– «Vi må nok regne med at de psykiske problemene dine har kommet for å bli.» Det er ord som aldri skulle vært uttalt, skriver forskningsjournalist og tidligere redaktør Åse Dragland. Hun mener kroppen har et potensial for selvhelbredelse som kan forløses ved positiv tankevirksomhet og kommunikasjon.
«Du må nok regne med å gå på disse medisinene resten av livet ditt». Utsagn som dette blir stadig levert i psykiatrien. Pasienten settes på medisiner; ikke bare for en periode, men ofte på livstid. Det er på mange måter en låst situasjon. Pasienten vil ta imot legens informasjon og inkorporere den som en sannhet i låste tankemønstre. Hvordan komme seg ut av noe sånt?
Troen på bedring øker sjansen for bedring
Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvilke muligheter vi har for å bruke den mentale siden av oss til å holde oss friske. Rundt meg ser jeg jo daglig den motsatte siden: Hvordan folks negative tanker og innstillinger fører til dårlig helse, og hvordan en haltende livssituasjon ofte slår ut i kroppslige symptomer.
Vi kjenner kanskje alle til personer med utsagn som: «Jeg blir alltid syk når jeg skal på ferie» eller den som setter seg ned i en stol i ventemodus og sier «nei, nå tror jeg at jeg blir forkjølet». Selvinstruksjonene fungerer ofte, og kan dermed også opprettholde det som blir sagt.
Det er gjort mye forskning på placebo og placeboeffekten – et solid grunnlag til å forstå hvordan følelser påvirker den fysiske kroppen vår. Ikke bare litt, men i sterk grad. De fleste vet hva placebo er – en narrepille som ble introdusert for at legemiddelindustrien skulle finne ut om nye medisiner fungerte. I en gruppe med personer som enten har smerter, eller som blir påført smerter, får enkelte utdelt den nye medisinen mens andre blir gitt en narrepille uten at noen får opplyst om ulikheten. Problemet for medisinprodusentene er bare at begge gruppene – i større eller mindre grad, oppnår smertelindring.
Det forteller oss at en forventning om å bli kvitt smerten kan virke like så bra som den kjemiske medisinen.
Det fortelles om en kvinne med Parkinson som var så dårlig at hun krøp på gulvet og knapt kunne sitte. Hun gjennomgikk en narreoperasjon der kirurgene gjorde et snitt og så sydde igjen uten å operere. Kvinnen fungerte utmerket i tiden etterpå, og gikk til og med på kunstløpskøyter.
Hvordan er dette mulig? Hvordan kan kun tanken og troen på en bedring føre til at kroppen endrer seg? Og hva er det i kroppen vår som stiller smerten?
Ta det første først. Forestill deg at en sitronskive blir plassert på tunga di. Kjenn den sure og bitre sitronsaften bre seg i munnen. Etter et minutt vil de fleste få en fysisk reaksjon og munnen full av spytt. Er du redd for høyder eller edderkopper, kan du tenke deg en situasjon der du konfronteres med eksemplene, og igjen er tanken nok til at mange får økt hjertefrekvens og føler ubehag som kvalme eller svetting.
Kroppens medisinlager
Hva er det så som gjør at kroppen selv helbreder? Den har tilsynelatende det jeg kaller en «innebygd intelligens». Kroppen har et medisin-lager med de kjemiske stoffene adrenalin, dopamin og endorfiner. Dopaminet gir en form for belønning gjennom rusfølelse, endorfiner er kroppens eget morfin som stiller smerter, mens adrenalinet skrur på alt av sterke kroppsfunksjoner noen sekunder – før det kan gå over i en boost av mestringsfølelser etterpå. Dette kan de som hopper i strikk eller fallskjerm fortelle alt om.
Kroppen har i tillegg bitte små molekyler som kalles signalstoffer. De opererer rundt om i hele legemet, fester seg til cellene og har som oppgave å informere dem hva vi tenker og føler til enhver tid. Cellene i kroppen har så videre evne til både å kommunisere seg imellom og å huske! Hver celle kan kommunisere med nabocellen sin, men også med klynger av celler – og i mange ulike kombinasjoner. Oppspinn? Neida. Dette er både studert og protokollført.
At celler også kan huske, er påvist gjennom blant annet premature barn som opplever mye av nålestikk og kateter i de første månedene sine. Når man senere har testet mus som har vært gjennom det samme, ser man at det har blitt dannet et erindringssystem med nye fibre som reagerer når det aktuelle området trues eller utsettes for ny smerte.
Det vi kommuniserer blir en sannhet
Så da vet vi altså at vi har en kropp som er god på å kommunisere ut i alle deler av oss – hva vi tenker, samtidig som den har egne medisiner som kan utløses mentalt. Disse prosessene skjer hele tiden uten at vi er bevisst det. Vi sier og tenker ting som blir kommunisert rundt i kroppen, og som kanskje opprettholder dårlig helse. «Nei, jeg blir alltid forkjølt i januar».
Mange leger er også ubevisste på hva de kommuniserer til sine pasienter. Utsagn som «du har uhelbredelig kreft og kan forvente å leve opp til 3-4 måneder» eller «vi må nok regne med at de psykiske problemene dine har kommet for å bli» er ord som aldri skulle vært uttalt.
NAFKAM i Tromsø, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, samlet de første årene inn historier om eksepsjonelle sykdomsforløp, dvs. private fortellinger om hvordan mer eller mindre «dødsdømte» pasienter hadde overlevd sykdom. Det viste seg at en fellesnevner i historiene var at folk hadde tatt kontroll over egen helse. De foretok selvstendige valg rundt det legen foreslo og det de selv fant riktig. Det er nærliggende å tro at egne valg også er en beskjed til kroppen om at her er det jeg som bestemmer, og jeg har faktisk tenkt å bli frisk.
For meg har det vært nærliggende å tenke: Når sterke krefter settes i gang ubevisst, kan vi da greie å utløse denne selvhelbredende effekten gjennom en bevisst tanke? Med det mener jeg konsentrert, fokusert tankevirksomhet.
Måten å gjøre det på er ikke ny. Roe ned i kroppen, sitte stille, ingen forstyrrelser. Visualisere gjennom bilder og gjenta ord og korte setninger.
Når jeg skal styrke immunforsvaret mitt, bruker jeg selv bilder som å ha en sprekk i hodet der det renner inn gullstøv. Jeg fylles opp og kjenner på styrke. Man kan også bruke helt andre bilder. Hovedsaken er at det assosieres friskhet og at man kjenner på følelsen av styrke i kroppen. Jeg kombinerer bildene med ord eller setninger som «sterk og frisk» eller «jeg kjenner meg sterk», og bruker samme teknikk når jeg kjenner en forkjølelse er på vei. Dette er bare en måte å fortelle sin egen kropp at dette går fint, jeg mobiliserer styrke, jeg holder meg frisk.
Ta ansvar for hverdagshelsen
Jeg er ingen guru med tro på umiddelbare virkninger. Og jeg har heller ingen tro på det lite målrettede rådet om å tenke positivt – som lett bare kan bli en floskel i selvhjelps-litteraturen. Selvfølgelig er optimisme en del av pakken, men jeg tror vi må instruere oss selv skikkelig og bruke teknikken flere ganger – ofte.
Dette er nødvendig siden vi er fullstendig uvante med å bruke egne mentale krefter. I tiden vi lever i er det bare synlige ting som teller, og innenfor de naturvitenskapelige rammene må ting kunne måles for å ha evidens. Derfor har vi aldri utforsket den mentale siden av oss. I boka mi «Kroppens skjulte intelligens», hevder jeg at denne siden må oppøves.
Jeg snakker ikke om å lege somatiske sykdommer som krever kirurgi eller antibiotika. Men flere kan bruke den mentale siden av seg som ett av flere bidrag til å endre en fastlåst situasjon, komme seg ut av rus eller trappe ned på tyngre medisinering.
For de fleste av oss vil det handle om hverdagshelse som å ta ansvar for gjentatte forkjølelser, små depresjoner, og å holde immunforsvaret intakt.
