– Etter mitt syn er medikaliseringen av livet en fallitterklæring som vil hjemsøke oss på uante måter. Filosof Farhan Shah løfter blikket fra Henriette Sandvens bok Diagnosefellen, og ser sykeliggjøring av menneskelig variasjon som et symptom på et samfunn som flykter fra ansvar.
Astrid Lindgren skriver at «gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv.» Men hva skjer når vi erstatter kjærlighet og et raust menneskelig nærvær med diagnoser og uvettig bruk av medisiner? I dagens samfunn ser vi en alarmerende tendens til å redusere barnas rastløshet til en medisinsk diagnose, oftest ADHD, og løse dette gjennom biomedinske intervensjoner.
Psykiatrien, i dens nåværende institusjonaliserte form, befinner seg i en brytningstid, en slags interregnum, der det gamle gradvis ebber ut, mens det nye ennå ikke er født. Psykiatrien opererer også som en forlengelse av samfunnets behov for orden, forutsigbarhet og kontroll. Diagnostisering og medisinering av barn med rastløshet illustrerer dette tydelig. Snarere enn å se barnas uro som et naturlig uttrykk for barnas trang til utforskning, blir den redusert til en nevrologisk defekt som må korrigeres og medisineres. Denne medikaliseringen av livet er en beleilig fluktmekanisme fra å ta tak i de dypereliggende samfunnsproblemene som skaper stress, uro og mistilpasning blant barn og unge.
Medisinering som regresjon
I den nye boken Diagnosefellen. Om sykeliggjøring av norske barn (2025) advarer barnepsykiater Henriette Sandven sterkt mot denne utviklingen, eller snarere, regresjonen. Boken avdekker hvordan stadig flere norske barn blir diagnostisert og medisinert for normale variasjoner i uttrykksformer. Forfatteren peker med rette på hvordan denne trenden er drevet av en voksende farmasøytisk industri og et samfunnsøkonomisk system som henfaller til simplifiserende og standardiserte løsninger fremfor strukturelle endringer som faktisk kunne forbedret barnas livskvalitet.
Vår tidsalder preges av et stadig mer prestasjonsorientert samfunn hvor barnas naturlige eksperimentering med livets muligheter blir ansett som en forstyrrelse, et avvik fra normaliteten.
Skole- og arbeidslivets krav til konsentrasjon, tilpasning, produktivitet og effektivitet etterlater lite rom for spontanitet og livets affektive uttrykk. Når barn ikke passer inn i denne syltynne normalitetskonsepsjonen, blir de fort stemplet som sykelige, snarere enn at vi stiller spørsmål ved om det er noe i samfunnskulturen som er utilstrekkelig for å romme menneskelig variasjon og kreativitet.
Medikaliseringen av rastløshet er også et symptom på et samfunn som flykter fra ansvar. I stedet for å undersøke hvorfor barn er urolige, hvorfor de ikke finner ro i skolen, hvorfor de reagerer med frustrasjon eller impulsivitet, søker vi forhastede tekniske løsninger: medisiner som tilsynelatende demper symptomer. Dette gjenspeiler en grunnleggende fremmedgjøring fra, og nedvurdering av, barnas liv, hvor vi ikke lenger spør: Hva forsøker barnet å uttrykke? Hva er det ved vårt samfunn som avstedkommer denne uroen?
Boka Diagnosefellen påpeker også hvordan denne negative utviklingen representerer en massiv vekst i medikaliseringen av barnas liv. Barn, som er i eksplosiv vekst, blir fratatt muligheten til å utvikle seg på sine egne premisser. Medikamentene som tilbys, kan ha alvorlige bivirkninger.
Vi risikerer å skape en nummen og sedativ generasjon som lærer at deres naturlige livsuttrykk for uro og rastløshet er noe som skal medisineres vekk, snarere enn å utforskes og anerkjennes.
Men hva om barnas rastløshet ikke er en defekt, men en livsbejaende og grenseoverskridende impuls? Hva om det er deres måte å utforske livet på, finne nye muligheter, teste grenser og uttrykke sitt affektive og kreative potensial? Når vi patologiserer denne rastløsheten, amputerer vi barnas muligheter til å finne sine egne, særegne måter å være på. Vi reduserer barn til passive objekter som skal korrigeres gjennom et medikalisert behandlingsregime, snarere enn å anerkjenne barn som autonome vesener i stadig utvikling – en utviklingsprosess som utfordrer vår forståelse av normaliteten, som til enhver tid er en flytende kategori.
Et paranoid kontrollregime
I boken Medical Nemesis (1975) påpeker Ivan Illich hvordan den medisinske institusjonen kan gjøre mer skade enn gagn når den utvides til å regulere normale livsprosesser. Han argumenterte for at den moderne medisinens ekspansjon, en slags ideologisk kolonialisering, blant annet fører til en form for klinisk iatrogenese, altså skade forårsaket av selve medisinske behandlingsprosedyrer. Dette perspektivet er viktig å være klar over når vi ser på hvordan barnas uro blir behandlet som en patologi snarere enn en livskraft, som gjør mer skade enn nytte. Denne institusjonaliseringen og standardiseringen frarøver mennesker deres egen evne og agens til å forstå og forme sine liv.
Sykeliggjøringen av livet er ikke isolert til helsevesenet, men inngår i et større kontrollregime som gjennomsyrer hele samfunnet. Michel Foucault beskrev i Overvåkning og straff (1975) hvordan moderne institusjoner bruker disiplinære mekanismer for å forme individet til en lydig og servil samfunnsborger. Skoler, helsevesen og arbeidsplasser opererer som overvåkningssystemer der atferd kvantifiseres, reguleres og korrigeres. Diagnostiseringen av barnas uro er en forlengelse av denne disiplinens logikk: en måte å sikre at de passer inn i en standardisert og paranoid samfunnsstruktur som fordrer forutsigbarhet og kontroll, et kontrollregime som ikke tåler usikkerhet, ambivalens og uforutsigbarhet.
Når vi gjør barnas affekter til et medisinsk kasus, blir det enklere å disiplinere dem uten å utfordre de grunnleggende strukturene som skaper deres uro. Denne utviklingen er ikke kun skadelig for barn, men for samfunnet. Vi bygger en kultur som ikke betjener menneskets eksistensielle behov, men snarere konsoliderer et system som driver rovdrift på menneskelivet, hvor effektivitet, tilpasning og konformitet verdsettes høyere enn langsomhet, spontanitet og kreativitet.
For når barnas rastløshet blir til en trussel, er det et signal om at noe er fundamentalt galt i hvordan vi organiserer vårt samfunn, og de narrativene om livet som vi går i bresjen for.
Tiden er langt på vei overmoden for å ta et grunnleggende oppgjør med narrativet om medikalisering av livet, og spesielt av barnas affekter og i stedet begynne å stille spørsmål ved hva deres urolighet forteller oss om kvaliteten av det samfunnet som vi, de eldre, har skapt, og fortsetter å legitimere. Et samfunn som ikke tåler barnas spontanitet og deres motstand, er et samfunn som har mistet forbindelsen til menneskelivet som et vitalt overskudd. Dette impliserer å våge å utfordre de dypereliggende årsakene til uroligheter, uten å projisere feil og defekter over på barnet. Dette er beleilig og bekvemt, men skyggesidene av denne fluktstrategien er desto tydeligere: vi mister rett og slett en hel generasjon av barn som blir dopet ned og gjort eksistensielt numne i møte med livets spenninger og utfordringer.
Tåler vi friheten?
I Brødrene Karamasov stiller Dostojevskij spørsmålet om mennesket virkelig tåler frihet, eller om vi heller søker autoriteter og magiske løsninger som kan frigjøre oss fra frihetens tyngde og byrde. Når vi velger å ty til diagnoser og medikamenter for å regulere, eller snarere å kjemisk renske, barnas livsuttrykk, velger vi det bekvemme tyranniet av standardiserte løsninger fremfor den krevende oppgaven å tåle, romme og støtte barna i deres egen livsprosess.
Spørsmålet som reiser seg på dette punkt, er følgende: Er det virkelig barnet som er problemet, eller er det vi som ikke tåler å gi dem den romsligheten de trenger? Gjennom denne fluktmanøveren, fra frihet, fra det ansvaret det innebærer å lytte, å romme og å tåle, er vi i ferd med å miste noe dyrbart: barnas egne evne til å romme seg selv, til selvregulering, til å tåle livets kompleksitet, og samfunnets evne til å romme livet som et overskudd av muligheter uten å henfalle til en regressiv søken etter forføriske tilfluktssteder, som tilsynelatende rensker oss fra ansvar og ubehag.
Etter mitt syn er medikaliseringen av livet en fallitterklæring som vil hjemsøke oss på uante måter. Strategien er beleilig for oss voksne, men det er våre barn som betaler prisen, med sin livskraft og sin framtid. I så måte er boken Diagnosefellen et frimodig og konstruktivt-kritisk tilskudd til den store samtalen om medikaliseringens skyggesider.
***
Les også: Henriette Sandvens bok «Diagnosefellen»: Et velformulert og kunnskapsrikt rop om hjelp
