Når vi snakker om selvmord og dødstanker, snakker vi ofte om individets ansvar. Men ansvaret er aldri bare personlig. Vi må utfordre skillet mellom det individuelle og det samfunnsmessige, og våge å se helheten bak tallene, smerten og tausheten.
Når tanker om døden finner veien inn i samtalen merkes uroen, svarene blir korte og blikkene søker bort. Som om et lyttende øre i seg selv kan fremkalle døden. Hvorfor unngår vi temaet, og hvorfor blir det så ubehagelig å lytte når noen deler dem? Er det fordi vi frykter at ordene i seg selv kan være farlige? Er vi redde for ordene, eller for hva samtalen avslører om oss som samfunn?
Tallene bak tausheten
Tausheten står i skarp kontrast til tallene som viser hvor mange liv som går tapt hvert år. I 2024 tok 727 mennesker sitt eget liv, en økning fra året før, og den høyeste selvmordsraten siden årtusenskiftet. Og dette er bare de foreløpige tallene. Samtidig viser statistikken for 2023 at 388 døde av narkotikautløste årsaker og 450 av alkoholutløste årsaker.
Når selvmord, overdoser og rusrelaterte dødsfall settes ved siden av hverandre, trer det fram et større bilde av langvarig smerte, utenforskap og et bristende støtteapparat. For å forstå omfanget må vi se på helheter og sammenhenger, ikke bare enkelttall.
Bak tallene ligger ulike liv og historier, men ofte viser det seg noen felles erfaringer som gjør livet tyngre å bære. Tallene forteller også at strategiene vi velger for å holde ut, kan bli farlige i seg selv. Og kanskje peker de på noe enda større: hvordan samfunnets strukturer former mulighetene til å holde fast i livet.
Døden som frykt og pusterom
For meg har dødstanker alltid vært todelt. Døden er så endelig, skremmende og trist. Men døden kan også tenkes som stillhet, fred og et pusterom når livet blir for tungt.
Ikke fordi jeg egentlig ønsker å dø, men fordi smerten blir uutholdelig.
Det er en forskjell, men den er vanskelig å forklare, og kanskje enda vanskeligere å få andre til å forstå. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på dette. Gjennom samtaler med mennesker fra ulike rus-, psykiatri- og kriminalitetsmiljøer, har jeg gang på gang hørt det samme ønsket: et ønske om å finne en pause fra smerten, mer enn et bokstavelig ønske om selve døden. Mange av dem er borte nå. Noen valgte pusterommet, andre falt i overdoser hvor skillet mellom vilje og uhell er visket ut. Kanskje finnes det egentlig ikke noe klart skille mellom det bevisste og ubevisste når smerte og overlevelse er så tett vevd sammen?
Individets kamp og samfunnets ansvar
Mange mener at hver og én må kjempe sine egne kamper, at ansvaret ligger hos den enkelte. Det er en sannhet i det, men på et tidspunkt blir kampen også samfunnets ansvar. For hva hjelper det å kjempe seg gjennom rus, kriminalitet og psykisk uhelse når man alltid blir stående i døråpningen? Hva hjelper det når vi lever i et samfunn hvor hullene teller mer enn evnene. Hvor fortiden teller mer enn den styrken som ligger i å ha overvunnet den.
Det er som om blikkene alltid leter etter en svakhet, et tegn på at du ikke passer inn. Man kan få en plass, men ofte på betingelser. Aldri helt innenfor. For mange blir det enklere å bli værende på utsiden eller å velge pusterommet.
Å snakke om døden: å bygge dører
Å snakke åpent om døden betyr også å snakke om hvordan vi som samfunn bygger dører som enten åpner eller stenger. Når vi sier at «ansvaret er personlig», glemmer vi at ansvaret også hviler på fellesskapet.
Ansvaret hviler på arbeidsplasser, i helsetjenester, i møtet med enkeltmennesker og i de sosiale strukturene som avgjør om folk føler seg ønsket. Et menneske kan ha vilje, kapasitet og ønske om å bidra, men møter holdninger og et samfunn som gjør deltakelse nærmest umulig.
Kunnskap forplikter
Og vi vet nok til å handle: forebygging, ettervern, lavterskel hjelp og reell arbeidsinkludering. Ikke alle begynner livet med de samme forutsetningene; noen av oss får et langt tyngre utgangspunkt, og denne asymmetrien må vi anerkjenne. Vi må også tørre å se de store forskjellene: sosiale og økonomiske skiller, oppvekstsvilkår og utenforskap. Og vi må huske at det ikke bare er strukturer som avgjør, det er også medmenneskeligheten i blikket, i ordene, i viljen til å akseptere hverandre på tross av ulikheter.
Å bygge et samfunn som holder folk fast i livet betyr å tette hullene som gjør at noen faller utenfor.
Å anerkjenne dødstanker er ikke å romantisere dem
Å peke på samfunnets ansvar betyr ikke å frata den enkeltes ansvar. Å anerkjenne at noen har dødstanker betyr ikke å romantisere dem.
Hvis vi våger å snakke om dødstanker, ikke som et tabu, men som en del av livet, kan vi gjøre rommet litt større for dem som bærer disse tankene alene. Hvis vi våger å bygge et samfunn som virkelig gir plass til dem som prøver, kan vi gjøre strevet litt lettere.
Det løser ikke alt. Men det kan bety forskjellen mellom å miste motet og å finne styrke til å prøve en gang til.
Kilder
