Sykeliggjøring av adekvate emosjoner og reaksjoner på usunne omgivelser har i lang tid vært en utvikling i feil retning, skriver livserfarer Kari Hansdatter.
Jeg har på bakgrunn av en svært spesiell sykehistorie fått et relativt godt innblikk i forvaltningen av vårt offentlige helse- og tilsynsvesen. Jeg har vært rammet av flere sjeldne somatiske sykdommer, som grunnet manglende kompetanse på tilstandene er blitt alvorlig feilvurderte.
Usannheter og feildiagnoser som framkommer i både fastlege- og sykehusjournaler, er trass i gjentatte krav fra meg om endringer av pasientopplysningene blitt stående uimotsagte.
Sykdom, følgeskader, konsekvenser av feilbehandling og alvorlig stigma har tæret på psyken, og har med det bidratt til at jeg har fått et relativt godt innblikk i forvaltningen av psykisk helsevern.
Erfaringene jeg har gjort meg er mildest talt urovekkende.
Ingen objektiv sannhet
Gestaltteori og -praksis har vært mitt fundament både som tidligere fagperson og privatperson. Der blir kommunikasjon i enhver mellommenneskelig relasjon definert som tolkningsprosesser. Tolkning av både verbal og nonverbal kommunikasjon sjekkes ut før det dras forhastede og bastante slutninger om budskapene som formidles.
Selvet er fra et gestaltteoretisk perspektiv heller ikke en konstant størrelse, men derimot i stadig endring og utvikling. Jeg blir den jeg er i samvær og i samspill med andre. Dette står i sterk kontrast til tradisjonelt psykoterapeutisk tankegods med diagnosekrav og behandlingsstrategier som objektiverer mennesker med ulike helse- og livsutfordringer.
«Jeg blir den jeg er i samvær og i samspill med andre»
Meningsløse spørreskjemaer
Selv er jeg blant mye annet blitt beskrevet som en vanskelig pasient uten evne til å motta adekvat behandling når jeg har nektet å fylle ut standardiserte spørreskjema som har vært tatt ut av kontekst. Å benytte skjema som utredningsmetode i psykiatrien, og dra slutninger på bakgrunn av ja-nei-svar er meningsløst. Du svarer «ja» på spørsmål om du har vært trist den siste uka, uten at årsaken til tristheten kartlegges, og du blir på det grunnlaget diagnostisert som sykelig deprimert.
Jeg har til gode å skulle knekke somatiske diagnosekoder ved å fylle ut spørreskjemaer, og metoden egner seg på ingen måte til å kartlegge kompleksiteten og årsakssammenhengene ved psykiske lidelser.
Genuin protest
Cand.psychol. og eks-psykologspesialist Erik Rudi, retter i sin kronikk til Mad in Norway flengende kritikk av forvaltningen i helsevesenet generelt, og av psykisk helsevern spesielt. I solidaritet med alle oss som har erfart konsekvensene av kritikkverdig forvaltning av helsesystemet har Rudi valgt å gi avkall på autorisasjonen som psykolog. Han ber om å bli titulert kun som samtalepartner.
Protesten hans er genuin, modig og beundringsverdig, og jeg kan skrive under på at kritikken som rettes mot hjelpeapparatet er berettiget. Jeg har kjent Erik siden høsten 2021, og jeg har i denne sammenhengen fått fullmakt til å referere til vår samtalerelasjon, som har vært preget av jevnbyrdighet og gjensidig tillit – uten sykeliggjøringer av betimelige emosjonelle reaksjoner på årelange sykdoms- og livsbelastninger.
Følelser er ikke psykiatriske lidelser
Erik og jeg har sammen gått veien mot helbredelse gjennom selvrefleksjon, styrket selvfølelse og gjenoppretting av egenverd. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har problemer med å definere følelsesregisteret mitt som psykiske vansker, fordi dette er et belastende begrep som er preget av kulturelt skapte holdninger til psyke som noe svakt og sårbart, og som av den grunn kan være en trussel mot liv og helse.
Disse holdningene gjenspeiles naturligvis også i helsetjenesten, og det er naivt å tro at helsearbeidere ikke kan være preget av fordommer og forutinntatthet i møter med sårbare pasientgrupper innen eksempelvis psykisk helse og rus. Psykiske lidelser eller ei; vi ville ikke overlevd uten følelser. Betimelige reaksjoner på syke omgivelser hverken kan eller skal medisineres bort. Likevel er det det som skjer.
«Psykiske lidelser eller ei; vi ville ikke overlevd uten følelser»
Sorg er ikke sykdom
Et annet eksempel fra min historie er sorg. Forlenget sorglidelse («prolonged grief disorder») er blitt en psykiatrisk diagnose som har skapt debatt. Sorg er et mangefasettert begrep, og gjenspeiler normale følelser, også i andre sammenhenger enn kun ved tapsopplevelser knyttet til dødsfall. Du diagnostiserer ikke sorgen til en enke som behandlingskrevende psykiatri. Du trøster enken.
Trøst, forståelse, og bekreftende smil kan i motsetning til psykofarmaka ha en helbredende virkning. Det er også kostnadsreduserende for både pasient, helsevesen og samfunnet for øvrig.
Holdninger om at behandler vet pasientens beste bedre enn pasienten selv, blir for den som fra før strever med å ivareta selvrespekt og integritet en ytterligere bekreftelse på at hen er «feil». Når profesjonalitet også blir likestilt med følelsesløshet og avstandtaking til pasienten, kan dette være like skadelig for behandler som for pasienten – eller samtalepartneren om man vil.
Utslitte, syke helseaktører er blitt et samfunnsproblem, og min påstand er at dette også skyldes urimelige krav om «profesjonell» følelsesløshet (les; helseskadelige fortrengte følelser) i møter med mennesker som lider.
Ufeilbarlig profesjon
En annen holdning som lever i beste velgående, og som for lengst burde vært erklært død og gravlagt, er at legestanden tilsynelatende skal være en homogen gruppe individer med ufeilbarlige karaktertrekk. Motivet for å velge prestisjetunge medisinstudier kan naturligvis også gjenspeile behov for å klatre på sosiale rangstiger, like mye som et genuint ønske om å hjelpe medmennesker som strever med somatisk og emosjonell smerte.
Det fins selvsagt også innenfor dette fagområdet mennesker med ulike personlighetstrekk, men konsekvensene av personlighetsforstyrrelser er langt farligere i helsefaglige yrkesgrupper enn i de fleste andre yrker.
Som pasient er jeg per definisjon stilt i en avmaktsposisjon i møter med helsearbeidere som forventes å vite mitt beste bedre enn meg selv. Jeg er helt prisgitt behandlerens evne og vilje til å hjelpe meg. Da er det vanskelig å ta innover meg at behandleren på min bekostning kan være vel så mye opptatt av sitt eget beste.
På den annen side; jeg glemmer aldri den sommervikarierende fastlegen som for fire år siden strøk meg på armen og med et varmt smil ønsket meg lykke til videre. Dette var ikke en påtvungen medfølelse, men derimot ektefølt empati fra en helseaktør som trosset formelle krav og kutymer om (misforstått) profesjonalitet. Opplevelsen gjorde enormt inntrykk på meg.
Mister eierskap til egen historie
Et sideblikk på interne maktforhold i hjelpeapparatet er at det stilles formelle krav om at henvisninger til spesialisthelsetjenesten kun skal skje i regi av fastlegen. Fastlegetjenesten står også fri til å overse korrigerende innspill fra andre helseaktører – inklusiv anmodninger om videre utredninger.
Tilbud om spisskompetent helsehjelp avhenger med andre ord av kun én persons vurderinger alene. Systemet muliggjør med dette misbruk av fastlegetjenestens definisjonsmakt.
I tillegg har jeg erfart at tilsynsmyndighetene har latt seg forføre av vakre journalførte formuleringer, uten at sannhetsgehalten i innholdet er blitt sjekket ut. Jeg har vært utsatt for alvorlig stigma, på grensen til karakterdrap, og jeg mistet i en lengre periode eierskapet i egen livs- og sykehistorie.
«Helsetjenesten ville nok stilt noen heftige (selv)diagnoser dersom den hadde evnet å se seg selv i speilet»
Et system som må endres
Systemsvikten som gjenspeiles i min historie rammer spesielt sårbare pasientgrupper, som i enhver behandlingsrelasjon per definisjon er stilt i avmaktsposisjoner. Tankene mine går til alle dem som har opplevd, og opplever noe av det samme som meg. Jeg tenker også på dem som ikke har klart å leve videre når integritet og eierskap i egen livs- og sykehistorie har gått tapt.
Hva som er primær, organisk psykiatri, psykosomatikk og/eller betimelige reaksjoner på utenforstående forhold, er spørsmål som har stått ubesvart i hundrevis av år. Sykeliggjøring av adekvate emosjoner og reaksjoner på usunne omgivelser har imidlertid i lang tid vært en alvorlig utvikling i feil retning.
Min påstand er at helsetjenesten nok ville stilt noen heftige (selv)diagnoser dersom den hadde evnet å se seg selv i speilet. Vi har i altfor mange sammenhenger et sykt helsevesen, og det må både holdningsendringer og systemendringer til dersom hjelpeapparatet skal friskmeldes.
Det kan bli en lang helbredelsesprosess.
***
