Bakenfor en spiseforstyrrelse

Det finnes flere måter å forstå spiseforstyrrelser på.  Mange har delt sine historier i media og noen stemmer høres og synes bedre i det offentlige rom en andre. Jeg heier på alle som vil hjelpe, men jeg savner flere innfallsvinkler enn det som fremkommer i dag.

Avisene skriver stadig om lange ventelister, synkende alder blant de som utvikler anoreksi og/eller bulimi og at flere blir alvorlig syke. Felles overskrift er som det har vært i mange år:

«NÅ MÅ NOE GJØRES!» «NÅ MÅ VI HANDLE!»  

Så handles det da, etter beste evne og intensjon. Det settes av midler til lavterskel-tilbud. Flere skal få kunnskap og opplæring slik at vi kan forebygge og oppdage symptomer i en tidlig fase. Vel og bra, men allerede her kan vi bomme skikkelig. For hva slags kunnskap og opplæring blir gitt?                                

Hvis vi mener at en spiseforstyrrelse er en lidelse som «rammer» oss vilkårlig og er utenfor vår kontroll, vil vi ha en helt annen oppfatning og tilnærming enn hvis vi mener sykdommen er et resultat av noe bakenforliggende. Hva vi tror og mener påvirker hvordan vi forholder oss til mennesker med spiseforstyrrelser, både når det gjelder forebygging og behandling. Dette gjelder oss alle, enten vi lider av det selv, er pårørende, har en relasjon til eller er en terapeut.

Det som følger videre, er skrevet ut ifra mitt ståsted, min erfaring, kunnskap og kompetanse.

Hvordan forstår vi en spiseforstyrrelse?

Jeg er overbevist om at spiseforstyrrelser er et fysisk utslag av noe mentalt og emosjonelt. Maten vi unnværer, overspiser eller kaster opp er symptomer på noe vi mangler, savner eller søker. Vi kan bruke mat som selvstraff, kontroll eller trøst.

Med den forståelsen, ser jeg mennesker med spiseforstyrrelser som aktive i egen prosess på veien mot økt livskvalitet og god helse. Det betyr ikke at prosessen er enkel og uten utfordringer, men vi kan ikke overlate til noen andre å gjøre oss friske. Vi trenger god og nær hjelp på veien, men vi må «gjøre jobben selv».   

Hvem utvikler spiseforstyrrelser?

Personlighetene, livene og historiene til de som utvikler spiseforstyrrelser kan selvsagt være svært forskjellige. Allikevel ser jeg at det er noen felles egenskaper de aller fleste har, blant annet at de ofte er både ansvarsfulle og viljesterke, følsomme og utrygge.  Mange er dyktige på det de gjør og kan ha en høy selvtillit, men lav selvfølelse. Ofte finner vi dem blant «flinke piker og flinke gutter».

I vår verden som stadig blir kaldere, men hvor vi lengter etter de varme verdiene, kan det være utrolig vanskelig å være følsom og sensitiv. For meg er dette superkrefter som gjør oss til svært gode medmennesker. Det handler ikke om å være overfølsom eller hypersensitiv, det handler om å være i tett kontakt med egne og andres emosjoner.

Hva skjer på veien?

Det er mye som ligger i oppveksten og som handler om en eller begge foreldrene. Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke ønsker å legge skylda på noen – dette er et håp om å bidra med økt forståelse. Vi sier og gjør mye helt ubevisst. Når vi øker vår bevissthet kan vi også endre mønstre som går på autopilot. Jeg velger å tro at foreldre gjør så godt de kan ut ifra sine forutsetninger. Allikevel kan det vi sier og gjør i beste mening, resultere i det stikk motsatte for barn og unge som innehar en sammensetning av egenskaper som beskrevet over. Jeg tror mange blir svært syke fordi de ikke klarer eller skjønner hvordan de selv kan formidle det som er vanskelig uten å frykte konsekvensene.

Frykten for å bli forlatt

Det ligger noen få grunnleggende frykter i oss alle som er helt nødvendige for å overleve. En av disse er frykten for å bli forlatt. Som nyfødt i dyreverden vil vi dø dersom vi overlates til oss selv. Vi er helt avhengige av noen som tar seg av oss og dekker våre primære behov.

Denne frykten kan være ekstra sterk hos mennesker som utvikler ulike former for mentale lidelser, blant annet spiseforstyrrelser. Derfor trenger vi ekstra mye trygghet, omsorg og kjærlighet for å «vokse av oss denne frykten» slik at vi skjønner at vi ikke kommer til å dø.                           

På motsatt side vil nesten enhver form for avvisning trigge nettopp denne frykten. Bevisst eller ubevisst tenker vi (i ytterste konsekvens): «Avvisning = jeg blir forlatt = jeg kan dø= jeg dør».
Vi gjør derfor alt vi kan for å unngå en mulig avvisning, spesielt fra de vi er mest glad i og som vi ser på som våre omsorgspersoner.

Som et resultat av dette, begynner vi å tilpasse oss. Vi merker ofte andres sinnstilstand og sørger for at folk rundt oss har det bra. Vi passer på og ansvarsfølelsen kan tynge. Det paradoksale er at vi som selv er redde, utrygge og usikre blir det andre kaller sterke, flinke og ansvarsfulle. Vi bærer mer enn vi orker, men rollene og mønstrene utvikles og det blir stadig vanskeligere å gjøre noe med det. Vi skal ikke være til bry eller ta plass. Frykten for å bli forlatt hvis vi står opp for oss selv er altfor stor. En faktisk eller opplevd avvisning forsterker denne frykten.

Jeg skulle ønske ord som «pliktoppfyllende» og «ansvarsfull» ble borte som positive beskrivelser på barn og unge. Dere aner ikke hvor mange som lever opp til dette og blir skadelidende!

Hendelser og omgivelser som kan være ekstra sårbare

Hvis vi som er usikre, utrygge og følsomme vokser opp i omgivelser hvor det utrygge og usikre får vokse, vil andre hendelser i livet gjøre oss enda mer utsatt for å utvikle spiseforstyrrelser. Det kan være alt fra ulike kommentarer i barne- og tenårene som handler om kropp, vekt og utseende til store livsendringer som skilsmisse, flytting eller sykdom og død i nære relasjoner. Det kan også handle om manglende åpen og ærlig kommunikasjon i familien eller en sterk prestasjonskultur der det (ubevisst eller ikke) framstår som viktigere hva du gjør enn hvem du er og hvordan du har det.

Etter som årene går, lærer flinke piker og gutter seg rollene sine samtidig som de setter seg selv til side. Gode karakterer, venner, å være dyktige i idrett og andre fritidssysler blir for veldig mange en utmattende overlevelsesstrategi.

Savn og søken og kontroll

For de som utvikler anoreksi, bulimi eller overspising blir maten altså et symptom på noe vi mangler, savner eller søker.

Ved anoreksi kan det være en form for kontroll over vårt indre følelsesliv som vi prøver å temme eller dempe. Når omgivelsene rundt oss føles kaotiske, ustabile eller utrygge kan det å ha kontroll på matinntaket skape en form for trygghet. Det er noe vi har kontroll på selv om konsekvensene er ødeleggende. Sult kan også være en måte å sette grenser på overfor en dominerende omsorgsperson: «Du prøver å kontrollere meg, men maten er det jeg som bestemmer».

Videre kan anoreksi ses på som den mest ekstreme varianten når det kommer til selvutslettelse. Selvhatet er (ubevisst eller bevisst) så stort at vi straffer oss ved å nekte oss næring som er kilden til liv. Det vi frykter mest påfører vi oss selv som en langsom vei mot nettopp dette; døden. En del av oss mener at vi ikke fortjener å leve. Samtidig gjør vi det så langsomt fordi en annen del av oss ønsker det motsatte. 

Bulimi er for meg en måte å si: «Jeg tillater at jeg slipper opp og lever litt, men så må jeg straffes». Eller: «Jeg er så sulten og det smaker så godt, men jeg kan ikke risikere å bli tykk for da vil ingen like meg». Forholdet til mat (og oss selv) er så i ubalanse at vi spiser over evne før vi kaster opp.

Overspising er en måte å dempe følelsene på. Det er som om maten gir oss et øyeblikks glede og trøst for så å legge seg over og pakke inn de virkelig tøffe følelsene. Kanskje blir det vonde borte hvis det ligger dypt nok?  Selvhatet viser seg i tanker som: «Det er ingen som bryr seg om meg og da trenger ikke jeg å gjøre det heller».

Særlig ved overspising er det misforståtte stigmaer ute i samfunnet. Fedme og overspising blir gjerne assosiert med folk som ikke tar vare på seg selv og dermed er likegyldige og late. Men jeg er overbevist om at for mange kan dette bunne i en form for selvhat og/eller savn. Dette er mennesker som i stor grad er der for andre og har gitt mye av seg selv til de rundt seg – spesielt til den eller de som de ønsker skal se dem. Det er som om de gir opp seg selv når selvfølelsen er på minussiden. 

Og nettopp savnet etter omsorg og oppmerksomhet kan føre til at vi blir i sykdommen. Hva skjer hvis vi blir friske? Vil vi bli sett og hørt da? Hvem er jeg uten min spiseforstyrrelse?

Et «jeg» i ubalanse

Alle former for forstyrrelser i det såkalte normale matinntaket er et tegn på at følelser og jeg-et er i ubalanse. Vi føler oss alene og på en måte «lost». Vi er redde og usikre.

Samtidig er vi stolte og kanskje litt stae, og vi kjenner på både skyld og skam. Mange av oss vil ha hjelp, men vi orker ikke tanken på å bli dømt eller avvist for det bekrefter det vi frykter mest. Nemlig at «ingen liker oss og da blir vi værende alene» eller «det var det jeg visste, jeg er ikke verdt å elske»

Med lav selvfølelse og et mønster hvor det å tilfredsstille andres behov er viktigere enn våre egne, mister vi oss selv på veien. Vi kan til og med miste selvrespekten og ha en selvutslettende atferd. På den måten vil andre negative opplevelser og traumer virke bekreftende og på vår lave selvverd. De blir selvoppfyllende profetier.

Når vi behandler spiseforstyrrelser er dette helt nødvendig å forstå.

Hvem kan behandle og hvordan?

Innlegget blir for omfattende hvis jeg skal gå i detaljer her, og det finnes ulike måter som kan gi gode resultater. Men det er ingen tvil om at vi gjør klokt i å øke vår egen bevissthet og virkelig bli kjent med oss selv og barna våre. Barn kan være svært ulike sine foreldre og så lenge vi møter de små og unge med respekt og forståelse er det den beste måten å forebygge på.

Hvis vi voksne mangler selvinnsikt og bevissthet, hvordan kan vi da se og forstå barna våre?

Det er lov å gjøre feil, vi er mennesker! Og det er lov å rette opp igjen. 

I tillegg er følgende punkter svært viktige:

• Terapeuter og andre medhjelpere (uansett utdanning, kunnskap og kompetanse) har behov for å ha en høy grad av bevissthet om seg selv og hvordan vi mennesker er «skrudd sammen».
• Når det vi gjør ikke fungerer, gjør noe annet. Kjenner du ikke til andre måter, løft blikket og se deg rundt. Det kan hende det finnes noen der ute som veit og kan noe annet enn deg selv.
• Terapeuter må bygge gode relasjoner hvor den enkelte kan føle seg trygg nok til å være ærlig og bli forstått og trodd på. Vi trenger terapeuter og hjelpere – og andre – som «åpner armene» og lar oss hvile et sted hvor vi kan føle oss trygge. Dette er mennesker som gir oss rom og lov til å være oss selv, betingelsesløst og uten forventninger.
• Tid, tid og atter tid. En prosess er ingen prestasjon. En med spiseforstyrrelser har lagt stort press på seg selv over lang tid. De skal avlære mye før de kan lære seg selv å kjenne. Det tar den tiden det tar.
• Tilpasset opplegg og behandling til den enkelte. Man må møte mennesket overfor seg der de er. Og det må jobbes med bearbeiding både intellektuelt og emosjonelt. Det holder ikke bare «å prate om».
• Foreldre har en viktig rolle. Til dere vil jeg si: Vær rause og lyttende. Unngå å gå i forsvar. Noen samtaler kan være vanskelige og ubehagelige, men allikevel frigjørende og helbredende.