Psykisk helsefeltet står ved et veiskille. Skal vi bevege oss mot et mer humant system, kan vi ikke låse oss fast i gamle løsninger som flere senger og mer tvang. En bærekraftig vei videre innebærer at vi må våge å se på språk, relasjoner og bedringsprosesser i et nytt lys, og gi menneskeligheten forrang.
Innlegget ble først publisert som et debattinnlegg i Bergens Tidene 28. juni 2025, og er gjengitt med tillatelse. Se skribentliste nederst.
Brennpunkts «Psyk»-prosjekt på NRK er det siste innslaget i samfunnsdebatten som problematiserer organiseringen og tjenestene i psykisk helse- og rusfeltet, og foreslår noen mulige veier til bedre tjenester. Dessverre fremstår disse veiene fragmenterte og uten et klart mål.
Vi etterlates med et inntrykk av det som sterke stemmer i fagfeltet også synes å mene: Det saliggjørende er flere døgnplasser og gjerne også en senkning av terskelen for tvang. Det kan ta feltet baklengs inn i fremtiden.
Tre grunnsteiner
Vi er fagpersoner på psykisk helse, rus og relasjonelt arbeid ved Høgskulen på Vestlandet, og vil fremme tre nødvendige grunnsteiner for en fortsatt humanisering av de psykiske helsetjenester: (1) en bedre felles forståelse av hva psykiske lidelser er, (2) et bredere fokus for tjenestene i møte med psykisk lidelse og rus, og (3) en bedre forståelse av bedringsprosesser.
For å få en mindre forvirret debatt om psykisk helse, er det grunnleggende å forstå at psykiske diagnoser er beskrivelser og ikke forklaringer, og de sier noe om et avvik fra en forventet norm i fungering og følelsestilstander. Problemet er at vi i det språklige ofte bruker diagnosene som forklaring: «Han hører stemmer fordi han har schizofreni». Det er ikke en riktig påstand. Det riktige vil derimot være å si: «Når folk hører stemmer og har andre ulike symptomer over tid, så har vi valgt å kalle det schizofreni».
Språk og nettverk
Det første bud for å oppklare hva en psykisk lidelse er, er derfor at vi alle slutter å bruke psykiske diagnoser som forklaringer, og går over til å heller bruke dem som beskrivelser. Her har fagpersoner og mediene et stort ansvar som de må ta.
Det neste punktet handler om i hvor stor grad en psykisk lidelse er «inni en person», versus mellom personer. Her er den vanlige forståelsen at lidelsen åpenbart er «inni personen»: Angsten føles av en person, så den må være inni. Vi er enige. Men det som er inni oss, henger alltid sammen med det som vi er en del av utenfor oss: samspillet og relasjonene med andre mennesker.
Vi må derfor finne et språk som inkluderer dem som er berørt av en psykisk lidelse når tjenestene gjør sine vurderinger, i stedet for det nesten utelukkende individuelle fokuset som er tilfelle i dag. Dersom hjelpetjenestene i de første møtene med en pasient spør: «Hvilke andre mennesker er berørt, kan være til hjelp, eller kan ha behov for hjelp selv?», vil det kunne være et viktig steg for å frigjøre det enorme potensialet som finnes i det sosiale nettverket og familien – et potensial som i dag blir lite involvert i behandlingen.
I tillegg ville tjenestene tidligere kommet i posisjon til å hjelpe de pårørende som trenger hjelp for egen del.
Hva er god hjelp?
Den tredje grunnsteinen handler om forståelse av bedringsprosesser. Hva betyr det egentlig «å bli bedre» fra en psykisk lidelse? Og hva er da god hjelp? Vi er alle forskjellige, med våre egne historier, opplevelser og muligheter. Selv om mange deler den samme diagnosen, gjør denne dype menneskelige forskjelligheten at alle trenger unike forløp, ofte på tvers av etater og tjenester. Helhetlighet, tverrfaglighet, samarbeid og samhandling som setter pasienten i fokus, er dagens mantra i feltet.
Men tverrfaglighet og samarbeid oppstår ikke på magisk vis ved at en psykolog, en sosionom og en lege møtes sammen med pasienten. Både forskning og erfaring viser at samhandling ofte fungerer dårlig, og personens egen stemme blir lite lyttet til. Noen ganger kommer den tverrfaglige gruppen frem til at pasienten er «behandlingsresistent» og «ikke samarbeidsvillig», men pasienten er kanskje heller resistent mot tiltak hen ikke ønsker, og som ikke adresserer problemene hen faktisk strever med – uansett hvor helhetlige eller tverrfaglige de måtte være.
For å møte behovene med de ressursene vi har, må tjenestene løfte blikket fra individet og diagnosene. Som «Psyk» peker på, kan enkel medmenneskelig kontakt ofte bety like mye som et komplekst behandlingsforløp.
Sosial prosess
Vi har rikelig med forskningslitteratur som understreker at tilhørighet, meningsfulle hverdager, det å bli verdsatt og å få lov til å tilføre verdi, er viktige elementer i bedringsprosessen, og har en sterk positiv sammenheng med psykisk helse. Da må større deler av verden enn behandlingsapparatet og individet involveres i behandlingen.
Ja, det er mulig at det er behov for flere døgnplasser eller revidering av tvangslovgivningen. Men det må skje på premisset om at tjenestene faktisk våger å fortsette på veien til et mer humant system, og går nye veier som i dag er for lite utforsket. Som tar utgangspunkt i behovene, ønskene og mulighetene til individet som en integrert del av familie og sosialt nettverk, og anerkjenner at bedring er en unik prosess som trenger kreativt og åpent samarbeid. Som anerkjenner at god samhandling mellom etater og fagfolk er en essensiell del av behandlingen hvor det må arbeides faglig og systematisk.
Og til sist: anerkjenner at bedring fra psykiske lidelser og rus er like mye en sosial som en individuell prosess.
Skrevet av
- Øyvind Reehorst Kalsås, fagseksjonsleiar (klinisk sosionom og spesialist i familieterapi og PhD innenfor sorg og sosial helse)
- Orsolya Reka Fekete, førsteamanuensis (psykisk helse og rusfeltet, med bakgrunn innen sosialpolitikk og sosialt arbeid)
- Frode Thuen, professor (underviser i flere fag, bl.a. Vitskapsteori, etikk og metode, psykisk helse, rusmiddelbruk og avhengigheit)
- Anngunn Trovåg Mjøs, høyskolelektor (underviser i flere fag, bl.a. Familieterapi og nettverksarbeid)
- Hilde-Margit Løseth, førsteamanuensis (Psykisk helsearbeid, rusproblematikk og psykisk helse. Profesjonelle relasjoner mm)
- Sari Lindeman, førsteamanuensis (Familieterapi Nettverksarbeid Pårørendearbeid)
- Lennart Lorås, professor (Familieterapi og systemisk praksis. Sosialfag. Rus og psykisk helsevern. Kvalitativ forskning. Vitenskapsteori)
- Ingeborg Islaug Ørjasæter, høyskolelektor (underviser i bl.a. Familieterapi og nettverksarbeid)
- Hege Almeland Hansen, førsteamanuensis (tverrfaglige master og videreutdanningen på Intitutt for velferd og deltaking)
- Mariann Iren Vigdal, førsteamanuensis (recoveryprosessar, sosiale endringsprosessar med å bygge vennskap, nettverk og sosial tilhøyrsle)
- Grethe Kinn, professor (underviser, veileder og forsker på temaene kvalitativ metode, psykososial rehabilitering og arbeidsinkludering)
- Lillian Bruland Selseng, professor (i sosialt arbeid, utdanna sosionom og familieterapeut)
Alle er tilknytta Institutt for velferd og deltaking, Høgskulen på Vestlandet
