Lineære styringsmodeller – en dekomponering av livets dimensjoner

Kampen om narrativet på psykisk helsefeltet handler om ulike forståelser av mennesker som strever. Er det individet eller systemet som er problemet?

Denne ytringen ble fremført som et kåseri under Hamardialogene 1. juni 2026.

For noen år siden lanserte professor i systemsikkerhet Nancy Leveson ved MIT en modell for sikkerhet som representerte et brudd med lineær tankegang (1).

Den lineære tankegangen dreide seg om å øke påliteligheten av komponenter og gjøre seg mindre avhengig av det svakeste og minst pålitelige ledd – den menneskelige faktor. Dette for å gjøre det som står i vår makt til å hindre at noe går galt.

Oppdaterte modeller

Nancy Leveson hadde sett et mønster i ulykkesårsakene. Ulykker skjedde selv om alle komponentene virket som de skulle. Problemet var ofte at situasjonen hadde endret seg, og det hadde ikke komponentene fått med seg. Systemet opererte med en modell av virkeligheten som ikke lenger var gyldig.

Konseptet Nancy lanserte inneholder en tilbakekobling med oppdatering av modellen vi styrer ut ifra – ettersom situasjonen forandrer seg. I denne tilbakekoblingen så Nancy mennesket som uovertruffen i å lese nye virkelighetsbilder.

Med sin modell sier Nancy at vi kan styre prosesser med referanse til det vi vil oppnå, fremfor bare å forsøke å unngå det som går galt (2). Faktisk er det undersøkelser som viser at årsaken til at det går bra er fordi mennesker tør og evner å bryte med reglene (3).

Nancys modell inkluderer et helt hierarki – fra det operasjonelle, via det organisatoriske og reglementære til øverste politiske styring. Med flyt av informasjon både oppover og nedover i hierarkiet. Hun kaller det et paradigmeskifte (4).

Hånd i hanske

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer helse som en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære. New Public Management (NPM) bygger på et markedsprinsipp om å tilby tjenester som samfunnet etterspør. Med konkurranse om å levere mest til lavest mulig pris, tvinger det seg fram spesifikke måter å levere tjenester på. Det legger til rette for forenkling og effektivisering av det som skal gjøres.

Ideen om at de som strever i livet er syke i hodet sitt, passer perfekt med helsedefinisjonen og markedsprinsippet. Vi etablerer rollene Behandler og Pasient. Pasienten – den som skal oppnå velvære – venter tålmodig på at velgjøreren utfører sine tjenester basert på sitt standardiserte formular.

Selv om det passer som hånd i hanske med samfunnets styringslogikk, betyr ikke det at vi har truffet blink. For vi har glemt å spørre oss om en viktig ting: Hvordan virker et menneske? Og hva skjer når vi bruker lineære og reduksjonistiske metoder på komplekse levende vesener?

Være og gjøre

Et kjennetegn ved et komplekst system er at det må være et samvirke mellom to dimensjoner. Med fysikkens briller ser vi et samvirke mellom trykk og bevegelse. I elektrofaget kaller vi det spenning og strøm.

I vår biologi fungerer åndedrettet og hjertet på denne måten. Det er samvirket mellom trykk og bevegelse som skaper sirkulasjon og kommunikasjon. Cellene fungerer sånn, og mye tyder på at hjernen også fungerer sånn. Inntrykk vi suger inn brukes til å oppdatere våre mentale modeller, som igjen sender ut signaler for omsetting til handling. Akkurat slik Nancy Leveson ser det for seg i sin modell.

Overført til helhetlig menneskelig fungering kan vi si at trykk handler om være-dimensjonen og bevegelse om gjøre-dimensjonen. Være i form av hvem du er, hva du har opplevd og hvem du ønsker å være, hva du vil i livet. Gjøre i form av å sanse på den ene siden og handle på den andre.

I vårt samvirke mellom å være og å gjøre ligger vår frihet, vårt forsvar og våre verdier. I dette samvirket finnes en sammenheng og en retning – en fortid og en fremtid. Her er du subjektet som gjør en forskjell. Limet som holder dimensjonene sammen heter Tillit.

Resonans

Når dette samvirket finner sin harmoniske rytme, så skjer det noe vakkert. Det skapes resonans. Resonans gjør at komplekse systemer synkroniserer og snakker sammen med minimal friksjon. Resonans oppstår når vi forstår oss på andre, ser dem og føler empati. Resonans oppstår når vi opplever mening og får oss til å kjenne at vi betyr noe. Resonans gir oss muligheten til å lære, vokse, elske – leve.

Men når vi organiserer psykisk helsehjelp ved å legge handlingspress på velgjøreren slik at velværeren skal få lettet på sitt presserende trykk – eller om det så er omvendt – så begår vi en dekomponering av dimensjoner. Vi blir reduksjonistiske og lineære. Det menneskelige reduseres til en upålitelig trussel som samfunnet for enhver pris må spares for.

Så kanskje handler paradigmeskiftet til Nancy Leveson ikke bare om sikkerhet, men om samfunnet og livet som sådan.

Mening

Psykiater og holocaust-overlever Viktor Frankl skal ha sagt noe sånt som at Lidelse = Smerte – Mening. Hvis det er sant, så har ikke mening bare en helbredende effekt. Mening kan forvandle lidelse til lidenskap.

Når behandleren må jobbe for 2 for å klare effektivitetskravene – og pasienten som tapte konkurransen og blir stående alene igjen med strevet, så har de til felles at de mangler mening i livene sine. Uten mening kan vi ikke oppnå helse.

Behandlerne/fagarbeiderne og pasientene/de stakkarslige. Det er et «vi» og et «dem» der, er det ikke? Litt av en sosial konstruksjon.

For vi vet alle: Det er bare oss her. Systemet med den menneskevennlige styringslogikken kan vi bare skape sammen.

Referanser

(1) Leveson, N. G. (2016). Engineering a safer world: Systems thinking applied to safety. MIT press

(2) Leveson, N. G. (2020). Safety III: A Systems Approach to Safety and Resilience. MIT

(3) Dekker, S. (2018). The human factor: Pursuing success and averting drift into failure. DDD Europe. YouTube video (12:45 – 21:45)

(4) Leveson, N. G. (2020). Introduction to STAMP. MIT, s. 101-.