Beskyldninger om systematisk desinformasjon, konspirasjonsteorier og overdøvende antimedikamentstemmer. Utspillet om «pilleskam» fra psykiatriforeningen har for alvor blåst liv i psykisk helse-debatten.
I en kronikk i Aftenposten 10. august uttrykker styret i Norsk psykiatrisk forening (NPF) bekymring for at mange pasienter kjenner på en «pilleskam» og motstand mot det styret beskriver som medisiner som brukes innenfor hjernehelse.
Psykiaterne mener dette bunner i fordommer og manglende kunnskap om moderne psykiatri, hvorpå de viser til en rekke kilder som angivelig viser pillenes positive virkninger mot det de kaller alvorlige psykiatriske lidelser.
Dette har skapt sterke reaksjoner fra både hjelpere og brukere. Men det oppsiktsvekkende er motstemmen som nå kommer fram internt i psykiatrien.
Mang en Aftenposten-leser satte kaffen i halsen da de leste innlegget, for reaksjonene har ikke latt vente på seg. Vi gjengir her en del av kommentarene som har kommet i dagene som fulgte. Men først et fortolket resymé av hva som uroer landets ledende psykiatere.
Pille-skammen
Styret i NPF opplever at en del av pasientene deres vegrer seg for å sluke piller i håpet om å bli frisk fra en psykisk sykdom som de tilfeldigvis er rammet av. De mener at kampanjer basert på gamle fordommer og manglende kunnskap om moderne psykiatri bidrar til unødvendig skam, lidelse og funksjonstap.
Konsekvensene av denne moraliseringen og motstanden mot å ta «vanlige psykiatriske medisiner» bekymrer psykiaterne. Det er blitt en skam å ta dem og en skam å la være. Som går utover pasientene, deres familier og samfunnet.
Psykiaterne dekker seg bak legetittelen når de sidestiller kroppslige og psykiske sykdommer. For dem er det like naturlig å bruke medisin mot astma som mot angst. Eventuelle bivirkninger og avhengighet er en like relevant problemstilling for begge. Det forunderlige for dem er at det stilles få spørsmål ved kunnskapsgrunnlaget bak de somatiske medisinene.
Styret i NPF mener det florerer med konspirasjonsteorier om legemiddelindustriens økonomiske egeninteresse og antimedikamentstemmer som overdøver tilgjengelig kunnskap. De mener det drives systematisk desinformasjon og er særlig bekymret for at autorisert helsepersonell bidrar til dette.
Motstemmene
Pia Beate Pedersen har brukererfaring fra psykiatrien. I en ytring til psykologisk.no skriver hun at det er ekstremt arrogant av Norsk psykiatrisk forening å presentere psykofarmaka som den eneste farbare veien.
Hun reagerer spesielt på psykiaternes påstand om at medisiner mot psykiatrisk sykdom er essensielt for å bli frisk og hindre tilbakefall.
Som tvangsinnlagt i psykiatrien gikk Pia Beate mot alle medisinske råd og valgte heller å komme sin egen psyke og frykt i møte. En pilegrimsvandring var blant avgjørelsene hun mener var med på å redde henne fra et uverdig liv med bivirkninger fra avhengighetsskapende medikamenter.
Sigmund Karterud er professor i psykiatri. I et innlegg i Aftenposten skriver han at det er pinlig å være vitne til at representanter fra egen fagtradisjon er i ferd med å banalisere debatten.
Han reagerer på at sine kolleger ikke ser noen prinsipielle forskjeller mellom lungebetennelse og depresjon som «sykdom». Han mener at psykiske lidelser ikke er sykdommer på linje med kroppslige sykdommer, og skriver at styret i NPF har slitt med å finne sin plass i det moderne psykiske helsevernet, særlig etter den store tilveksten av psykologer på området.
Denne mangelen på egen rolleforståelse mener han forsterker psykiaternes egen identitetskrise.
Karterud reagerer på deres utsagn om at «psykiske lidelser er noe som rammer mennesker urettferdig og tilfeldig». Tvert imot har det vært antatt i uminnelige tider at kropp og sjel og måten vi behandler hverandre på henger sammen, skriver han.
Han vil at offentligheten bør vite at mange medlemmer av NPF har et annet syn enn det styret står for. Karterud fremhever at foreningen ikke har noe forum for interne debatter og at den derfor er sårbar for å bli kuppet av et aktivistisk styre.
Pål Gjerden er spesialist i psykiatri. I en replikk i Aftenposten betegner han utspillet som psykiatrisk desinformasjon. Han skriver at styret i Norsk psykiatrisk forening har en usedvanlig kritikkløs og moraliserende kronikk om medikamentbruk i psykiatrien.
Han reagerer spesielt på deres påstand om at «det går bedre med pasienter med psykose som bruker antipsykotika over en viss tid». Gjerden påpeker at psykiaterne verken forklarer begrepet psykosepasient eller anskueliggjør lengden av tid, og mener psykose er en vag og utilfredsstillende definert diagnose.
Hans erfaring er at når pasienter først har fått en psykosediagnose, blir de stående på antipsykotika altfor lenge.
Han mener at det kan finnes psykotiske pasienter i akutte faser som kan ha nytte av medikamenter. Men sier også at han ikke vet hvordan han skal finne de pasientene som vil ha det bedre med å stå på antipsykotika over lang tid.
Marianne Mjaaland er psykiater og forfatter. Hun skriver i Aftenposten at psykiatriens medisiner har gjennomgående svak effektdokumentasjon og mange opplevde bivirkninger. Som sine psykiaterkolleger Karterud og Gjerden har hun problemer med å identifisere seg med egen fagforening. Fra sitt ståsted på «gølvet» kjenner hun seg ikke igjen i at skam er et problem.
Hun opplever at pasienter har en motvilje mot bruk av medikamenter, men det er basert på erfaringer, ikke fordommer.
Pasientene har selv opplevd at medisinene har svak effekt og mange plagsomme bivirkninger, skriver hun. Og underbygger deres erfaringer med vitenskap.
Mjaaland mener den svake effektdokumentasjonen settes i et særskilt grelt lys når hun tenker på pasienter i tvunget psykisk helsevern. Disse menneskene har ikke noe valg opplever hun. Generelt skriver hun at psykiatrien er for lite kritiske til bruk av medikamenter, spesielt når dosene økes og medikamenter brukes i kombinasjon.
Hun reagerer på analogien sine kolleger gjør til kroppslige sykdommer, og påpeker at de kjente biologiske mekanismene som finnes innen somatikken ennå ikke er påvist i psykiatrien. Videre at det er en utbredt erfaring at det kan være svært vanskelig å trappe ned på medikamentbruken.
Mette Ellingsdalen og Kristin Sommerseth er stemmer fra brukersiden. I likhet med Mjaaland erfarer de at medikamenter ikke har god effekt og kan gi alvorlige bivirkninger. I en ytring hos Mad in Norway skriver de at det er vanskelig for pasientene å si nei, for piller er kanskje den eneste behandlingen de får. Dette til tross for rettighetene de i følge loven skal ha til å gjøre frie og informerte valg.
Ellingsdalen og Sommerseth påpeker at brukerorganisasjonene har stått sammen om å kreve et medisinfritt tilbud i mange år, og tror holdningene fra styret i NPF kan forklare hvorfor det fortsatt bare finnes noen få medisinfrie behandlingsplasser i Norge.
De mener at den virkelige skammen er knyttet til krenkelser, overgrep og skader som behandlingen påfører pasientene.
De poengterer at skammen ikke løses ved å tvinge noen til taushet, men oppfordrer styret i NPF til å lytte til hva pasientene sier og bruke det som retningsgivende for sin praksis.
Rune Flaaten Bjørk er psykologspesialist og førstelektor ved Universitetet i Oslo. I en replikk til Aftenposten skriver han at motstanden mot piller i psykiatrien er mange tiår gammel.
I likhet med brukersiden er han kritisk til at NPF ikke tar pasientenes tilbakemeldinger på alvor og benytter anledningen til å reflektere over egen praksis istedenfor å diagnostisere samfunnet med «pilleskam».
Som alternative forklaringer til pilleskam trekker han fram relasjonen mellom lege og pasient, pasientens bekymringer om bivirkninger og behovet for å mestre hverdagen uten bruk av medikamenter.
Stein i glasshus
Vi skylder leseren å gjøre oppmerksom på at utspillet fra styret i NPF ikke bare har skapt motstand. Professor emiritus i psykiatri Tor Ketil Larsen mener styret har forsøkt å sette i gang en konstruktiv diskusjon om pillebruk i psykiatrien, og synes «pilleskam» er et flott begrep som setter ord på den skyldfølelsen som fortsatt preger mange av dem som lider av alvorlige psykiske lidelser.
Et anonymt foreldrepar skriver i Aftenposten at de erfarer at deres schizofrene datter blir tilnærmet seg selv når hun får antipsykotiske medisiner. De opplever at styret i NPF plasserer forståelsen der den hører hjemme: At dette handler om en sykdom i hjernen.
Vi betviler ikke at enkelte kan oppleve en kortsiktig positiv effekt med bruk av psykiatriske medikamenter. Legemidlene inneholder tross alt narkotiske stoffer. Men når vitenskapen forteller at sjansen for bedring reduseres drastisk med bruk av slike midler, er det all grunn til å stoppe opp og spørre hva vi holder på med. Den evnen til refleksjon synes ikke toppene i NPF å ha.
I takt med at stadig flere tar til orde for en mer humanistisk og helhetlig tilnærming til psykiske problemer, virker styret i NPF å være mer opptatt av å feste grepet om den biologiske forståelsen. Psykiaterne sprer fortsatt idéen om at psykiske plager må skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen som kan helbredes med medikamenter. En teori som ennå ikke er vitenskapelig bevist.
Når pillene beskrives som om de skulle være vitaminer for å bedre «hjernehelsen» på linje med kalsium mot benskjørhet, vitner det om en truet profesjon som klamrer seg til et siste halmstrå av eksistens.
Lyspunktet er at psykiatrielitens forsøk på å stilne motstemmene har resultert i det motsatte, og flere av de mest kritiske røstene kommer fra bransjen selv.
Etter vår mening snur kritikken mot NPF-styrets beskyldninger om systematisk desinformasjon, konspirasjonsteorier og overdøvende stemmebruk saken 180 grader rundt.
Det vites ikke hva slags dører og vegger styret i NPF har lukket seg bak i opptakten til deres kronikk. Men at det involverer et betydelig innslag av isolasjonsglass med lydreflekterende egenskaper kan det neppe være særlig tvil om.
Så gjenstår det å se hvor lenge huset får stå.
Steinen er i hvert fall kastet.
