Aftenbladet skriver i lederen 15. mai at det er rosverdig av Lars Conrad Moe, leder ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) – Stavanger Universitetssykehus, å si at det er pinlig at det har tatt så lang tid å bringe forholdene ved BUPA i orden. Moe beklager. Igjen.
(Kronikken stod på trykk i Aftenbladet 27.05.20 og er skrevet av
Målfrid J. Frahm Jensen, varsleren på psykiatrisk, fagbokforfatter.
Merete Henriksen, pårørende, sosionom)
Den 4. mars 2018 sa Moe til Aftenbladet: — Vi beklager og er lei oss for dette som har skjedd. Vi har gjort ting som ikke er i henhold til lovverket, det er dypt beklagelig overfor jenta og hennes familie. Dette skal selvsagt ikke forekomme.
Da Aftenbladet avdekket at kontrollkommisjonen, som skal ivareta pasientenes rettigheter ved BUPA, ikke hadde møtt noen av pasientene, spurte Thomas Ergo, journalist i Aftenbladet 16. mai, om ikke kontrollkommisjonen selv bør få banke på døren til pasientene og snakke med dem. Spørsmålet er godt, svarer Moe diplomatisk, og forklarer den manglende praksisen med at han ville skåne barna mot at «vilt fremmede» banker på døren. Det holder ikke!
I BUPA-sammenheng er nok medlemmene i kontrollkommisjonen de minst «vilt fremmede». De kan sitte 8 år i samme kommisjon. Det er de samme som kommer på tilsyn, måned etter måned. Å kalle de «vilt fremmede» faller på sin egen urimelighet. I realiteten kan pasienter på BUPA møte såkalt vilt fremmede hver eneste dag. De vilt fremmede kan komme løpende fra ulike avdelinger når en alarm utløses. I ferien slås avdelinger sammen, da vil pasienten også måtte forholde seg til vilt fremmede hver eneste dag, det Moe egentlig vil skåne dem for.
Videre prøver Moe å forklare at kontrollkommisjonen ikke får komme inn på avdelingen med at han er redd for at pasientene kan tro de ansatte har bindinger til kontrollkommisjonen, eller at de frykter represalier ved å si ja til å møte dem. Det holder heller ikke. Frykt for represalier ved å klage finnes allerede hos både pasienter og pårørende, uavhengig av kontrollkommisjonen.
Selvsagt må kontrollkommisjonen få komme på både varslet og uanmeldt besøk. De må få banke på de dørene de vil. Vi tror neppe det er kontrollkommisjonen som skremmer vettet av pasientene. Handler denne uviljen mot å la kontrollkommisjonen banke på dørene, og selv velge hvem de vil snakke med, kanskje om frykt for gjennomsiktighet, åpenhet og velvilje til å bli sett i kortene?
Advokat Veland sier til Aftenbladet 16. mai: – det alltid er et dilemma for kommisjonen i hvor stor grad man skal kontakte pasienter som ikke har ytret et ønske om samtale, særlig tatt i betraktning at de er i en sårbar situasjon. At pasienten er i en sårbar situasjon, gjør det enda viktigere å gjøre tilsyn. Blir noen definert som for syke eller for sårbare til å snakke med kontrollkommisjonen, så bør iallfall varsellampene lyse.
Kontrollkommisjonen skal sikre den enkeltes rettsikkerhet i møte med psykiatrien. De skal kontrollere tvangsvedtak og behandle klager. I tillegg til skal de gjøre velferdskontroller. De skal se til at pasientene har det bra. Klarer kontrollkommisjonene ivareta pasientene godt nok, når besøkene er så sjeldne som en gang per mnd.? Glemmer kontrollkommisjonen velferden til fordel for lovhjemler og juss? I dag har pasientene kortere liggetid enn tidligere, noe som også burde speile hyppigheten av besøk fra kontrollkommisjonen. Det er god grunn til også å stille spørsmål om hvorfor kontrollkommisjonen fortsatt ikke fungerer etter hensikten. Kanskje bør de endres i takt med tiden de virker i.
Hvor mange barn og ungdommer skal skades av tvang og nedverdigende behandling, før det skjer en permanent endring på BUPA? Det er fint at Moe beklager, men Moe har også beklaget i 2016, 2017, 2018 og i 2020. Er det gitt en uforbeholden beklagelse til pasientene som ble utsatt for ulovlig tvang og nedverdigende behandling, eller er forholdene kun beklaget i media fordi de ble kjent? Når får Aftenbladet neste sak?
Da en pasient ved BUPA, som ble utsatt for usannsynlig mye tvang, ble flyttet til et annet behandlingssted, så opphørte tvangsmiddelbruken umiddelbart. Hva var det de andre så, som BUPA ikke klarte å se?
Brukermedvirkning handler om respekt for den enkelte pasient. Det vil også si at den enkelte pasient selv må få velge om de ønsker å snakke med kontrollkommisjonen eller ei.
Aftenbladet etterlyser et tilsynsregime og et regelverk som er bygget med ett mål for øye, å ivareta rettssikkerheten og verdigheten for dem som trenger det aller mest. Det ønsker vi også, i tillegg til pasientsikkerhet. Men, en kan ikke bare kommunisere regelverk og pasient- og rettssikkerhet. En må også kommunisere etikk, holdninger, menneskesyn og respekt.
