– Hvor god bruk av ressurser er det å sende pasienter i terapi samtidig som følelsene medisineres bort? Hanne Kristin har opplevd at den ene behandlingen ødelegger for den andre, og gjør seg sine tanker om hvorfor behandlingskøene vokser.
Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige antidepressiva jeg har tatt, og de har alle hatt en ting til felles: de har ikke gjort livet mitt bedre. Ressursene som blir gitt til psykisk helse er ikke nok til å hjelpe alle. Mye av grunnen tror jeg er at helsevesenet ofte tyr til enkle løsninger. Men hvor god bruk av ressurser er det å sende pasienter til terapi samtidig som man medisinerer vekk følelsene?
Det har blitt meg fortalt mange ganger at man trenger medisiner for å komme seg opp på beina slik at man kan klare å jobbe med problemene sine. Jeg har tidligere tenkt at det høres fornuftig ut, men nå er jeg ikke så sikker lenger.
Det første steget vi tar når vi kjenner at vi ikke har det så bra, er å gå til legen. Jeg er nok ikke alene om å komme dit for å be om hjelp til det psykiske, for å så bli tilbudt piller som løsning. Det virker som om det er førstevalget. Jeg er nok heller ikke alene om å komme tilbake til legen for å si at det ikke virker, for så å få servert en høyere dose av samme medisin.
Emosjonsløs terapi
Til slutt har vi medisinert vekk det som gjør oss til mennesker. Evnen til å elske, føle glede og vise empati. Samtidig med økende doser medisin begynner man å søke psykolog eller psykisk helsehjelp i kommunen.
Hvis du er så heldig å få plass, møter du ikke opp som den usminkede og ekte versjonen av deg selv. Du møter opp som en neddopet og følelsesmessig avstumpet versjon. Som den versjonen skal du forklare hvordan du føler deg og hva det er som gjør vondt.
Når du også skal motta terapi i den tilstanden, da begynner det å skurre litt for meg. Første gang jeg fikk komme til DPS var jeg tildelt en behandler som jobbet emosjonsfokusert. Jeg var samtidig satt på en høy dose med Cipralex. Det er et medikament som visstnok skal regulere humør, søvn, appetitt og andre viktige kroppsfunksjoner, men som også tilbyr en del sløvende bivirkninger.
Jeg kan ikke beskrive opplevelsene i detalj, fordi jeg sliter med å huske en del ting fra tiden jeg gikk på Cipralex. Men noe kan jeg fortsatt huske, og mye hadde jeg heldigvis skrevet ned. Det som har blitt klart for meg er at terapeuten står og dytter mens «medisinmannen» holder tilbake. Man kommer seg ikke av flekken, samtidig som man kjenner på at man blir revet i fillebiter.
Det jeg kan si er at livet ikke har blitt bedre på medisiner, bare mer meningsløst.
Forfulgt av angst
På denne tiden kunne jeg ikke gråte, ikke le. Jeg var ikke en gang nummen. Jeg var simpelthen ikke. Den eneste endringen i den mørkegrå tilværelsen var angsten. Jeg hadde aldri vært så nærme noen som jeg var angsten. Den var med meg hjemme, den var med meg ut, og den var der i hvert fall når jeg skulle sove. Om morgenen satt den på sengekanten og ventet på meg. Den gav meg alltid noen minutter til å våkne før den gjorde seg til kjenne med et hardt slag midt i magen på meg.
Det eneste den ikke ville være med på var timen hos psykologen. Den satt med meg på venterommet, men ble aldri med inn. Der satt jeg alene i et tomt skall av en kropp jeg ikke følte meg trygg i.
Psykologen var ung og mest sannsynlig nyutdannet. Han hadde én behandlingsform, kun én, og den var emosjonsfokusert. Enkelt forklart skulle man snakke om noe vondt og samtidig føle på følelsene i kroppen. Psykologen skulle være en slags guide og hjelpe pasienten med å finne ut hvor i kroppen de ulike følelsene sitter.
Dette forutsetter jo helt tydelig at man kan kjenne følelser, og at man har en slags følelsesmessig forbindelse mellom kropp og hjerne. Det hadde jeg så absolutt ikke, og det var jeg også ganske tydelig på.
Hver time startet likt. Det startet med at jeg fikk det fryktede spørsmålet «Så, hva vil du snakke om i dag?» Alt i hodet var grøt. Jeg var ny til terapi, så det eneste jeg hadde å gi tilbake var et lite «Vet ikke». Så kom den, stillheten. Vi bare satt der i hver vår stol og stirret på hverandre, kun avbrutt av tunge neseutpust fra psykologen. Sånn satt vi og så på hverandre helt opp i 10 minutter, mens jeg desperat lette etter noe å snakke om.
Hadde jeg ikke gått på Cipralex ville jeg ikke visst om jeg skulle le eller gråte.
Endelig kom jeg på et tema. «Vi kan jo snakke om overgrepet». «Ja, hva føler du i kroppen når du tenker på det?». Jeg tok en liten pause og kjente etter. «Ingen ting». «Men hvis du virkelig kjenner etter i kroppen». Jeg kjente etter, virkelig kjente etter, og kunne kjenne at jeg kanskje måtte tisse om en liten stund. Jeg prøvde å forklare at jeg generelt ikke kunne føle så mye, og at det å hente tilbake en allerede følt følelse ikke var så lett.
Som klovn på et sirkus
Jeg ble bare oppfordret til å fortsette å prøve. Noen ganger følte jeg at psykologkontoret var en sirkusmanesje hvor psykologen var en trist klovn som gjorde sitt ytterste med å lage triste fjes. Korpset spilte trist musikk og publikum satt avventende i spenning. Men det eneste som ventet meg var en kremkake rett i fleisen som siste akt av opptredenen.
Uansett hvor trist stemning psykologen prøvde å skape i rommet, hvor mye han la hodet på skakke og pustet sakte og empatisk ut av nesen, var jeg like tom. Sånn gikk det en gang i uken i over ett år. Det var jo også noen fine øyeblikk, og han hjalp meg en del med hvordan jeg skulle takle vanskelige relasjoner.
Men faktum var at jeg bare ble sykere og sykere.
Jeg leste mye litteratur om forskjellige typer terapi på den tiden, og en viktig del av emosjonsfokusert terapi var relasjonen mellom behandler og pasient. Hvis behandlingen skulle ha sjans til å fungere, måtte det være tillit mellom partene. Det er vanskelig å få tillit til en som ikke hører etter hva man sier. Pinlig stillhet er heller ikke det beste for å få meg til å slappe av.
Jeg prøvde flere ganger å si ifra til psykologen og psykiateren at behandlingen ikke hadde effekt, og at jeg ønsket å forsøke med en annen tilnærming. Begge mente at vi måtte gi det mer tid, og psykiateren mente at det var dumt å bytte psykolog når han hadde brukt så lang tid på å bli kjent med meg.
Psykologen mente at jeg burde kunne koble meg på vonde følelser i terapirommet, det klarte jo alle andre, ifølge han. Han mente også at jeg kanskje kunne ha kronisk lavt stemningsleie som man ikke kunne gjøre noe med.
Med andre ord, det var jeg som hadde feilet i behandlingen.
Etter over et år med terapi stilte endelig psykologen spørsmålet om at det var mulig medisinene jeg gikk på kunne være et hinder i behandlingen. Han anbefalte meg derfor å slutte. Jeg fikk ingen veiledning på hvordan man trapper ned og avslutter når man går på en høy dose antidepressiva, så jeg bare sluttet tvert.
En tapt sak
Kort tid etter fikk jeg beskjed fra terapeuten om at han skulle slutte i DPS og de hadde valgt å ikke overføre meg til ny behandler. Grunnen var at jeg ikke kunne hjelpes. Ja, jeg fikk faktisk beskjed om at de ikke kunne hjelpe meg. Jeg ble anbefalt å prøve å finne støttegrupper, eller noen som kanskje kunne hjelpe meg litt med traume. Jeg husker den samtalen så godt. Han gav meg beskjed over telefon, jeg prøvde å være så høflig og forståelsesfull jeg kunne, men jeg husker at tårene bare rant.
Jeg skulle på kurs med jobben senere den dagen og hadde ordnet meg, så jeg satt fremoverlent slik at tårene ikke skulle renne nedover og ødelegge den nylagte sminken min. Jeg var helt tom. Følelsen jeg satt med etterpå var at han ønsket å slutte i jobben uten løse ender, og da var det ganske enkelt å skylde på pasientens manglende mottakelighet for behandling.
Men jeg kunne jo ta feil, kanskje jeg faktisk var en tapt sak.
Så da stod jeg der uten medisiner og uten terapeut. Jeg var ikke klar over at det å slutte med medisiner kunne gi sterke abstinenser og bivirkninger, så jeg tolket det bare som en ekstrem forverring av min psykiske helse. Til slutt ble det så mye at jeg valgte å ta mitt eget liv.
Jeg hadde det så vondt inne i meg, og tanken på at jeg ikke kunne gjøre noe med det å måtte leve på denne måten i mange år til, ble for mye å takle for meg. Jeg tok all sovemedisinen jeg hadde, og la meg ned i sengen for å sovne en siste gang. Trodde jeg i hvert fall. Tydeligvis gikk det ikke slik, men det er en annen historie.
Spør ikke om effekten av medisiner
Hvor mange er det egentlig som har opplevd det samme som meg? Hvor mange er det ikke som blir satt på medisiner før de i det hele tatt kommer inn i DPS sine systemer? Hvor mange er det som blir medisinert uten at bivirkningene blir tatt hensyn til? Hvor mange er det som får behandling som ikke har noen effekt fordi medisinene jobber imot? Når det er en som dytter og en som drar?
Jeg synes ikke det er rart mange blir stående fast i systemet uten å klare å komme seg videre. Vi dopes ned med medisiner samtidig som vi skal rydde opp i følelseslivet vårt. Selv om det er leger og psykiatere som skriver ut medisiner, så burde psykologene ha nok kunnskap til å vite hvordan det påvirker pasientene og hva slags konsekvenser det vil få for behandlingen.
Det er veldig individuelt hvordan hver enkelt reagerer på medisiner, så det er virkelig på tide å gjøre noe med det, eller enda bedre: ikke ha så lav terskel for å sette folk på medisiner.
Jeg har svart på hundrevis av skjemaer som skal kartlegge hvordan jeg har det, og hvor deprimert jeg er. Men aldri har noen av skjemaene hatt spørsmål om hvordan medisiner påvirker hvordan jeg har det. Rusmidler derimot, er noe de spør om.
Kanskje det er en ide å ha skjemaer som spør hvordan du responderer på medisiner og hva som har endret seg. Ved å kartlegge dette, ville man jo lettere kunne se hva medisinene faktisk gjør med pasienten. Blir symptomene bedre eller verre, hvordan er følelseslivet, har pasienten fått nye symptomer og alt i alt – føler man seg bedre?
Ikke god nok for hjelp
Jeg er ikke imot bruk av medisiner, jeg stiller bare spørsmål ved måten de blir brukt på, og særlig i sammenheng med annen behandling. Som pasient vil man gjerne stole på fagfolk. Man tar imot og gjør det man får beskjed om. Man er ikke i stand til å ta rasjonelle valg og se på det som skjer med et kritisk blikk der og da. Man er svært ofte bare så utrolig takknemlig for det man får, og håper og tror at man skal få det bedre.
Tilbake sitter jeg med en følelse av skyld for at behandlingen ikke virket. Jeg ba om en annen tilnærming, men ble ikke hørt. Den håpløsheten, skuffelsen og skammen jeg satt igjen med gravde meg bare dypere ned i depresjonen. Jeg hadde feilet i behandling og tatt opp en plass som kunne vært gitt til noen andre. Jeg var ikke en gang god nok for å få hjelp.
Vi som blir omtalt som psykisk syke får ofte høre hvor mye vi koster samfunnet. Hadde det ikke vært en idé å lage et system som i det minste ikke gjør oss sykere av behandlingen?
***
