Jeg er en 61 år gammel mann som i vel 40 år har slitt med søvnproblemer, depresjon og angst. Det gikk mange år inn i voksen alder før årsakene til mine voldsomme lidelser begynte å komme fram i lyset. I dette innlegget forteller jeg litt om hva som skjedde.
At jeg har klart å ha venner, noen få kjærester og etterhvert giftet meg og fikk barn, samt at jeg i mange år hadde en arbeidsgiver som lot meg ta pause når jeg trengte det, og slapp meg til igjen med en gang jeg var klar for det – alt dette har vært med på å holde meg fra å gjøre slutt på mitt utrolig smertefulle og anstrengende liv.
Underveis, og spesielt de siste årene etter at nedturene har blitt færre og ikke så dype, har jeg forsøkt å gjøre en innsats for andre medmennesker som sliter med sin psykiske helse. Jeg har vært aktiv i Psykiatrialliansen – et bedriftsidrettslag i Bergen – som gir pasienter/mennesker tilbud om mer enn 20 idretter/aktiviteter – og alt er gratis. Dette tilbudet er unikt i Norge. Selv har jeg vært med å starte en joggegruppe for vel 4 år siden og våren -21 en kajakk-padlegruppe. Det har vært en stor suksess.
I tillegg har jeg kommet inn som vararepresentant i styret i WSO (We Shall Overcome) en forening som ble stiftet i 1968 og som blant mye annet arbeider for en mer human psykiatri med mindre tvang og medisinbruk.
Jeg hørte en gang en “høytstående” helsefagperson uttale at man ikke kunne basere behandling av psykiske lidelser på anekdotiske rapporter, altså fortellinger fra de lidende selv. Det er en stor feilslutning. Det er disse fortellingene, og lærdommen en kan trekke ut av dem som kan vise vei. Den kalde, kyniske og enøyde behandlingen som det psykiatriske tilbudet i stor grad representerer er en fryktelig blindvei.
Her vil jeg komme med min historie som omhandler stor livs-smerte, og veien jeg har gått over flere tiår der jeg nå ser ut til ha kommet meg ut på andre siden av tunnelen:
Da jeg var i begynnelsen av 20-årene – dvs på begynnelsen av 80-tallet – startet mine psykiske besvær. Disse var i form av alvorlige søvnproblemer og depresjon. Og seinere angst, skam og skyldfølelse. Som 22-åring begynte jeg i terapi hos en sjefspsykolog i det offentlige helsevesenet. Han arbeidet på en rusklinikk i Bergen og han gikk jeg til i 3 omganger. Og av ham fikk jeg min første diagnose: “endogen depresjon”. Dvs depresjon med ingen utenforliggende årsak.
Etter en lang vandring først hos leger/psykiatere/psykologer i det offentlige, ble det omfattende runder hos det alternative hjelpeapparatet. Uten at jeg møtte noen som kunne forstå seg på mine problemer og dernest gi meg nødvendig hjelp. Vinteren 82/83 hadde jeg min tyngste søvnløse periode, der jeg påstår at jeg ikke sov på 5 måneder, jeg var stort sett lys våken eller lå i en merkelig døs, jeg var som en lyspære som ikke kunne slåes av. Jeg sluttet en påbegynt ingeniørutdannelse og begynte på en enkel jobb på et lager. Jeg klarte å gå på jobb hver dag – med store periodevise anstrengelser – på Nidars sjokolade-lager fram til sommeren 1983.
Fra 1983-85 klarte jeg å gjennomføre en ganske bra høyere utdannelse på dengang Agder Distriktshøgskole, og jeg begynte å jobbe i et rederi i Bergen i juni -85. Tunge depresjoner/ søvnproblemer ble mine “følgesvenner” under utdanningen og videre i arbeidslivet, med resultat at jeg sa opp/skiftet jobber flere ganger, og etterhvert fikk sykemeldinger.
Høsten 1991 begynte jeg i terapi hos en psykolog som fokuserte på min oppvekst og spesielt et sykehusopphold jeg hadde da jeg var såvidt to år i 1962. Da var jeg innlagt på Haukeland Sykehus i nesten 5 uker pga benbrudd. Under dette besøket fikk jeg ingen besøk/omsorg hjemmefra. Jeg har forøvrig skaffet journalen for dette oppholdet, og fikk etterhvert mine foreldres versjon av hvordan jeg oppførte meg da jeg ble hentet og månedene etter. Under sykehusoppholdet festet det seg i mitt sinn to levesetninger som skulle følge meg i mange år: “Ingen vil ha meg” og “Eg må ikkje gråte. Då blir eg slått” Årsaken til disse “livsmottoene” kom tydelig fram i terapien jeg kommer til i neste avsnitt. Jeg ble utsatt for vold under dette sykehusoppholdet.
Gjennombrudd
I oktober 1991 kom jeg til en psykoterapeut av et spesielt kaliber. Han hadde en stødighet og en åpenhet som de andre hjelperne hadde manglet, Han var utdannet i Danmark på et institutt (Bodynamic Institute) som utdannet terapeuter på en u-akademisk måte, der det var stor vekt på kropps-dynamiske tilnærmingsmåter/terapimetoder. Og han hadde dessuten hatt en lengre arbeidskarriere som tømmerhugger, bestyrer av en gård og fabrikksjef før han utdannet seg til psykoterapeut..
Etter å ha kartlagt over 100 muskler fra fotsålene til toppen av hodet mitt, kunne terapeuten finne ut at jeg hadde mange usunne – både slakke og overspente – muskler, noe som tydet på traumer i barndommen. Det skal sies at jeg hadde ingen minner fra barndommen som ung voksen, eller senere. Det var som om de første 9 årene bare var et sort hull, og jeg “kommer til meg selv” først i 3. klasse på barneskolen, hvor jeg har noen få vage minner.
Etter ca 1,5 år med terapi der terapeuten kunne se at jeg bar på en sterk psykisk smerte, men ingenting kom til uttrykk, ble han så frustrert at han en dag klemte til med sine store arbeidsnever over kjevene mine, helt til jeg ikke klarte å motstå smertene og begynte å gråte. Jeg var da 32 år og hadde ikke grått siden jeg var to år (før sykehusoppholdet). Og siden – i over 20 år – har jeg grått. Og grått. Og grått. Mye har vært former for hylgråting/skriking med høyt lydnivå. De første månedene etter at det åpnet seg og gråten og redselen kom til uttrykk, måtte terapeuten legge seg på gulvet ved siden av meg, som lå på en madrass, og strekke ut en arm som han la på magen/brystet mitt. Det var som om jeg var nødt å ha denne beskyttelsen for at jeg skulle slippe forsvaret/jernpanseret som holdt min smerte fastlåst. Etterhvert gikk det sin gang uten denne beskyttelsen.
Etterhvert – etter gråte-riene – begynte det å komme fram bilder/minner først fra sykehusoppholdet, så etter vel 2,5 år helt nye bilder fra et ukelangt besøk jeg hadde hos noen slektninger på landet ved nesten fylt 7 år. Og deretter minner/bilder/”filmer” fra huset jeg vokste opp i. Og i alle disse forskjellige historiene kom det “til syne” ganske voldsomme fysiske, seksuelle og psykiske overgrep. Mange episoder med preg av tortur. Sykehusoppholdet tok ca 2,5 år å bearbeide, mitt besøk til mine to slektninger/onkler tok ca 4,5 år å bearbeide, men det mest omfattende arbeidet med å bearbeide traumer som mine to nærmeste omsorgspersoner påførte meg, tok over 15 år.
Etter å ha gått i terapi omtrent ukentlig – og av og til flere ganger per uke – begynte jeg “for meg selv” på slutten av 90-tallet. I over 12 år har jeg ligget flere tusen timer ute i skogen og grått og skreket (men også vært helt stille/låst i kroppen timesvis) og lagt i kramper/spasmer og skreket igjen, og grått igjen, etterhvert som overgreps-episodene utspilte seg. Jeg har opplevd to ganger at hjertet har stoppet, men det startet igjen etter ca 30 sekunder.
Disse “smerte-scenene/slippene” startet med et ca 45 min langt “hylgråte-episode” i mørket sent en høstkveld i et av fjellene rett utenfor Bergen – blant trær og lyng og einerbusker. Etterhvert på en hytte som tilhører familien (over 120 besøk) og så utallige omganger i bilen på ulike skogsveier/plasser der jeg ubemerket kunne slippe ut min smerte, Ofte med et voldsomt lydnivå. Den lengste sesjonen på 16 timer, der redselen strømmet gjennom meg som stormvinder. Underveis var jeg bevisst hva som skjedde, det var som om en bitte liten del av meg ikke var i en regresjonstilstand,uansett hvor intenst det hele forløp.
Grovt regnet har jeg utført minst 1000 timer terapi med terapeut og 9000 timer egen-/aleine-terapi. Kanskje norgesrekord. Det skal understrekes at vi – dvs både terapeuten og jeg” aldri gjorde aktivt noe for å få fram de gamle minnene eller følelsene som fulgte med. Alt skjedde av seg selv. Derav navnet “sjelens metode” som kom til meg en dag.
Jeg har forøvrig hatt mine runder med kjemi/medisiner gjennom årene. Uten at det har hatt god/varig virkning for mine vonde plager.
I det vanlige livet måtte jeg gi opp et sammenhengende/ordinært arbeidsliv i 1993. Men jeg fikk på den tiden kontakt med en byggmester som arbeidet mye i fjellene på Vestlandet og bygde hytter for Bergen Turlag, Den norske Turistforening og diverse private. Hos han kunne jeg komme og arbeide og gå som jeg hadde form og krefter til. Det betydde både ekstra penger (til dyre terapitimer) og et godt og meningsfullt fellesskap. I tillegg fikk jeg meg en kjæreste i 1992 som jeg utrolig nok har klart å holde meg sammen med siden. Vi giftet oss i 2000 og har fått to jenter sammen, de er født i 2002 og 2004. At jeg har hatt to døtre og kone som ikke har kastet meg på dør i et hardt prøvet samliv, har nok stoppet meg mer enn en gang fra å ta livet mitt. Jeg har vært suicidal i mange og lange perioder siden plagene mine begynte å tårne seg opp.
I år 2000 fikk jeg uføretrygd, etter at en psykiater på Psykiatrisk klinikk på Haukeland Sykehus gav meg diagnosen “bipolar lidelse type 2” (tidligere manisk depressiv).
Det skal også nevnes at jeg i hele livet har hatt stor glede av trening og friluftsliv. I 14-15 årsalderen var jeg blant de to/tre beste i min årsklasse i kajakkpadling i Norge. Og som voksen har jeg fortsatt å holde meg i form – dog med lange avbrekk – og padlet kajakk, gått fjellturer, skiløping og diverse. Gjennom noen år har jeg sammen med padle-kamerater i Bergen Havpadleklubb padlet norskekysten fra Strømstad til Grense Jakobselv i etapper.
Jeg må også nevne at jeg i de siste 4 år har hatt kontakt med to ressurspersoner innenfor traumeterapi i Bergen. Den ene er en mannlig psykolog som arbeider både for Barnehuset og Senter for Krisepsykologi i Bergen. Den andre er en kvinnelig psykiater som har over 22 års fartstid i psykiatrien i Bergen. Etter å ha vært en “mainstream pille-psykiater” i mange år, har hun nå i stor grad fått et nytt syn på psykisk lidelse og behandling. Mye pga av det jeg har fortalt/vist sier hun. I hennes karriere som lege/overlege i psykiatrien har hun nesten ikke møtt en pasient/klient med så omfattende traumer har hun uttalt. Hun har jeg forøvrig gått til i to perioder, den første for 11-12 år siden.
Slik jeg har det nå, virker det som min psykiske smerte holder på å ebbe ut, og at jeg etterhvert kan leve her og nå, uten gammel redsel og sorg – såkalt angst og depresjon.
Det kan også nevnes at jeg har ca 100 timer videofilm samt ca 200 timer lydopptak fra mitt terapi-arbeid under de vel 11 årene jeg gikk i intensiv terapi. Og dessuten en del lydbåndopptak gjort de senere år i kjelleren i et spesialinnredet “hylgråte-rom”. Diverse dagbøker fra perioder av mitt liv er også i “dokumentasjons-bunken” min. I tillegg skrev min kone en ca 7 sider beretning for 3 år siden der hun omtaler hvordan livet med meg har vært og hvordan jeg har fungert fysisk og psykisk siden vi møttes i 1992 (Hun er sosionom/sosialarbeider og har jobbet i rus-/psykiatrifeltet i den kommunale sosialtjenesten i mange år).
Avslutningsvis vil jeg fremheve noen utvalgte bøker:
“Kroppen husker det du vil glemme” av Solveig Bøhle; “Hvordan krenkede barn blir syke voksne” av allmennlege/professor ved UIT Anne Louise Kirkengen; “Dødelig Terapi” av Ellen Kolsrud Finnøy”, “The Body Keeps The Score. – Brain, Mind, and Body in the Healing of Trauma ” av psykiater Bessel van der Kolk (USA); “Mad In America. Bad Science, Bad Medicine, And the Enduring Mistreatment of The Mentally Ill” av Robert Whitaker (USA) og endelig “The Pill That Steals Lives” av Katinka Blackford Newman (USA).
Med vennlig hilsen
Hans Ove Galtung
