Innlegg: Inger-Mari Eidsvik, godkjent traumeterapeut med pasienterfaring, Ålesund
Innlegget ble først ble publisert i Dagens Medisin 27.09.22. Gjengitt med tillatelse.
Vi kan bli best i verden, men da må vi samhandle og sette pasienten i førersetet. Veilederen ved akutt psykose bør skrotes – og vi må starte på nytt.
I EN KRONIKK i Dagens Medisin (11/2022) skriver Jan Olav Johannessen og medforfattere at Tidlig oppdagelse og behandling av psykoser (TIPS) må inn i Opptrappingsplanen for psykisk helse.
Kronikkforfatterne ønsker ett team som kan arbeide for tidlig oppdagelse og igangsettelse av behandling, i et system som kan gi evidensbaserte intervensjoner –medikamentelt, psykoterapeutisk, familieorientert og rettet mot fungering i skole og arbeid.
UØNSKET STANDARD? Jeg er skeptisk til tidlig oppdagelse og igangsetting av behandling.
Skrekkhistorier om at en allerede i barnehagen kan forutse hvem av barna som vil utvikle psykisk uhelse, skremmer meg. Innenfor det normale er det store variasjoner, og det å tro at vi alle passer inn i samme form, er en standard som minner meg om en tid vi ikke ønsker oss tilbake til.
Å tro at vi alle passer inn i samme form, er en standard som minner meg om en tid vi ikke ønsker oss tilbake til
For meg er psykose oftest årsak i livshendelser, eller traumer om du vil: Livshendelser som har blitt for tunge å bære alene, og som fører til at den indre strukturen vår bryter sammen.
HVA ER MÅLET? Jeg kjenner ikke godt nok til TIPS, men jeg er grunnleggende skeptisk til om det bestående i dag bør følge oss videre inn i opptrappingsplanen. Og jeg er skeptisk til såkalt evidensbasert behandling. Jeg har vært del av en arbeidsgruppe i Helsedirektoratet 2022, som evaluerte Medisinkapittelet (8.13) i Nasjonal veileder ved psykose.
Forskningen som dette kapittelet baserer seg på, var ikke overbevisende for meg. Min påstand er at den Nasjonale veilederen ved psykose, i sin helhet, er basert på en biomedisinsk forståelse av psykisk uhelse. Det heter så fint på papiret at pasientene skal møtes med en bio/psyko/-sosial forståelse. Og at dette skal vektes likt.
Ved psykose er medikament førstevalget, nevroleptika. Nevroleptika fratar pasienten tilgang til egne følelser, en blir fange i egen psyke. En blir «symptomfri», men er dette målet? Hastverk er lastverk, og psykiatrien i dag er kanskje det beste bevis for dette?
OVERFLATEBEHANDLING. Kognitiv terapi er for meg «effektiv overflatebehandling», og passer kanskje inn i New Public Management?
Kognitiv terapi er anbefalt i veilederen ved akutt psykose. I akutt psykose er det frarådet at pasient får en psykodynamisk tilnærming. Hvorfor er det slik?
En psykodynamisk tilnærming kan skape forståelse og trygghet i pasienten i forhold til årsak til sammenbruddet, og kan medvirke til tilfriskning. For meg fratar veilederen pasientene muligheten til å finne sin egen vei ut av psykosen – og til å finne årsak til symptomene vi viser.
NORMALISERING. Kognitiv terapi gir lite rom for undringen, den fronter normaliseringen? Min livsvisdom har vist meg at om pasienten får det rommet som psykosen krever, og det blir tilrettelagt på utsiden slik at en har noe å komme tilbake til, så går det ofte fint.
Mitt ønske er å bli møtt med traumefokusert omsorg uten at en skal normaliseres. Ved akutt psykose er en innlagt og i trygge rammer. Miljøterapeutisk personell som bare våger å være, er de beste.
Symptomene våre er uttrykk for noe, som har sammenheng med virkeligheten vi kom fra der ute. Hvorfor kan vi ikke få være i dette? Vi jobber med vårt indre – for å sette opp en ny og bærende struktur. Psykose er i seg selv ikke skadelig for hjernen – nevroleptika er det.
PASIENTEN FØRST! Psykosen «klinger» av når vi blir trygge i vårt indre igjen. Med tanke på opptrappingsplanen ber jeg om åtte uker med medisinfri behandling i den lukkede psykiatrien før nevroleptika overhode blir vurdert.
All psykoedukasjon til pasient og pårørende er basert på den biomedisinske sykdomsforståelsen. For meg fremstår veilederen i sin helhet som en indoktrinering av en psykiatri som over år har spilt falitt. Den bør skrotes og vi må starte på nytt, basert på veilederen til Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs mål for psykisk helsevern.
Vi kan bli best i verden, men da må vi samhandle – og sette pasienten i førersetet.
Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har sosialfaglig bakgrunn i helsevesenet samt pasienterfaring med tvangsbehandling i psykisk helsevern.
-> Innlegget i Dagens Medisin.
Om forfatteren:
Inger-Mari Eidsvik er tvangserfarer over ei periode på 30 år i den lukka psykiatrien. Ho har blitt diagnostisert og tvangsmedisinert med nevroleptika i krise. Ho har vore tvangsinnlagt 11 gonger over 4 perioder i livet. Ho har levd eit rikt og spennende liv utan nevroleptika på utsida. Ho har PTSD etter tvangsbehandling. Inger-Mari har pågående sak mot Staten for brudd på menneskerettane, i høve til det Staten kaller behandling. Ho har god sosialfaglig utdanning med særlig interesse for forståelse, relasjoner og traumer. Ho har over mange år jobba i høve til mennesker med ulike grader av nedsett funksjon i spesialisthelsetjenesta. Veilederen som ho skriver om her har ho erfart på kroppen og den må ho og forholde seg til i jobben sin.
