På sett og vis har faktaundersøkelser og psykiske diagnoser noe til felles. Enkeltmennesker settes under lupen for å finne ut av hva som er galt – og med denne innstillingen er man ganske sikker på å finne nettopp det. Lenket sammen gir dette skjebnescenarier med stor fallhøyde uten sikkerhetsnett.
Et skifte fra patologiske forklaringsmodeller til et helsefremmende tankesett kan virke tilfriskende for arbeidsliv, psykisk helse og velferd. Men skal det kaste av seg, er det noe som må vekkes til live.
For å forstå hvordan ting henger sammen hjelper det å forenkle. Men om vi skal forstå et større bilde er det en fare for at komplekse sammenhenger går tapt i overforenklinger og fargede årsak-virkningsbeskrivelser. Uten tiltro til den enkelte og med uklok bruk av makt kan slike prosesser være mer til skade enn nytte.
Psykiske diagnoser
Det psykiatriske diagnosesystemet bygger på gjenkjenning og kategorisering av observerbare symptomer, fremkalt ved besvarelser på skjematiske spørsmål. Til forskjell fra somatiske lidelser har psykiske symptomer ingen påviselige biologiske markører som indikerer sykdom. Vitenskapsgrunnlaget for disse diagnosene er altså skjørt.
Mange innenfor det psykiske helsefeltet har derfor stilt seg spørsmålet om de psykiatriske diagnosene i det hele tatt tilfører noe godt. Over hele verden kommer det stadig nye opprop om at medisinering og tvangsbehandling av påståtte psykiske lidelser må ta slutt. Psykiatrispesialist Trond Aarre er en av de her til lands som oppfordrer til en mindre medisinsk psykiatri.
Parallelt med diskusjonen om behandling av psykiske lidelser ser vi et arbeidsliv som hardner til. Forskere fra forskningsstiftelsen Fafo har funnet at ansatte i større grad nå enn tidligere vegrer seg for å ta opp kritikkverdige forhold, og har mindre tro på at varsling vil føre frem. Flere ser hvordan arbeidsgivere tar i bruk makt for å kvele ubehagelige ytringer fra ansatte.
Faktaundersøkelser
Faktaundersøkelser er et virkemiddel arbeidsgivere kan ty til når ansattes stemmer blir for brysomme og konfliktene setter seg fast. Metoden tillater arbeidsgivere å plukke observasjoner av ansattes adferd ukritisk og sette dette i en kontekst som passer arbeidsgiver. Slik kan arbeidsgivere erklære konflikten for avblåst, og på en lovlig måte kvitte seg med ansatte de ikke liker.
Forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ser at faktaundersøkelser har en ekstrem ødeleggelseskraft. Mennesker har fått sine liv ødelagt av dømmende prosesser som oser av mistroiskhet. Mange oppgir at det mest skadelige er å ikke bli lyttet til og trodd når de forteller. Til tross for dette fortsetter dagens praksis.
Felles mønster
På sett og vis har faktaundersøkelser og psykiatriske diagnoser noe til felles. For å løse et oppstått problem settes enkeltmennesker under lupen for å finne ut av hva som er galt. Og med den innstillingen er man ganske sikker på å finne nettopp det. Lenket sammen gir dette skjebnescenarier med stor fallhøyde uten sikkerhetsnett.
Problemet kan like gjerne snus og adresseres til innstillingen. For hvis en annen holdning ville gitt et annet resultat, er ikke undersøkelsene mer verdt enn innstillingen de bygger på. Undersøkelser som forklarer problemer med sykeliggjorte egenskaper hos enkeltmennesker er ikke løsningsorienterte, de er stigmatiserende.
Negativ spiral
I prosessene kan det tenkes at årsaker og virkninger krysses og danner en negativ spiral. For hvis symptomene stammer fra reaksjoner på stigmatiserende behandling, er det vanskelig å se noen ende. Når blir du frisk hvis du aldri var syk? Og hva er grunnen til at noen opplever å få bedre helse etter at de ble uføretrygdet?
Med stigmaet hengende i, er det lett å tenke: «Snyltere og latsabber!» Med en annen forståelsesramme kan vi finne andre forklaringer. En endring av grunnholdningen til mennesker er trolig et viktig steg på veien. Om vi heller retter oppmerksomheten mot det som skaper god helse, kan det være vi gjør andre funn.
En annen vei
En helhetlig forståelse av mennesket kan gi både psykiatrien, arbeidslivet og velferdsstaten ideer til hvordan vi skaper mer bærekraftige sosiale systemer:
– Vi er autonome. Signalene eller følelsene vi får fra egen kropp er det som regulerer atferden. Prosessen er selvrefererende fordi den bygger på egne erfaringer. I dette ivaretas også vår identitet og integritet. Påvirkning fra omgivelsene betraktes som forstyrrelser og omdannes til signaler som tolkes av individet.
– Vi er meningssøkende. Motivasjonen for å prosessere inntrykk fra omgivelsene er å skape mening. Dette gir grobunn for læring, mestring og utvikling. Denne indre motivasjonen stimulerer til eierskap og egeninnsats. Ved opplevelse av sammenheng oppnås tilfredshet og indre ro.
– Vi er likeverdige. Spesialister, ledere og observatører er også mennesker, og mennesker påvirkes av hverandre. Våre opplevelser vil alltid være subjektive. Siden alle er en del av sin egen kontekst, har ingen mer rett på sannheten enn andre.
I tilspissende konflikter på arbeidsplassen, under psykiatrisk behandling og gjennom bistand fra Nav, kan både autonomi, mening og likeverd bli satt under press. Mennesker som opplever dette beskriver det som påkjenninger og belastninger.
Sett gjennom tradisjonelle brilleglass vises antakelig da symptomtrekk som kan bekrefte et stigma. Forstått i en ny ramme er det kanskje her løsningen ligger: Å sikre tilstedeværelse av autonomi, mening og likeverd i den mellommenneskelige behandlingen. Sagt på en annen måte: Å se forbi diagnosene og ta hverandre på alvor.
Det gledelige er at lovverket allerede har disse hensynene nedfelt. Problemet synes å være at bestemmelsene jevnlig fores med vanedannende sovemedisin. I dette svarteperspillet deltar både arbeidsgivere, advokater, psykiatere og psykologer.
På tide å våkne opp?
Denne kronikken ble først publisert i Dagens medisin, og er gjengitt med deres tillatelse.
