Sist torsdag kunne Fredrik Solvang i Debatten på NRK fortelle om kutt i helsetilbudet over hele landet – samtidig som antall direktører i Helse-Norge har eksplodert. Det fikk tempen opp på lege Mozzie Marvati.
Alle har fått med seg Debatten på torsdag? Jeg så på. Jeg satt i sofaen med dataen på fanget for å bli ferdig med dagens journaler. Og mens sjefen i Helse Nord forsvarte en lønn på 3,2 millioner kroner, kjente jeg at det kokte inni meg.
Det kokte ikke av misunnelse. Det kokte av ren avmakt.
For mens de snakket om millioner, tenkte jeg på virkeligheten jeg hadde møtt bare timer før.
Det kokte fordi jeg i dag tidlig satt i telefonen med en fortvilet pårørende til en pasient som har ventet i ni måneder på en utredning sykehuset for lengst skulle ha gjort.
Det kokte for den gamle dama som er så ensom at fastlegetimen er ukens høydepunkt. Hun trenger egentlig bare noen å snakke med, men systemet har ikke tid til henne. Det har knapt jeg heller.
Det kokte for foreldrene som kjemper en desperat kamp for sønnen sin, som har ventet over et år på psykisk helsehjelp for barn. Jeg er den eneste de har. Jeg prøver å trøste, ringe, mase, men jeg er bare en lege, ikke en tryllekunstner.
Det kokte for han på 45 som har så vondt i ryggen at han knapt kan gå, men som bare blir en ny brikke i en endeløs sykehuskø.
Det kokte for den unge jenta med spiseforstyrrelser, som er for syk til å være hjemme, men for «frisk» til å bli lagt inn. Hun er i fritt fall, og jeg står på sidelinjen med hendene bundet.
Det kokte for 25-åringen med alvorlig angst som jeg prøver å holde flytende.
Det kokte for den sykmeldte pappaen som gråter på kontoret mitt, fordi han drukner i skjemaer fra NAV, og jeg må bruke kvelden min på å skrive enda en attest som kanskje ikke hjelper.
Det kokte for den gamle mannen med flere sykdommer som er en kasteball mellom oss, sykehuset og kommunen, og som jeg til slutt måtte sende til et overfylt akuttmottak fordi ingen andre tok ansvaret.
Og etter en hel dag med dette – med andres smerte, frykt og fortvilelse – er det ikke over. For på kvelden kan jeg bli tvunget på legevakt. Etter 8 timer på kontoret, venter 7 nye timer med akutte kriser. Før jeg skal rett tilbake på kontoret i morgen tidlig.
De på toppen kaller det en plikt. Jeg kaller det å presse den siste resten av energi ut av folk for å holde et råttent system flytende.
Så hører jeg en tidligere direktør forsvare lønningene med at de må «matche» oss leger.
Matche oss? Det er nesten til å le av.
Skal du matche meg, må du først ta opp et stort lån for å kjøpe deg en jobb. Så må du betale husleie, strøm og lønn til de ansatte fra din egen lomme. Du må ha ansvaret for over tusen mennesker, dag og natt, uten et sekund overtid betalt for kveldene som forsvinner i papirarbeid.
Når en direktør i Helse Nord bruker sitt eget hus som sikkerhet for å drive sykehuset – da kan vi snakke om å matche oss.
Problemet er et system med for mange sjefer der ansvaret bare skyves videre. Til slutt havner alt ansvaret hos oss, de som faktisk møter pasienten.
For mens de på toppen snakker om sine millioner på TV, sitter vi på gulvet og prøver å lappe sammen liv. Pasient for pasient. Vakt for vakt. Uten fine titler eller PR-folk til å pynte på en sannhet som blir styggere for hver dag som går.
***
