En dag forsto jeg at det ikke var såret som holdt meg nede.
Det var at ingen sluttet å helle i det.
De strør gift i åpne sår og kaller det lindring.
De ser smerten, men ikke mennesket.
De måler tall, skriver ord, setter stempler på papir, mens såret blir dypere for hvert år som går.
«Dette skal hjelpe deg», sier de, og heller mer i såret.
Når huden skriker, kaller de det sykdom.
Når kroppen protesterer, kaller de det symptomer.
Når hjertet brister, kaller de det behandling.
Og jeg står der, med åpne sår, og lurer,
Hvem er denne lindringen for?
For den som lider?
Eller for den som slipper å se lidelsen?
For den som bærer smerten?
Eller for den som bærer ansvaret?
For noen må jo ha sett at såret vokste.
Noen må ha sett at blodet ikke stanset.
Noen må ha sett at giften aldri ble medisin.
Likevel fortsatte de.
Ikke en dag. Ikke ett år.
Men lenge nok til at arrene ble en del av huden.
Og når jeg til slutt reiste meg, bar jeg ikke takknemlighet.
Jeg bar sannheten.
At noen ganger er det ikke såret som ødelegger et menneske.
Det er hånden som fortsetter å helle gift i det mens den sier,
«Dette er for ditt eget beste».
Jeg tok livet, latteren og meg selv tilbake.
La oss håpe at de en dag tar et skritt tilbake, åpner øynene og ser.
