Hold av 25. november. Kom til Stortinget. Kom til Eidsvolls plass. Dette er en appell i anledning Inger-Mari Eidsvik sin rettssak 26. – 28. november 2025. Og det kommer flere.
Vi roper nå.
For alle som blir definert bort.
For alle som blir dempet,
før de får fortalt.
For alle som ikke blir spurt.
Vi roper for de som blir utdefinert til selv å bestemme,
før de blir spurt hvem de er.
For de som blir medisinert,
før noen spør hva de bærer på.
Vi roper:
Slutt å forurense menneskesinnet!
Slutt å sprøyte bort stormen
som kan vise vei.
Vi roper for de som med makt blir tvangsmedisinert.
Tenk, de står med sprøyten klar –
ikke som hjelp,
men som makt.
Vi roper for de som trodde medisinene skulle hjelpe,
men som gled inn i tåkeheimen,
fordi de trodde de måtte svelge unna.
For de som ble redde
for sin indre mentale karusell.
Ja, enda reddere enn før.
For de som lærte
at kroppen ikke var trygg,
at følelsene var farlige,
at stillhet var det eneste svaret.
Vi trenger helsepersonell
som er nysgjerrige på hva som bor i oss.
Ikke bare ser det overfladiske.
Ikke bare antar at de vet,
uten å spørre.
Det synlige –
det dere vil dempe –
er porten inn.
Inn til det som trenger lys,
ikke tåke.
Inn til det som roper,
men blir dopet ned.
Dere må hjelpe til med
å finne veien inn.
Det er ikke et symptom å fjerne.
Det er et rop.
Et spor.
Et sår som vil snakke,
om dere bare våger å gi oss tid.
Dere må våge å stille spørsmål,
ikke bare anta at dere vet best.
Dere må våge å lytte,
og dere må våge å være
stille sammen med oss,
når vi mangler ord.
Vi trenger hjelp som tåler.
Hjelp som lytter.
Hjelp som gir oss redskaper
uten å dope oss ned.
Hjelp som ikke gjemmer oss bak diagnoser
eller skyver oss inn i tåkeheimen.
Vi har levd med konsekvensene.
Vi har båret dem i kroppen.
I stemmen.
I stillheten.
I skammen.
Men vi er her.
Vi skammer oss ikke lenger.
Vi skriver.
Vi roper.
Vi nekter å bli glemt.
Vi står her for at andre
som kommer etter oss
ikke må oppleve det samme som oss!
Nå står vi foran Stortinget
fordi en rettssak pågår.
Den handler om mer enn én person.
Den handler om oss alle.
Om retten til å bli hørt.
Om retten til å si nei,
uten å bli straffet med sprøyter.
Regjeringsadvokaten sa:
«Foreldet»
«Ikke av almen interesse»
Men vi sier:
Dette angår oss alle.
Det tok år å komme hit.
Traumer følger ikke frister.
Tvang setter spor
som ikke kan måles i kalenderdager.
Det koster å føre rettssak.
Ikke bare penger –
men mot.
Tid.
Livskraft.
Vi roper hurra for pro bono-gruppen
som ble opprettet i 2016.
Jurister som sa:
Disse sakene må gjennomføres.
Dette er ikke enkeltpersoners kamp –
Det er et systemoppgjør.
Vi roper fordi rettssikkerheten svikter
når staten nekter å høre.
Vi roper fordi Inger-Mari
tar saken for så mange.
Når makt definerer sannhet.
Når pasientens ord blir avvist
før de blir lyttet til.
Regjeringsadvokaten avviste,
men måtte likevel.
Vi er mange vitner.
Vitner til systemets blindhet.
Vitner til overgrep som kalles behandling.
Vitner til en taushet
som ikke lenger skal få råde.
Naturvernere samler seg.
De stanser utvikling vi ikke vil ha.
Underskriftskampanjer.
Demonstrasjoner.
Faner som vaier i vinden.
Vi spør:
Hvem verner menneskesinnet?
Hvem stanser sprøytene?
Hvem beskytter det indre landskapet?
For menneskesinnet er natur.
Hjernen er landskap.
Kroppen er et økosystem.
Og vi –
Vi må slutte å forurense det.
Slutte å sprøyte bort følelsene.
Slutte å dempe stormen
som kom for å vise oss vei.
Så hør oss nå.
Ikke som tall.
Ikke som case.
Men som mennesker
Med landskap i hjernen
Og natur i sinnet.
Siv Helen Rydheim
Lenke til Facebookarrangementet den 25. november
