekst, ved å utdype dimensjoner av livet som man tidligere ikke har oppdaget»
I vår kultur er vi vant til å behandle og avvise smerte som uønsket og meningsløst, og her gjør vi en stor feil, skriver Valla. Symptombehandling er fristende, men da vil smerten finne nye veier, og da kanskje på en måte hvor du ikke lenger forstår hva det handler om.
Selv unngikk hun tilbud om midler for å sove eller andre ytre teknikker for å avlede seg fra det vonde, og laget heller «tåresuppe» med alle hun kunne dele sorgen med. På grunn av tragedien og gjennom delt smerte, så ble mange dimensjoner i forfatterens liv rikere.
Tiltro til indre kraft
Astrid var et usedvanlig barn, og dette er en usedvanlig bok. «Astrid, min Astrid» tar deg igjennom en form for sjelelig oppvåkning, uten at boken er skrevet av noen som har «sett lyset». Forfatteren har nemlig ikke blitt berget av en kraft fra utsiden, men peker på den kraften vi alle bærer i oss. Denne kraften henger sammen med noe større, og vi får også være med på denne reisen. Boken er derfor både modig og svært personlig, i tillegg til å berøre sterkt.
Birgit veksler lett mellom nåtid og fortid, fra brannen og familiens sorgprosess, og til ulike perioder av livet. Boken er både en historie om hva som skjedde, men fremfor alt er den en bok som viser hva som trengs når noen er i krise eller strever.
Forfatteren har et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk, i tillegg til å ha nære venner og et godt forhold til både nåværende og tidligere ektemann. Hun har kjente og kjære rundt seg over alt. Uansett var det ikke gitt at hun skulle makte å gå igjennom dette tapet på en måte som beriket hennes liv. For de fleste hadde det trolig virket motsatt, og nettopp derfor er denne boken viktig og lærerik for alle.
«Historien er mest en fortelling om å finne sin egen kraft og om relasjoners helende virkning»
Valla avdekker prinsipper som alle kan gripe tak i, uansett hvilken posisjon de måtte være i i livet. Hun sier ikke bare at relasjoner er viktig, hun beskriver hvilke kvaliteter ved relasjoner som er viktig. Hun kommer ikke med råd for barneoppdragelse eller hvordan være en god ansatt i helsetjenesten. Tvert imot peker hun på at vi trenger et samfunn hvor vi begynner å stole på både oss selv og hverandre.
Sykeliggjør vanlige reaksjoner
«Astrid, min Astrid» belyser hvorfor helsehjelp feiler der oppgaven er såre enkel. Forfatteren får frem hvorfor vi som samfunn feiler når raushet, varme og en hånd å holde i er det som skal til.
I veldig lang tid har psykiatrien og helsevesenet sykeliggjort helt vanlige menneskelige reaksjoner, og man har lansert teorier om at folk som strever har en biologisk ubalanse i hjernen. Hun ble også selv opplært i denne teorien, og fant først senere ut at dette aldri har blitt påvist, tross iherdig forskning.
Tvert imot viser det seg at langvarig medikamentbruk kan skade pasientens biologi, men at slik forskning får lite oppmerksomhet og blir ikke vektlagt i helsetjenesten. I 2019 startet hun derfor Mad in Norway, som er en del av en internasjonal bevegelse med opphav i den medisinske journalisten Robert Whitaker sitt arbeid og engasjement. Birgit er også blant initiativtakerne til det kommunale helsetjenestetilbudet Hjelp som hjelper.
Bærer ikke nag
Mange villet fortsatt å dvele; hvordan kunne dette skje? Tenk om Astrid hadde klart bare fire meter til, så hadde hun fortsatt levd! Er det noen som kunne gjort noe annerledes? Birgit og familien tok en annen vei. De fant styrke i fellesskapet, og i å ta vare på hverandre.
Valla er opptatt av å avvæpne skyld og spekulasjoner, og sier at etter brannen har alle blitt snillere med hverandre på Hamar. Hun har åpnet opp fremfor å lukke.
Eksempel for læring om livet
«Astrid, min Astrid» minner meg om den pedagogiske metoden «eksemplarisk læring» som jeg benyttet mye da jeg hadde lærerjobb på en spesialskole. Den går ut på å gå i dybden på et eksempel og lære grunnleggende prinsipper på et konkret nivå.
Et godt praktisk eksempel kan gi læring med god overføringsverdi, og denne lille boken er nettopp et slikt eksempel. Valla har bakt inn alle prinsipper hun har kunnet samle fra tre generasjoner kloke Valla-kvinner, som viser hvordan bygge gode liv som også beriker andre. Hun favner vidt, fra det personlige livet, til hva helsetjenesten burde tilby, og til hvilken vei vi som kultur bør gå.
Hva du får ut av boken vil avhenge av deg selv, noe som er i god Valla-ånd. Du har ressursene til å lede deg selv ved å lytte innover, og der vil du finne hva som er godt og rett for deg. «Astrid, min Astrid» er et godt sted å begynne.
Hilde Marie Rekstad
For ordens skyld: Birgit Valla er sjefredaktør i Mad in Norway, men har ikke medvirket til ideen om eller innholdet av denne omtalen.
