Overgrep er ikke et tabu i vår kultur. Det er å avsløre overgrep som er det skammelige. Konsekvensen av å fortelle er tap av alt.
Dette er et utdrag av den opprinnelige artikkelen som ble publisert i Psykologtidsskriftet: Publisert: 02.06.2025, Side 356-360. Der settes problematikken overgrep og incest inn i en større ramme av teori og litteratur om temaet. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2025as06ae-Overgrepsutsattes-ansvar-for-skammen
BOK Trist tiger
FORFATTER Neige Sinno (Oversatt av Egil Halmøy)
ÅR 2024
FORLAG Cappelen Damm
SIDER 236
I det selvbiografiske essayet Trist tiger (2024) skriver Neige Sinno at «Det som er tabu i vår kultur, er ikke overgrepet i seg selv, som blir begått overalt, men det å snakke om det» (2024, s. 20). Det er den som forteller om overgrep, som gjør at noe blir pinlig. I en samtale mellom Sinno og Hadia Tajik på Litteraturhuset i Oslo i januar i år, påpekte Tajik hvordan vestlige individorienterte kulturer, akkurat når det gjelder overgrep mot barn, har elementer som minner om æreskultur. I en æreskultur er det ikke nødvendigvis det at en voldtekt har skjedd, som er ille. Skammen oppstår dersom andre får vite om det.
Passive og kritiske tilskuere
Når noen forteller om overgrep, blir forbausende mange mest opptatt av å finne gode sider ved gjerningsmannen, eller å finne noe å klandre offeret for. I Trist tiger har Sinno beskrevet det slik: «Vi må se de gode sidene hans, sa moren min. Det sa også vitnene som kom for å snakke pent om ham under rettssaken. De kunne ikke hevde at det var umulig at en slik mann voldtok et barn, for det hadde han allerede tilstått. Hadde det ikke vært for det, ville de helt sikkert ha sagt det. Han hadde altså gjort det, men bortsett fra det var han en super fyr» (2024, s. 31).
I Trist tiger forteller Sinno om hvordan mennesker fra landsbyen hvor hun vokste opp, sluttet å hilse på henne når hun var hjemme på besøk hos moren. «Jeg har besudlet landsbyens rykte. Jeg har ikke bare brakt skam over oss, men over dem alle» (2024, s. 196). Samtidig fortsatte folk å hilse på stefaren hennes etter at han kom ut av fengsel. Når moren hennes spør en gammel dame i landsbyen om dette, får hun svaret: «Han har jo ikke gjort oss noe» (2024, s. 196).
Eksistensiell sårbarhet
Dette kan minne om et fenomen vi observerte i en studie av 2–4 år gamle barnehagebarn, og deres måter å være sammen med hverandre på (Høye & Råbu, 1996). I en relativt dramatisk episode, hvor et barn slo seg og begynte å blø, reagerte mange av de andre barna med å si til seg selv og hverandre: «Det var ikke jeg som slo meg og fikk sår!» Det var som om de måtte berolige seg selv. At noen blir skadet, kan vekke bevisstheten om egen sårbarhet, frykt for å bli rammet selv og lettelse over å ikke være den som er rammet. Selv om voksne ikke er like åpenlyst egosentriske som småbarn, vil vi gjerne være like hele. På et eksistensielt nivå frykter vi alle både å bli ødelagt og å bli utstøtt fra fellesskapet.
«Du må være forberedt på å miste mye når du bestemmer deg for å snakke. Du mister familien din, åpenbart, du mister også landsbyen, du mister barndommen, barndomsminnene, barndommens illusjoner. Og hva får du i bytte? Jeg vet ikke. Du får sannheten, men hva er det egentlig? Ikke vet jeg»
Forsvarsmekanismer
Psykologiske forsvarsmekanismer kan beskrives som ubevisste måter vi beskytter oss mot utålelig angst på. Angsten kan vekkes av egne uakseptable tanker og følelser og/eller av en overveldende realitet. Virkeligheten kan være mer komplisert og ubehagelig enn vi kan klare å ta inn. De ulike forsvarsmekanismene, som vi tidvis trenger for å overleve psykologisk, hjelper oss å holde ubehag på avstand. Modning handler om i størst mulig grad å kunne ta inn og tåle virkeligheten som den er. Noen forsvarsmekanismer regnes som modnere enn andre. Til de modnere regnes for eksempel humor, sublimering og rasjonalisering. Humor innebærer at man kan se saker fra flere perspektiver, og kan finne glede i det. I sublimering kan man omdanne uakseptable tendenser til symboliserte og kulturelt akseptable uttrykk, som for eksempel til et velfundert argument, eller et kunstverk. Rasjonalisering er godt illustrert av reven som ikke får tak i de lekre, røde rognebærene, og sier: «Høyt henger de, og sure er de.»
Eksempler på mer primitive forsvarsmekanismer er benektning, projeksjon og splitting. Benektning innebærer at man nekter for at noe skjer eller har skjedd, selv om det åpenbart ikke stemmer. Man ser rett og slett bort fra realiteten. I projeksjon tillegger man andre sine egne uakseptable tendenser. Dermed kan man ta avstand fra det uakseptable, og selv gå fri, som i eksempelet hvor overgriperen oppfatter seg selv som den som blir forført. Splitting handler om ikke å kunne ta inn kompleksitet, slik at virkeligheten blir svart-hvitt. For eksempel kan man oppfatte andre, eller seg selv, som enten bare god eller bare ond. Det blir utålelig at både en selv og alle mennesker er sammensatte, og har både gode og mer problematiske sider.
«Et mål må være at slike erfaringer kan deles og forstås, uten at sivilisasjonen rakner»
Primitive reaksjoner
Det er slående hvordan det i så stor grad er de primitive måtene å forholde seg til realiteten på som er fremtredende når det gjelder både overgripere og omgivelsenes måter å forholde seg til seksuelle overgrep, og lidelsene som følger, på. Det som har skjedd, benektes, fordreies eller bagatelliseres. Sinno skriver: «Stefaren min har aldri brukt ordet ‘overgrep’. Selv foran juryen som dømte ham for forbrytelsen, hevdet han at det dreide seg om noe annet» (2024, s. 20).
For den som er utsatt, er det risikabelt å snakke om seksuelle overgrep. Det handler om noe smertefullt, pinlig og komplisert, som kan vekke det mest primitive i omgivelsene. Sinno skriver:
«Det er nærmere sannheten at overgrepsofre er vanlige sammensatte mennesker som sleper rundt på sin unevnelige bør»
Ofre er sammensatte, som andre folk
Ofre for seksuelle overgrep er like forskjellige som andre folk, og er ikke bare «ødelagte». Sinno beskriver hvordan for eksempel kriminalfilmer ofte fremstiller overgrepsofre på følgende karikerte måte:
I hovedsak er det to kategorier: De som aldri kommer over det og blir narkomane/prostituerte/suicidale …, og de som aldri kommer over det og blir psykopater som enten voldtar og misbruker andre selv, eller tar en grusom hevn. Og hevnen er desto mer spektakulær og bestialsk fordi forbrytelsen barnet har blitt utsatt for er så ufattelig og avskyelig. Overgrepsofferet er et monstrum av smerte, ensomhet og hat. Det voksne mennesket som er resultat av en slik uhyrlig krenkelse, blir sjelden skildret som en sammensatt person som er integrert i det sosiale fellesskapet og som sleper rundt på sin unevnelige bør hvor hun enn går. Men en av ti, for å vende tilbake til statistikken, det blir veldig mange psykopater og narkomane/prostituerte. (2024, s. 219–220).
Fremstillingene i kriminalserier bygger på nettopp det at overgrep kan vekke sterk angst hos folk flest. Kanskje er slike fremstillinger en bearbeiding, og dermed godt for noe? De mange forskjellige skjønnlitterære fortellingene som har kommet de siste årene, bidrar i større grad med nyanser, og er nok et bedre skritt i retning av sannhet og reparasjon. Det er nærmere sannheten at overgrepsofre er vanlige sammensatte mennesker som sleper rundt på sin unevnelige bør. Et mål må være at slike erfaringer kan deles og forstås, uten at sivilisasjonen rakner.
Marit Råbu er psykologspesialist og professor i klinisk psykologi ved Universitetet i Oslo.
