Var det medisinsk nødvendig å utsette Eidsvik for tvangsinjeksjoner, isolasjon og vold? Journalen viser dype faglige motsetninger innad i psykiatrien.
Inger-Mari Eidsvik mot Staten skal behandles i lagmannsretten 26. – 28. november 2025. Hun klager på behandlingen hun har blitt utsatt for mens hun har vært underlagt tvangsinnleggelser i psykiatrien.
Saken startet i 2016 da ICJ – Norges probono-prosjekt med Ketil Lund og advokat Mads Andenæs valgte ut Eidsviks sak for å prøve tvangsbehandlingen i psykiatrien opp mot de menneskerettighetene Norge er bundet av.
Eidsvik mener at den behandlingen hun har blitt utsatt for, bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3, forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, og EMK artikkel 8, retten til privatliv, herunder retten til fysisk og psykisk integritet.
Egnet for rettsbehandling
Inntil våren 2024 hadde Eidsvik og hennes advokater kjempet seg gjennom alle rettsinstanser, for retten til å prøve saken i retten. I Høyesterett stilte Eidsvik med advokat Kaare Shetelig fra Wikborg Rein Advokatfirma, og endelig ble det avgjort at Eidsvik hadde en sak som egnet seg i rettsvesenet.
Høyesterett fattet dermed en historisk beslutning, da det ikke finnes noen tidligere saker hvor retten har måttet ta stilling til helsevesenets maktutøvelse gjort under psykisk helsevernloven. Oslo tingrett behandlet saken i november 2024 og frikjente staten. Nå er det lagmannsretten som står for tur.
Høyesterett avgjorde altså våren 2024 at innholdet av behandlingen som Eidsvik mottok som tvangsinnlagt skal vurderes om skal være lovlig i Norge. At en person river buksene av en ung kvinne for å injisere sløvende medikamenter i henne, kan bare forsvares i kraft av at handlingen var nødvendig av medisinske årsaker. Innen en annen ramme er en slik handling forkastelig. Så spørs det om retten aksepterer at handlinger som dette skal være lov som ledd i behandling.
Høyesterett avgjorde at de første innleggelsene i Eidsviks historie er foreldet. Dermed blir rettsbehandlingen avskåret fra en analyse av tvangsbehandlingens start. Nå slår Eidsvik døren opp til dette kapittelet ved å dele sin journal med offentligheten.
Tvangsbehandlingen – medisinsk nødvendig eller skadelig?
Her følger en oppsummering av journalen til Eidsviks første innleggelser, lest av undertegnede. Den 9. desember 1988 ble 24 år gamle Inger-Mari Eidsvik i en forvirret og urolig tilstand bragt til Hjelset sykehus av sin familie. Behandlende lege ved den akuttpsykiatriske posten besluttet tvangsinnleggelse, og Eidsvik ble innlagt under psykisk helsevernloven med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Symptomer var uro og springende tanker, men uten forståelse av å være i behov av hjelp. Begrunnelsen for vedtak om tvangsinnleggelse var at hun trengte å falle til ro og hvile, samt få bedret nattesøvn.
I journalen fremkommer at tvangsinjeksjoner med det antipsykotiske preparatet Largactil startet allerede dagen etter tvangsinnleggelsen, og før vedtak om tvangsmedikasjon ble fattet. Denne første innleggelsen varte i syv dager. Da var symptomene svakere og ikke lenger kvalifiserende for tvangsinnleggelse, beskriver journalen uten videre utdyping.
Andre gangs innleggelse skjedde 1. januar 1989. I innleggelsessamtalen kommer det frem at hun nå selv ønsket hjelp. Allikevel besluttet legen tvangsinnleggelse med følgende konklusjon:
«Basert på erfaringer med denne pas. Fra opphold for kort tid tilbake, på opplysninger gitt av innskrivende lege, samt hennes ukontrollerte og usammenhengende måte å ordlegge seg på under inntakssamtalen, tilsier at pas. Blir å betrakte som alvorlig sinnslidende».
Eidsvik ble tvangsinnlagt til tross for at hun ønsket hjelp. I de følgende dager beskrives uroen og søvnvanskene som tiltagende. Journalen viser at Eidsviks atferd og mentale uttrykk etter tvangsvedtaket endrer karakter. 3. januar noteres det:
«Deprimert, redd, oppløst. Er svært engstelig for å bli tvangsmedisinert, det er vanskelig, for ikke si umulig å holde henne på rommet. Hun har oppholdt seg mye ute i gangen, sitter på en pute ved utgangsdøren i kveld. Er trøtt og sliten, hun nekter å spise».
Den 6. januar startet tvangsmedisineringen opp igjen og 10. januar noteres:
«Hun ble forsøkt skjermet på egnet rom, men gjorde stadig forsøk på og lyktes tidvis i å ta seg ut delvis på røykerommet, delvis i korridoren, hvor hun til dels høyrøstet henvendte seg til medpasienter og personale på en aggressiv måte. Gjentok til stadighet at hun ble forulempet her, holdt i fengsel og at dette var konsekvensen av det hun betegnet som Det norske systemet».
Eidsvik tvangsmedisineres videre og den 20. januar beskrives at hennes aggresjon og uro tiltar:
«Like dårlig som før hun fikk sprøyte. Går frem og tilbake og kjefter på medpas. og betjening».
Journalen viser at Eidsviks kritiske synspunkter på helsehjelpen tolkes som et uttrykk for at vrangforestillingene forverres. Den 23. januar skrives:
«Har springende tanker, føler seg overvåket og uttrykker sinne overfor Det norske systemet».
Innholdet i dette beskrives som alvorlige vrangforestillinger.
Videre lesing av journalen viser at tross uttalte mål om å senke forvirring og bedre nattesøvn noteres at hun har økt uro, er sintere, sover mindre og har et tankeinnhold som forstås som alvorlig avvikende med mulig hallusinering som forklaring, da man ikke kan forstå annen motivasjon for påstanden om at det er noe som kan kalles «Det norske systemet».
Tilstanden er etter journalen å dømme langt mer graverende nå enn før tvang og medikasjon, og Eidsviks første utagering skjedde flere uker etter at tvangsinjeksjonene startet.
Gjengivelse og journal-utdrag fortsetter under.
Eidsvik utviser mer og mer aggresjon og tiltaket er flere injeksjoner og isolering hvor det blir nødvendig å gripe til fysisk makt mot en pasient som er desperat. På et tidspunkt viser hun en skade på halsen etter et ublidt møte med en nattevakt. Han erkjenner den fysiske konfrontasjonen. Skaden forklares i journalen som selvpåført og Eidsvik nektes å politianmelde forholdet. Hun får heller ikke lov til å fotografere skaden.
Eidsviks uttalelser, uro, redsel og etter hvert aggresjon beskriver akuttposten som uttrykk for at hennes psykiske lidelse eskalerer. Mot slutten av februar 1989 ble Eidsvik overført til en åpen post med begrunnelse av å ville «ansvarliggjøre» pasienten. Av journalen er det å lese at hun er til så mye besvær for den lukkede posten at de ikke klarer å håndtere henne. Den lukkede posten predikerer ved overføringen at uten medikasjon antas at pasienten vil få en rask forverring.
Tre uker senere utskrives Eidsvik fra den åpne posten hvor det beskrives en stabil og god utvikling av Eidsviks helsesituasjon. Behandlende lege noterer imidlertid at innholdet i behandlingen gitt ved den lukkede akuttavdelingen har hatt en negativ påvirkning på Eidsvik.
«Man vil nevne at det, spesielt for denne pas., har virket uheldig at man har måttet gå til bruk av medikamentell tvang og tvangsbehandling med medikamenter slik at en uheldig polarisering og et tilsynelatende motsetningsforhold fra starten, av pas., ble oppfattet å foreligge».
Tilbake i den krevende hverdagen mistet Eidsvik på nytt søvnen. Familien så symptomer på forvirring, som gjorde at de brakte henne inn for ny behandling. Der fortsatte tvangsinjeksjoner, isolering og vold mot Eidsvik.
Eidsvik klaget på sterke bivirkninger av medikasjonen ved at hun var stiv i hele kroppen og at hun ikke klarte å snakke.
«Bivirkningene blir oppfattet som rent spill (..)» er kommentaren i journalen. Posten beskriver også hennes behov for selvstendighet og autonomi som et hinder for bedret helse, men overfører henne etter hvert motvillig til åpen behandling.
Den åpne posten skriver åtte dager senere:
«Pas. Fremtrer rolig og ordnet. Har tidvis en del aggressive utfall mot behandlingsapparatet og sykehuset, men disse kan på nåværende tidspunkt ikke med sikkerhet sies å være av realitetsbristende natur».
Eidsvik har vært innlagt for nye psykoser både i 1991 og senere. Innleggelsene er beskrivelser av en prosess med økende uro, mistenksomhet, sinne og utagering. Dette ble møtt med tvangsinjeksjoner av antipsykotiske og beroligende medikamenter, isolasjon på pasientrom i opptil 14 dager i strekk, begrensninger i kontakt med omverdenen og fysisk inngripende tiltak.
Pasienten beskrives som beregnende og manipulerende da hun er selektiv i forhold til hvem i personale hun vil forholde seg til. Til tross for at legen ved den åpne postens har skrevet at det er uheldig for Eidsvik å bli behandlet med tvang, noterer akuttpostens lege:
«Skal vi komme videre og få en allianse med pas. ser vi det som helt nødvendig at hun får medikamentell behandling».
Kjemper videre for retten til å være et menneske
Eidsvik hevder i sin sak mot staten at tvangsbehandlingen hun har vært utsatt for har gitt henne skader. Journalen avdekker at hun uttrykte dette fra første stund, men at hennes behov ble overprøvet av legene.
Historien har vist at ved tvang fikk man aldri noen allianse med Eidsvik, og sykehusets egen journal beskriver en rask forverring. Til tross for at pasienten ble dårligere mens hun var underlagt tvangsbehandlingen, insisterte legene ved akuttposten på at hun trenger mer av den.
Tvangsbehandlingen og tvangsinjeksjonene viste ingen observerbar behandlingseffekt hos Eidsvik.
Argumentasjonen som legene ved den lukkede posten førte kan ikke spores tilbake til effekten av behandlingen, men den kan spores tilbake til legenes teorier om medikamentell behandling. Disse ble fastholdt til tross for at man observerte at utviklingen gikk i motsatt retning.
De to postene var svært ulike i sin tilnærming. Den åpne posten hadde en tilnærming til Eidsvik som person ved at de tok opp i seg hennes opplevelse av sykehusbehandlingen, mens den lukkede posten utelukkende forholdt seg til Eidsvik som sykdomsuttrykk.
De ulike tilnærmingene kan sies å representere de dype motsetningene vi finner i psykiatrien generelt. Den lukkede posten siktet inn på de uryddige tankene til pasienten, mens de på den åpne posten anså det helhetlige uttrykket til Eidsvik som relevant for behandlingen. Spørsmålet er om man kan redusere et individ til en tilstand, frata det sin integritet, og samtidig hevde å bidra til dennes helse.
Eidsvik og Føniks kjemper kampen for alle de som erfarer at de ved psykisk helsevernloven er rettsløse i dagens Norge. Høyesterett har anerkjent at det er et juridisk grunnlag for å prøve det Eidsvik hevdet allerede i 1990 – at hun ble utsatt for umenneskelig behandling.
Så får vi se om Eidsviks påstand om at det er noe galt med «det norske systemet» var et uttrykk for galskap eller ikke. Advokatene har varslet at de vil ta saken helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg om Eidsvik taper i norsk rettsapparat.
Les også:
Psykiatrisk paradigmekollisjon i Oslo tingrett
Overlevere av tvangspsykiatri saksøker staten
