– Jeg skulle ønske du tok grep selv og innså at kulturer der vi/dem-tankegangen råder, ikke er god for noen. Turid Foss menneskeliggjør den psykiatriske institusjon og undres over dens ideer som å isolere folk når de har det som verst.
Familieterapeut Turid Foss skrev «Tale til psykiatrien» som et kapittel i boken «Terapi som samarbeid: om narrativ prakis» av Geir Lundby (red). Pax forlag, 2009. Gjengitt med forfatterens, redaktørens og forlagets tillatelse.
Jeg får starte slik det er vanlig i taler, med å presentere meg, eller rettere sagt, si litt om hvordan jeg har blitt kjent med deg.
Jeg møtte deg første gang da jeg var 12 år, da pappa ble innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg husker lite fra mitt første besøk i et av dine hus. Jeg husker grønne vegger, uten å ane om det var fargen. Og at jeg var redd. Helt til i fjor tenkte jeg at jeg var sju år den gangen jeg besøkte pappa. Selv om jeg innimellom i mitt voksne liv har regnet ut at jeg må ha vært tolv, har jeg fortsatt å fortelle at jeg var sju, de få gangene jeg har fortalt. Jeg følte meg i alle fall veldig liten.
Litt tilfeldig, nei litt heldig, fikk jeg høre om en av dine avdelinger der en venn av meg hadde fått jobb. Et spennende sted, sa han. Jeg var 19 år, og dit ville jeg. Jeg møtte masse flotte folk. Også blant de ansatte. Så var det slik den gangen, at når det var varslet nedskjæringer i psykiatrien, slo vi oss sammen, både pasienter og ansatte. Vi malte paroler, gikk i tog sammen og demonstrerte fra galleriet i rådhuset. Det er gode minner, og jeg lurer på om det hadde vært mulig i dag. Noen av pasientene jeg møtte den gang vil jeg aldri glemme. De viste seg å bli gode hjelpere når det mer enn tyve år senere var meg som ikke hadde nøkler til alle de låste dørene. Minnene om dem, deres styrke, smerte og erfaring var med meg.
Men før det rakk jeg å jobbe mange ulike steder. Selv om jeg innimellom beveget meg over i andre felt, dro jeg alltid tilbake til deg. Jeg kjeder meg fort hvis samtaler blir for overfladiske, enten det er på arbeid eller fest. Hos deg møter jeg alltid mennesker som har mye livserfaring og kunnskap. Samtaler og samvær med dem som søker hjelp hos deg har alltid gitt meg næring til tanke og hjerte, og en kunnskap jeg trenger i mitt eget liv.
Mitt mest nærgående kjennskap til deg fikk jeg for fire år siden. Da bodde jeg selv i ett av dine hus, og var den som skulle ha hjelp av deg. Det var en skjellsettende erfaring. Det var nok bra for meg at jeg kjente deg såpass fra før. Jeg slapp å bli sjokkert. Møtet ble mer en bekreftelse på at gode intensjoner ikke er nok. For det er jeg sikker på at du har! Huset ditt var fullt av gode folk som vil så vel. Og mitt eget beste, som jeg stadig fikk høre. Bare synd jeg ikke så ofte ble spurt om hva jeg syntes var det beste for meg. Gode folk fører ikke nødvendigvis til god eller forsvarlig «behandling». Her er det viktig for meg å utdype litt: Videre i denne talen kan jeg nok virke både opprørt, sint og lei meg, for jeg er alt det. Men det er deg og ikke folka dine følelsene mine retter seg mot. Det er ideene dine, og systemene de forvaltes i, som skaper disse følelsene i meg.
Blikk for det sykelige
Det jeg liker minst med ideene dine, er at det er folk det er noe feil med. Det lærte jeg av pappa at ikke stemmer. Det er en idé jeg vel aldri har godtatt. Samtidig er det en idé det er vanskelig å ikke bli påvirket av når jeg jobber hos deg. Dine ansatte håndterer det på ulikt vis. Jeg tenker at du behandler oss også ganske rått hvis vi ikke er enige nok med denne gjennomgripende ideen du har. Den fører til et vi-dem-skille, og skal vi ha lønn av deg, må vi oppføre oss på en måte som viser at vi ikke har misforstått helt.
Vi er altså uenige på ett springende punkt. All min tid som ansatt hos deg har jeg møtt flotte, kloke folk som har mye å lære meg. Jeg har ikke alltid sett det, at ideen din om at det er noe feil med folk, har kjørt meg også i grøfta mang en gang. Og gjør det fortsatt. Det er så lett å bli rekruttert inn i dominerende forståelser, bli letende etter feil og selvfølgelig finne dem. Det er både slitsomt og skamfullt å kravle seg opp på veien igjen.
Du vil kanskje protestere nå, og si du alltid har vært mer nyansert enn som så. I så fall håper jeg du har rett. Og jeg føler meg litt urettferdig når jeg blir så kategorisk. Allikevel fortsetter jeg: Du har fått deg et, ja hva er det, et verktøy? En måte å navnsette folk og tilstander på. Jeg tenker på diagnosesystemene dine, for eksempel ICD 10. Du sier jo faktisk at så lenge folks problemer er så store at de trenger spesialisthelsetjenesten, så må de få en diagnose. Enten de vil eller ei. Allmenngyldige reaksjoner på livets oppoverbakker blir fort til individuelle kategoriseringer hos deg. Diagnostisering oppfordrer til å se etter avvik og patologi, mer enn etter det vanlige med å være menneske.
Det har en mulig bivirkning jeg tror det er lett å overse: Når en «tilstand» er blitt en diagnose, kan det i ettertid være vanskelig å skille hva som er hva. Det blir så lett å tolke det som skjer inn i diagnosen, den blir en dominerende historie om folk. Det tenker jeg gjelder for alle «utenfor», og for den det gjelder. For dem som møter den diagnostiserte kan det føre til mange misforståelser, problematisering og sykeliggjøring i altfor stor grad. Mange historier som er langt mer å foretrekke står i fare for å bli usynlige. For den det gjelder kan også normaliteten bli usynlig.
Jeg vil gi deg et eksempel. I min diagnose var ordet «paranoid» inkludert. Jeg vet det ble brukt i en akutt sammenheng, og jeg vet at uten en viss porsjon mistenksomhet kan det være livsfarlig å være i verden. Hva man vet med hodet hjelper lite noen ganger. Ved en senere anledning opplevde jeg å bli innhentet av stempelet mitt. Det var forresten på jobb dette skjedde. Jeg følte meg utdefinert av en samarbeidspartner. Jeg hadde tydeligvis forholdt meg på en annen måte enn det som var vanlig. Jeg følte meg devaluert og utestengt fra et samarbeid jeg var sikker på at var viktig, ikke minst fordi ungdommen det gjaldt uttrykte det med tydelighet. Men hva var hva? Det føltes som om tilgjengeligheten til egen vurdering var blitt frarøvet meg. Det førte til en usikkerhet omkring egen opplevelse: Er den berettiget? Er den normal? Denne situasjonen førte også til et enormt sinne: Vet du hva du gjør med merkelappene dine!? Kun gjennom å fortelle om det som hadde skjedd og få en tilhørers respons, fikk jeg roen tilbake. En kollega sa spontant: – Hadde jeg opplevd det samme, hadde jeg følt meg paranoid! Det hjalp! Sinnet beholdt jeg, det er til å leve med.
Kun gjennom å fortelle om det som hadde skjedd og få en tilhørers respons, fikk jeg roen tilbake.
Det er vanskelig å vite hva slags lim det er bak diagnoselappen, kun den som får den vet det, og kanskje først etter lang tid. For noen vil det kanskje være som en post-it-lapp. Nyttig der og da, riv av og kast når du er ferdig. For andre vil det oppleves mer som om lappen er satt på med superlim. Vond å få vekk, kanskje umulig uten å få arr. Noen diagnoselapper har også et kronisk stempel ved seg. Da er gjerne limet ekstra sterkt.
Jeg tror du har stor tiltro til diagnosesystemene dine og kan knapt se for deg et liv uten dem. Vi må jo kalle det noe! Vi må ha et felles språk så vi vet hva vi snakker om! Jo da, språk er nødvendig, og vi må kategorisere for å finne mening. Det ligger mye kunnskap i diagnosebøkene som jeg tenker er nyttig å ha i møtet med folk. Bare vi husker det er generell kunnskap, som kan stå i fare for å overskygge den unike og lokale kunnskapen folk har om sitt eget liv. Diagnostisering innebærer definisjonsmakt! Hvis vi ikke passer på at definisjonsmakten er der den skal være, hos folk sjøl, går det gjerne galt. Jeg tror det er nettopp i det øyeblikket vi gjenkjenner så mye at vi tror vi vet, og glemmer å spørre, at vi er på ville veier.
Protester mot din versjon er igjen lett å diagnostisere, eller å ta som en bekreftelse på at det du selv fant ut er sant. Dine diagnoser har det besynderlige ved seg at de har det med å bite seg selv i halen!
I stand til opprør
Det var litt av en opplevelse at det ikke lenger ble tatt for gitt at jeg visste mest om meg selv, om hvorfor jeg var der og hva jeg trengte for å komme videre i livet. Vet du hva, det kunne gått riktig ille. Først og fremst fordi jeg kunne begynt å tenke om meg selv som så syk som det jeg ble behandlet som. Men jeg er heldig, født på siden med mye sol. For det første hadde jeg allerede blitt kjent med narrativ praksis. For det andre er jeg lite plaget av autoritetsfrykt. Dette til sammen gjorde opprør mulig. Opprør og gode hjelpere både innenfor (medpasientene) og utenfor (historiebærerne) førte til at oppholdet ble kort. Og respekten for deg enda mindre enn den allerede var. Du sjokkerte meg som sagt ikke, jeg hadde møtt deg før.
Jeg vil fortelle en liten historie som kanskje vil fortone seg bagatellmessig fra utsiden. Jeg var på lukket avdeling, hudløs og sensitiv som aldri før, og det som skjedde gjorde inntrykk: En medpasient som hadde vært veldig hyggelig mot meg helt siden vi møttes, hadde fått en is og spurte om også jeg ville ha. Det ville jeg svært gjerne, jeg elsker is og var glad for tilbudet. Han gikk til personalet for å få en is til meg også. De så oppgitte ut, hva tullet han med nå mon tro, så det ut til at de tenkte. Han på sin side var ute i et vennlig ærend og virket stadig mer fortvilt over ikke å bli trodd. For at dette ikke skulle utarte, valgte jeg å gripe inn. Jeg sa at det stemte at jeg gjerne ville ha en is. De trodde på oss da.
Jeg blir like trist hver gang jeg tenker på denne episoden, på hvordan hans vennlighet og hjelpsomhet ble mistrodd. Episoden er én blant mange lignende minner. Det var som om ord ikke lenger hadde den samme betydningen som ute i verden. Som om vanlige ord og vennlige handlinger sagt av oss pasienter måtte forstås ut fra at dette kanskje var noe helt annet.
Jeg fortsetter å fortelle disse «små» historiene, store nok for dem det gjelder. Det er de små eksemplene det er flest av. Det var det mellommenneskelige samspillet som gjorde enten veldig godt eller veldig vondt når jeg var gjest hos deg. Vennlighet, enten det var fra medpasienter eller ansatte, gjorde utrolig godt, krenkelse tilsvarende vondt. Jeg savner rett og slett litt mer sunt vett og folkeskikk i Psykiatrien. Det skjer så mye innenfor dine hus at dialogene og samhandlingen i mange tilfeller ville sett helt vill ut i en annen kontekst.
Vennlighet, enten det var fra medpasienter eller ansatte, gjorde utrolig godt, krenkelse tilsvarende vondt.
Det tredje jeg liker dårlig med deg handler om nettopp dette, at du har så lett for å glemme hvor avhengige vi er av et samspill med andre mennesker. Mennesker i krise trenger andre mennesker, kanskje mer enn noen gang. Det er en rar idé å isolere folk når de har det som verst. Det første spørsmålet til de som trenger hjelp av deg bør være: Hvem trenger du å ha med deg? Noen vil kanskje si at det er ingen akkurat nå. For andre kan det være helt avgjørende at «viktige andre» blir invitert inn.
Jeg har sagt noe om definisjonsmakt. Du har også en utdefinisjonsmakt. Jeg tror det er en grunn til at det kan skje så mye av hva jeg vil kalle uvanlig, og noen ganger svært krenkende, i dine hus. De beste fagfolk kan fort glemme sine verdier hvis det er en vi/dem-kultur som råder i systemene dine. Ansatte som virker i overkant engasjerte kan være i faresonen for å bli utdefinert. De er ikke «profesjonelle» nok. Overengasjert blir av mange sett på som et honnørord, heldigvis. Overinvolvert er hakket verre. Og tas en til inntekt for å være overidentifisert, er en ille ute å kjøre. Hvis vi ansatte kommer i skade for å gråte på et av dine møter, vet jeg at beskjeden om å være «profesjonell» kan være der på få sekunder. Det burde vært mer plass for alles tårer i dine hus, når noe er til å gråte av!
Jeg tror mange av systemene dine blir litt forvirra når noen ansatte bare gjør det de tror på. Du burde lese bøker og artikler skrevet av mennesker med mye erfaring fra innleggelser i dine hus, for eksempel Ingunn Øye (2005), Maja Thune (2007) eller Arnhild Lauveng (2006). Det er nettopp historiene om å ha blitt møtt med medmenneskelighet som blir omtalt som de virksomme. At noen ansatte var mest opptatt av å være et medmenneske og mindre opptatt av hva som er vanlig, er det som blir beskrevet som mest virksomt eller rett og slett et vendepunkt.
Språk definerer makt
Dine hus bygges med ønske om at folk skal hjelpes og få et bedre liv. De fylles av ansatte som hver dag gjør sitt beste og som gjør veldig mye bra. Men ideene dine slipper vi ikke unna, verken innlagte eller ansatte. Jeg skulle ønske du tok grep selv og innså at kulturer der vi/dem-tankegangen råder, ikke er god for noen. Det gjør de innlagte særdeles syke, og de ansatte blir direkte eller indirekte fortalt at de må være særdeles friske. Veldig slitsomt begge deler. Livet selv, med alle dets fasetter, blir vanskelig å leve helt.
Jeg klarer ikke å la være å si litt om språket ditt. Jeg synes du snakker så stygt! I din kliniske hverdag brukes det mange ord jeg tror de fleste av oss ikke hadde ønsket skulle bli brukt om oss selv. I diagnosemanualene står det mye om forstyrrelser av utvikling, atferd og personlighet. Når språket blir så problem-mettet og sykdomsfokusert, er jeg redd for at naturlige reaksjoner på livets belastninger for fort forveksles med patologiske «symptomer» eller «tilstander». Språk kan gyldiggjøre eller det kan fremmedgjøre. Folk som trenger deg har opplevd at livet i lang eller kort tid har vært vanskelig. Jeg er redd ditt språk forstyrrer slik at folks egne beskrivelser av opplevelser, problemer og ønsker blir satt i skyggen og blir vanskelig tilgjengelig. Først og fremst for folk sjøl, men også for dem som skal hjelpe. Jeg er redd mange vesentlige historier går tapt! Språk former praksis. Hva tror du skjer om du bytter ut ordet «behandling» med «samarbeid»?
Hva tror du skjer om du bytter ut ordet «behandling» med «samarbeid»?
Så er det språket du begynner å snakke bare du kommer langt nok opp i hierarkiene dine. Det er byråkratisk og teknisk. Det drypper for øvrig ned på oss under. Jeg er lei av denne fremmedgjøringen, jeg er lei av et språk som jeg synes fratar folk verdighet og som fratar relasjoner mening. På jobben hører jeg til stadighet ordet produksjon. Hva er det jeg som ansatt i barne- og ungdomspsykiatrien produserer? Men nå må jeg passe meg og ikke bli urettferdig mot deg. Her er nok også du utsatt for krefter større enn deg sjøl. Jeg tror faktisk at hadde du kunnet velge, hadde mye vært annerledes, både når det gjelder styringsformer, inntjeningssystemer og språk. Jeg tror du selv er fortvilet over en utvikling hvor du blir stadig mer presset til å ligne en bedrift styrt av markedsøkonomiske prinsipper.
Jeg tror du forstår hvor vanskelig det kan være å sitte langt oppe i systemene dine. Jeg tror du selv er bekymret over hva som kan skje med folks kliniske hjerter når det forventes av dem å snakke et gjennomført markedsorientert og byråkratisk språk, dag ut og dag inn. Så her vil jeg først og fremst oppfordre deg til å si tydelig og utrettelig ifra til byråkrater og politikere. De forstår det kan hende etter hvert, det er tross alt du som vet best!
Du lever i en vanskelig kultur i forhold til å ta innover deg denne talen. Vår stadig mer individorienterte kultur gir mer enn nok næring til dine ideer. Vi er vår egen lykkes smed, og går det galt ligger akse 1 der og venter. Du må være både motstrøms og fast i troen om du ikke skal flyte med. Men jeg vil oppfordre deg, mer enn noen andre systemer i samfunnet vårt, til å stoppe opp og tenke over hva som er viktig i folks liv.
Vi er alle unike, folk er folk og vet selv mest om akkurat sitt liv. Kan du være så grei å huske på det? Huske å spørre dem det gjelder. Huske at ingenting er sant for alle, overalt, alltid. Huske at vi alle kjemper for vår verdighet, fra bunn til topp i hierarkiene dine. Huske at vi i bunn og grunn er ålreite mennesker som vil hverandre vel. Ikke gjør det så vanskelig! Ta tilbake det opplagte i dine ideer om liv og helbred.
Psykose som forestilling
Denne talen begynner å bli vel lang, men jeg må si noe om psykose før jeg gir meg. Det er et tema som naturlig nok ligger mitt hjerte nær. Jeg har hatt en informasjonsbrosjyre liggende på kontoret mitt i lang tid. Først når jeg begynte å skrive denne talen, leste jeg den. Kanskje jeg har lest den før, uten helt å ha fatt med meg innholdet. Vi ser det vi tåler. Det star blant annet: Akutte psykoser er gjerne et resultat av en langvarig konfliktfylt utvikling. Det er imidlertid uhyre sjelden at helt velfungerende, sunne mennesker reagerer psykotisk på ekstreme psykiske påkjenninger. Ens personlighet spiller inn og påvirker sannsynligheten for at ytre påkjenninger fører til en psykotisk reaksjon. Oppgitt kilde: «Psykiatri, Einar Kringlen, ICD 10, klassifikasjonssystem»
Jeg ser noen alternativer for mitt vedkommende:
jeg er uhyre sjelden
jeg er ikke helt velfungerende og sunn
Når det gjelder det første, må jeg si at jeg føler meg ganske vanlig. Spesielt når jeg er sammen med folk som har opplevd at livet går opp og ned. Og hadde jeg sagt om meg selv, ja, jeg er uhyre sjelden, hva hadde du sagt da? Hadde du bladd over til F 60 med videre og lurt på om det var noe passende å finne?
Når det gjelder det andre, kan heller ikke jeg påstå at jeg er helt velfungerende og sunn til enhver tid. Hvem kan det forresten, og er det sunt?
Det er heldigvis et alternativ til: Forståelsen av psykose i Norsk Psykiatri er i beste fall svært ufullstendig, i verste fall helt feil.
En ting til om psykose før jeg gir meg: Jeg har ved flere anledninger tatt til orde for at du kvitter deg med ordet «vrangforestilling» om psykose. Det vil sikkert ta tid! Enn så lenge går jeg inn i ordet og ser om det finnes noen nyttige veier der.
Er noe på vrangen, så er det noe på rettsida også. Se for deg et strikketøy. Hvis vi strikker med mange farger og mye mønster, blir vrangsida rimelig kaotisk. Kun en både erfaren og nysgjerrig strikker vil klare å få noen ideer om det vakre mønsteret på rettsiden. Hvis vi bruker strikketøyet som metafor: De dramaer som utspiller seg i en psykose, ser utenforstående kun «vrangen» av. Det er for de som ikke er i det selv at dette blir vrangt. På andre siden er det en «forestilling» heller enn en «vrangforestilling». En forestilling med mening, basert på levd liv og eksistensielle tema. Jeg håper du i større grad kan møte mennesker med psykose med et stort hjerte og store ører. Pluss en idé om at her er det jeg, den utenforstående, som ikke forstår. Da tror jeg det kan bli litt mindre skremmende å være psykotisk.
Jeg har hatt noen tanker underveis om at dette fra min side oppleves litt som en konfirmasjonstale, for full av råd og for lite anerkjennende så klart, men allikevel. Jeg tror du har hatt en trang fødsel og en noe dårlig behandling i oppveksten. Mulig har storebror Medisin vært litt røff og tatt vel stor plass? Han har det lettere enn deg. I somatikken gir forskning og evidensbasert kunnskap helt andre muligheter til framskritt enn hos deg. Dere trenger hverandre, men ikke prøv å etterligne ham når det ikke er til nytte for de som trenger deg.
Det har kanskje vært umulig for deg å vokse opp med dine håp og drømmer om hvem du vil være i behold. Framtida ligger foran deg! Husk at du har en stor familie. Søster Psykologi trenger du sårt. Hun har mye å fare med. Noen ganger prater hun seg bort, så len deg tilbake og se hva du trenger! Tante Filosofi har alltid vært klok, ta en lang prat med henne. Eller med noen av søskenbarna dine: Sosialantropologi, Fenomenologi eller Hermeneutikk. Innkall til et slektstevne med masse god mat og drikke og la det vare en helg lenger enn de fleste. Og neste gang du skal ut og reise; har du ikke sett nok av Amerika for en stund? Italia er også et vakkert land!
Som mange barn og ungdommer har også du gjort mange uartige ting gjennom oppveksten. Du har periodevis vært deg selv nok og lyttet lite, slik har det i alle fall sett ut. Det pleier å forandre seg bare puberteten er over. Du skal vokse videre, og jeg har tro på at det går bedre med deg etter hvert. Husk du har mange du kan spørre underveis! Det er mer helse i gode spørsmål enn i opplagte svar. Jeg har selv trengt deg som min hjelper. På jobb møter jeg hver dag mennesker som trenger deg. Husk på de opplagte verdiene dine, vær vennlig og raus. Husk hvem som vet mest om seg selv og hvor definisjonsmakten bør ligge!
Lykke til videre!
Referanser
Lauveng, Arnhild (2005): I morgen var jeg alltid en løve, Cappelen.
Thune, Maja (2004): ]eg har en drøm, Lanser forlag.
Øye, Ingunn (2005): «Gjest i eget liv», i Asylet, Gaustad sykehus 150 år, Aschehoug.
