– Beskjed mottatt! Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen (Ap) lyttet aktivt til fotfolket som etterlyste politisk handlekraft i bevaring av medisinfrie tilbud i de psykiske helsetjenestene.
Pårørende og representanter fra brukerorganisasjoner og faggrupper møtte en sentral politiker til panelsamtale om utfordringene i dagens psykiske helsevern. Igjen var det Ellen Ugelstads film «The Recovery Channel» som satte scenen for diskusjon. Denne gangen etter visning under Arendalsuka onsdag 14. august.
Foruten statssekretær Rønning-Arnesen satt pårørende Kirsti Skogsholm, Hanne Tuvnes (LPP), Ole-Marius Minde Johnsen (Mental helse), Mette Ellingsdalen (WSO) og Håkon Skard (Norsk psykologforening) i panelet, som for anledningen ble ledet av Espen Gade Rolland i SPoR (NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus).
Dype inntrykk
Samtalen ble innledet med en refleksjon etter å ha sett Ugelstads siste film, før den skulle dreies mot de utfordringer som preger dagens system innen psykisk helsehjelp. Det ble et møte preget av sterke følelser som tok forsamlingen i retning av behov for en ny tilnærming til psykiske helseutfordringer.
Beholdningen fra kvelden var kort oppsummert bevaring av de gode omsorgsmodellene og omfavning av internasjonale føringer der humanisme og menneskerettigheter står i fokus. Og ikke minst en lydhør statssekretær som fikk med seg noen klare formaninger hjem til sin sjef – helseminister Jan Christian Vestre.
Kirsti Skogsholm: – Gråter like mye hver gang
– Jeg har sett filmen flere ganger og gråter like mye hver gang. Mine jenter ble utsatt for tvangsmedisinering, tvangsforing og beltelegging, sa Kirsti Skogsholm, mor til tvillingene Mille og Mina som døde av en overdose i januar 2023.
Kirsti har engasjert seg spesielt i psykisk helsevern etter at hun opplevde at barna hennes ikke fikk den hjelpen hun trodde de skulle få, og som endte på verst tenkelig vis. – Barna mine fikk en alvorlig spiseforstyrrelse i tidlig alder og opplevde å bli verre etter behandling i psykiatrien.
Hun fortalte at døtrene hennes hadde blitt utsatt for overgrep da de var 13 år, og at de ble retraumatisert i psykiatrien da de ble beltelagt og det kom menn inn mens de lå stroppet fast. – De gikk jo i alle de årene i psykiatrien og var livredde for menn, og da klarte man ikke å få behandlet det som lå under, det som var problematikken til mine jenter.
Hanne Tuvnes: – Setter i gang et vilt følelsesregister
– Jeg er glad jeg har sett filmen tidligere. Tuvnes er nestleder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse, og har en datter som har vært gjennom mye av det filmen viser. – Den setter i gang et følelsesregister som er helt vilt. Det er veldig sjeldent at filmer har det fokuset hvor pårørende står i sentrum, forklarte hun. – Alle har godt av å se at også de som står rundt pasientene blir veldig preget av situasjonen.
Ole-Marius Minde Johnsen: – Mild versjon av virkeligheten
– Filmen viser realiteten i hvordan det er. Det er faktisk en mild versjon, poengterte Johnsen, som er landsleder i Mental Helse.
Mette Ellingsdalen: – Viser at vi må gjøre det annerledes
– Filmen viser så tydelig at vi er nødt til å gjøre det annerledes, og jeg håper vi kommer et stykke i denne samtalen i å snakke om hvordan vi faktisk får til det. Mette leder organisasjonen We Shall Overcome (WSO), og har et sterkt engasjement med sine egenerfaringer fra psykiatrien. Hun er også med i filmen der hun viser til Verdens helseorganisasjon (WHO) som normsetter. – Vi er nødt til å ta de signalene vi får internasjonalt på alvor, og begynne å utvikle tjenestene våre i tråd med det, sa Ellingsdalen.
Hun poengterte at dette i stor grad handler om menneskerettigheter: – Vi må på den ene siden bygge opp et tjenestetilbud som respekterer menneskerettighetene. Men vi har også en gruppe mennesker som opplever menneskerettighetsbrudd hver dag. Dette løses ikke bare ved å bygge opp et bedre tjenestetilbud.
Håkon Skard: – Tilnærmingen er en del av utfordringen
– Jeg støtter Ole Marius i at det er en veldig realistisk film, og synes filmen klarer å balansere ulike perspektiver fra pasient og pårørende. Skard er president i Norsk psykologforening, og fortalte at filmen får fram hvordan dette er en belastning for begge parter, samtidig som den har et ganske sympatisk blikk på de som jobber i tjenestene. – Faktisk er det slik at alle egentlig vil vel her, men det er hvordan helsetjenestene er skudd sammen og måten vi tilnærmer oss psykiske helseproblemer på, som er en stor del av utfordringen.
Skard ser også en utvikling: – Nå skal jeg prøve å ikke havne i den fella som filmen påpeker, at man liksom alltid skal se det gode i noe. Jeg tror det er viktig å ha med seg det at det har vært en rivende utvikling de siste tiårene. Jeg synes det er fint at filmen ser tilbake til 80-tallet og nevner Reitgjerdet, ser de historiske linjene og at det er noe fremgang.
Men det er et problem at tjenestene står overfor så mange utfordringer at det blir vanskelig å vite hvilke man skal ta tak i først. Det blir fort slik at ett problem slår det andre i hodet, fortalte Skard.
Ellen Rønning-Arnesen: – Jeg får gåsehud
– Jeg er glad for at filmen også viser fram det som er bra. Det gir håp, sa en beveget statssekretær. Mange flere enn meg burde se filmen og få litt gråtestemme og klump i magen. Det tror jeg alle trenger.
Det er vanskelig å holde stemmen. Jeg takker for filmen. Jeg får gåsehud, sa Rønning-Arnesen, som fulgte opp med at det er ting som kan gjøres på en bedre måte.
– Dette er en jobb vi må gjøre sammen hvis ting skal bli bedre. Jeg vet at folk har prøvd, at man har prøvd å si fra og prøvd å endre, sa Rønning-Arnesen, som også kjente på et særskilt ansvar på vegne av departementet hun jobber i.
– Og jeg tror også at vi har beveget oss et stykke i forhold til hvordan ting var. Men det er som alle her sier, at det handler om fortellingene. Det handler om de ekte brukerstemmene. Det handler om at vi må ha med oss organisasjonene slik som dere. Og vi må ha med oss profesjonene, oppfordret hun, og ga uttrykk for at det er en utfordring at man ikke tar i bruk den kunnskapen man har.
– Når vi har god kunnskap må vi også klare å gjøre de rette prioriteringene. Den måten WHO utgjør en normsetter på er kjempeviktig. Sammen med god dokumentasjon på hva som fungerer, er det jo den type ting vi trenger for å kunne argumentere for de prioriteringene vi gjør, mente statssekretær Rønning-Arnesen.
Som kommentar på Kirsti Skogsholms fortelling om hennes døtre fortalte hun at det er viktig å få på plass traumeinformerte helsetjenester, eller en «traumeinformert by» som hun jobbet med i Oslo kommune for noen år siden. – Da kan vi klare å møte folk med den type bevissthet. Og da er vi rett inne på det filmen åpnet med: Hva har skjedd med deg? Det må vi tørre å spørre om, istedenfor å gå rett på Hva er galt med deg? Med å spørre om hva som har skjedd, vil vi klare å komme til kjernen på en helt annen måte, var Rønning-Arnesens klare oppfatning.
Trenger politisk styring
– Våre menneskerettigheter er ikke beskyttet slik det er i dag, blant annet i forhold til tvangsbruk. Vi har så lett for å tenke at Norge er et menneskerettighetsland, men vi er ikke det for alle. Dette er et område hvor vi ikke er det, hvor vi får sterk kritikk fra FN for at vi bryter menneskerettighetene, fortalte Ellingsdalen.
– En av de tingene som gjør meg enda sikrere på at vi ikke bare kan hvile oss på at forbedring av tjenestetilbudet er det som skal sikre rettighetene våre, det er det som skjer akkurat nå. I løpet av sommeren har jeg fått vite at to av de medisinfrie tilbudene skal legges ned. Det betyr at hele initiativet til medikamentfrie tilbud som er kommet fra brukerorganisasjonene avvikles hvis dette får lov til å skje. Vi trenger en politisk styring som sikrer at vi utvikler tjenestene våre i tråd med menneskerettighetene. Det skjer ikke av seg selv, og det kan ikke overlates til tjenestefeltet alene.
De medisinfrie tilbudene Ellingsdalen sikter til, er ved Nedre Romerike DPS (Ahus) og BET-seksjonen på Blakstad. – BET-seksjonen er blant de 25 tilbudene i verden som er trukket fram i en WHO-rapport fra 2021, som eksempel på en behandlingsform som er i tråd med menneskerettighetene. Dette tilbudet er nå foreslått nedlagt fra ledelsen i Vestre Viken. Ett av argumentene er at de har så lang venteliste, og den er økt på grunn av det håpet som den medikamentfrie avdelingen representerer. Håpet om at det går an å gjøre ting annerledes.
Det er ingen av disse avdelingene som legges ned fordi de ikke fungerer eller fordi de har masse tragedier i kjølvannet av å ikke bruke tvang eller ikke bruke medisiner. De legges ned av økonomiske grunner, men også fordi vi ikke har tydelig politisk styring for å sikre dem, poengterte Ellingsdalen.
Må kjempe for å beholde de gode tilbudene
Moderator Espen Gade Rolland la til at det også ble foreslått å legge ned det medikamentfrie tilbudet ved UNN i Tromsø, men at dette ble stoppet.
– Jeg må skyte inn at det er ikke blitt stoppet i Tromsø. Det er en reduksjon og det er et kompromiss etter en innstendig kamp fra brukere og ansatte. Vi kjemper og står på etter politiske signaler som sier at dette skal vi ha, men så går helseforetakene imot. Dere politikere har et særskilt ansvar her for å følge opp det dere har lovet, henstilte Ole-Marius Minde Johnsen.
– Beskjed mottatt, var statssekretærens korte replikk.
Håkon Skard fulgte opp: -Det kreves så vanvittig mye krefter å få til en kulturendring, og det er det som i veldig stor grad må til. Man må bort fra et paradigme som har ligget i årtier, til et nytt paradigme. Så det er nettopp å ta den kampen og gjøre de dreiningene som vi har snakket om veldig lenge, og som jeg mener at BET og de medisinfrie tilbudene har representert.
– Vi opplever at de pårørende blir tatt veldig lite hensyn til. Jeg etterlyser tidlig innsats. Det ender ofte med at vi står med ambulanse og politi midt på natta og må legge inn våre barn. Hva gjør vi når varsleren sier at nå er det noe galt? Det er da man må gå inn, ikke når det er gått så langt at tvang blir det eneste alternativet, sa en oppgitt Hanne Tuvnes.
– Vi er nødt til å tenke nytt. Det var riktignok noe som fungerte når Mina og Mille var innlagt, men vi trenger en holdningsendring hos de som jobber innenfor psykiatrien. Det er mange dyktige mennesker, men de er så styrt av de retningslinjene som er satt av de som styrer.
Det er som et vogntog som bare dundrer i vei. De må tørre å høre på sånne som meg, ellers får vi slike episoder som Mina og Mille opplevde, og det kan vi ikke leve med, var Kirsti Skogsholms klare beskjed.
Lytt til de pårørende og pasienten
Statssekretæren oppfordret panelet til å fortelle hva hun som politiker kunne ta med seg fra en debatt om psykisk helsehjelp og menneskerettigheter tilbake til regjeringskontorene. Det var en anledning ingen ville la passere i stillhet.
– Lytt til pårørende, spør oss som står i dette hver eneste dag, hør på våre erfaringer. Da tror jeg dere kommer et godt stykke på vei, var Kirsti Skogsholms bønn.
– Involver pasienten i egen behandling, var Håkons Skards første innskytelse, der han poengterte at utgangspunktet for den endringen vi snakker om er at pasienten må få være, om ikke styrende i alt, så i hvert fall sterkt deltakende i egen behandling.
– Det er jo den tilnærmingen BET har hatt, og det er også derfor de fanger opp hva som ikke fungerer. Det at de faktisk spør pasientene om hva som fungerer gir et utgangspunkt for å utforme tjenestene etter de tilbakemeldingene de får. Hva fungerer og hva fungerer ikke? Hva har vi behov for mer av, hva har vi behov for mindre av, spurte Skard.
Han påpekte også at Psykologforeningen har etterlyst bedre lokale kvalitetsmål i psykisk helsevern som fanger opp pasientenes tilbakemeldinger, slik at det kan brukes i tjenesteutformingen.
Innfør det som kommer fra FN og WHO
– Du ba om noe helt konkret, og det vil jeg veldig gjerne svare på, sa en fremoverlent Mette Ellingsdalen. – Dette er tre lavthengende frukter som kan gjennomføres i løpet av det kommende året, og før neste valg.
Nummer en er å inkorporere FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i menneskerettighetsloven. Dette er allerede noe som er vedtatt i Hurdalserklæringen, og som vil formalisere og vise at dere tar menneskerettighetene på alvor.
Nummer to er å gi helsepersonell muligheten til å skjønne hvorfor de skal gjøre ting annerledes, konkret med opplæring i menneskerettigheter. Her finnes det et ferdig materiale fra WHO om QualityRights man kan ta i bruk.
Nummer tre er å faktisk sikre de tilbudene som eksisterer og bygge videre på dem. Ellingsdalen poengterte også at vi framover må jobbe med hvordan vi kan støtte folk uten å bruke tvang.
Hanne Tuvnes fulgte opp: – I framtiden bør alle psykiatriske avdelinger ha åpne dører med sterkt redusert tvangsbruk slik de har på Lovisenberg. Alle kommuner bør ha gode lavterskeltilbud innen psykisk helsehjelp, som også må inkludere et tilbud for de pårørende.
Mindre bruk av tvang var også noe Ole Marius var opptatt av for morgendagens helsetilbud, mens Kirsti håper på en holdningsendring som vil vise at det nytter å snakke om det.
Statssekretæren oppsummerte sine inntrykk fra samtalen med disse ordene: – Vi må klare å følge opp den tilnærmingen WHO viser med sine føringer som har vært nevnt her i dag. De har så vanvittig mye bra på den lokalbaserte tenkningen i utforming av tjenestetilbudet.
– Så er det opp til oss politikere å sørge for rammebetingelser som gjør at dette blir omsatt i praksis, erkjente en engasjert statssekretær Ellen Rønning-Arnesen.
