Å tenne den indre ilden: Et døgnbasert behandlingstilbud der gradvis nedtrapping av medisiner er normen

Robert Whitaker har hatt en samtale med Beatrice Birch, grunnlegger og leder av Inner Fire i Vermont. Her kan du høre opptak av samtalen på Mad in America radio, eller lese transkript av samtalen.

Publisert på Mad in America 6. mai 2026

Oversatt av Deepl og Mad in Norway-redaksjonen.

Noen ganger er det indre ilden nesten bare glør. Gjennom vår kjærlighet og entusiasme tennes den, og det er vakkert.

Transkripsjonen nedenfor er redigert for å gjøre den kortere og mer oversiktlig. Hør lydopptaket av intervjuet her. https://www.madinamerica.com/2026/05/beatrice-birch-kindling-our-inner-fire/

Transkript:

Hei, jeg heter Robert Whitaker, og i dag har jeg den store gleden av å snakke med Beatrice Birch. Hun er grunnlegger og leder av Inner Fire, et døgnbasert tilbud på landsbygda i Vermont, som for meg er unikt på én spesiell måte. Programmet tilbyr støtte til nedtrapping av medisiner, inkludert antipsykotika, noe som er et sentralt element i terapien.

Robert Whitaker: Velkommen, Beatrice, til Mad In America Radio.

Beatrice Birch: Tusen takk, Robert.

Whitaker: La oss begynne fra begynnelsen. Du har drevet med dette i 10 år, noe som er en ganske stor prestasjon. Kan du fortelle oss hvorfor du startet Inner Fire?

Birch: Takk. For å være helt ærlig hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme til å gjøre noe slikt. I over 35 år jobbet jeg som Hauschka-kunstterapeut i Europa, og da jeg kom tilbake jobbet jeg på et rehabiliteringssenter i USA. Flere av beboerne skjønte at jeg ikke egentlig var en del av systemet, slik jeg møtte dem, og derfor utviklet de tillit til meg.

Etter omtrent tre år der kom flere av beboerne inn i kunstterapilokalet, én etter én, og så meg rett inn i øynene og sa: «Jeg hater å bli medisinert. Finnes det et alternativ?» På stedene jeg jobbet, klinikkene jeg jobbet på i Europa, medisinerte vi aldri noen. Jeg kunne se forskjellen.

Det var en helt annen opplevelse med kunstterapi i den tradisjonelle enheten. Jeg delte det jeg kunne med dem, og til slutt forlot de dette programmet. Innen to år etter deres gradvise utskrivelse hadde seks av dem valgt selvmord.

Whitaker: Seks hadde valgt selvmord? Av hvor mange personer?

Birch: I løpet av denne perioden kan det ha vært 12 personer, noe sånt, som hadde vært på denne rehabiliteringen da de dro.

Da jeg hørte om det første selvmordet, tenkte jeg ærlig talt: «Jeg trekker meg ut av dette. Dette er for alvorlig. Jeg har aldri opplevd noe slikt i min praksis i Europa.» Så innså jeg at uskyld er lykke, og at jeg ikke er uskyldig. Hvorfor kom alle disse menneskene til meg og sa det samme? På mitt språk vil jeg si at dette var et karmisk øyeblikk? Jeg kan ikke stikke hodet i sanden.

Whitaker: Jeg vil gå tilbake til Europa bare et øyeblikk. Hvor var du i Europa? Var det, og jeg kommer til å uttale det feil, antroposofisk filosofi som var en del av arbeidet ditt?

Birch: Absolutt. Jeg jobbet mest i England, i Storbritannia, på antroposofiske klinikker. Folk kjenner kanskje til Waldorf-skolene eller biodynamisk jordbruk, antroposofisk medisin, men det er en måte å se på mennesket på som noe som har en kropp, en sjel og en ånd. Jeg har jobbet ut fra dette synet på mennesket i rundt 40 år. Det er bemerkelsesverdig fordi du virkelig møter hele personen. Vi er ikke bare gener og arvelige krefter. Faktisk ser jeg på psykisk helse som et reduksjonistisk begrep for sjelens helse. Vi snakker egentlig om sjelen.

Whitaker: For å gå tilbake til din erfaring i Storbritannia, jobbet du med mennesker som hadde diagnoser som schizofreni eller bipolar lidelse? Hvem jobbet du med der?

Birch: Et helt spekter. Mange mennesker med kreft, astma, angina og andre fysiske lidelser, men disse har dype røtter i sjelen, samtidig som de også har det vi kaller psykiske helseproblemer.

Whitaker: Du har denne filosofien i ryggen. Du har erfaring fra å jobbe på et rehabiliteringssenter hvor alle fikk medisiner, og du så fortvilelsen og tapet av liv. Hva bestemte du deg for å gjøre?

Birch: Jeg innså at med disse selvmordene kunne jeg ikke stikke hodet i sanden. Jeg velger bevisst å se på selvmordene deres som deres offer og deres vekkerklokke. Jeg ga meg selv et indre løfte: Dere har ikke dødd forgjeves. Jeg vet ikke hvordan i all verden jeg skal klare dette, men jeg vet at det finnes et alternativ til disse medikamentene. Jeg skal finne mine kolleger, og vi skal tilby det vi kan. Vi tilbyr ganske enkelt et valg. Vi ber ikke noen om å slutte. Så opplevde jeg noe veldig merkelig, for så snart jeg sa ja, var det som om jeg hadde så mye støtte bak meg.

Whitaker: På noen måter, Beatrice, ser jeg Inner Fire som et mulig modellprosjekt som andre kan følge. Du fikk donasjoner til å kjøpe en gård, ikke sant? Fortell oss om gården du kjøpte, og hvordan du og Tom først bodde i huset, og hvordan du fikk det til å fungere på den måten.

Birch: Tom Kavet er min mann. Han innrømmer gjerne at han hadde ingen anelse om hva han gikk inn i da vi giftet oss. Men det var bare det at jeg måtte gjøre Inner Fire. Han ville støtte det. Han er økonom for Vermonts delstatsforsamling. Hans verden er veldig forskjellig fra min verden, men han var veldig åpen for å støtte det. Historiene han hørte og situasjonene han var vitne til, gjorde at han bare ble mer og mer engasjert, og han så hvor avgjørende det er at vi tilbyr et valg.

Whitaker: La oss snakke om noen konkrete tall igjen, for jeg tror en del av denne historien kan være et forbilde for andre. For eksempel kjøpte du en gård, en forlatt gård. Hvor mange dekar er den? Hvis du ikke har noe imot det, fortell oss hvor mye den kostet.

Birch: Den kostet litt over 500 000 dollar, noe som er bemerkelsesverdig. Den er på 43 dekar. Det fine med den er at den hadde vært verdt opp mot en million eller så, men personen som ønsket å selge den hadde hatt vanskelig for å få den solgt. Da hun hørte om hva vi ønsket å gjøre, satte hun prisen ned til et nivå der vi kunne samle inn pengene til å kjøpe den. Hun trodde fullt og helt på det vi skulle gjøre og gjorde det mulig for oss å gjennomføre dette.

Whitaker: Da dere startet, bodde dere alle i huset. Du og Tom bodde i den ene fløyen. Hvor mange rom hadde dere til de som søkte?

Birch: Nei, faktisk, Bob, vi måtte leie to andre bygninger fordi det ikke var mye plass til å sove i hovedhuset. Jeg måtte samle inn penger, og jeg har aldri samlet inn penger før i mitt liv, men jeg samlet inn over en million dollar slik at vi kunne bygge østfløyen av Inner Fire Home.

Whitaker: Når fikk du bygget sovefløyen?

Birch: Vi ble ferdige med den i begynnelsen av 2019. Vi har åtte rom der. Når vi får bygget vestfløyen, vil vi ha 12. Men vi ønsker ikke å bli større. Det må forbli lite. Arbeidet er så intenst.

Whitaker: Er dere vanligvis fullbooket?

Birch: Vi ser ut til å ligge på et gjennomsnitt på rundt seks eller så. Noen ganger det første året hadde vi rundt ni. Det er like greit, for arbeidet er så intenst. Det er umulig for oss å bli så mye større. Og for å være ærlig, noen ganger er det vanskelig å finne veiledere, våre ansatte, som er villige til å gå gjennom nåløyet med disse menneskene i nedtrappingsprosessen. Som en far påpekte til meg en dag: «Jeg tror ikke noen har gjort det du har gjort.» Jeg tenkte: «Hva mener du med det?» Han sa: «Jeg tror ikke noen faktisk har bodd sammen med folk i 10 år.»

Jeg tenkte for meg selv: «Vel, kanskje ikke, for de fleste er psykiatere som ikke vet hva som skjer i nedtrappingsprosessen.» Men ja, Tom og jeg bodde i to små rom og hadde et bittelite kjøkken hvor det bare var plass til én person om gangen. Endelig har vi vårt eget sted, noe som er flott. Men det varte i ni år.

Whitaker: I ni år, jeg visste det hadde vært lenge. Fortell oss om hvem pasientene er som kommer til dere, med hva slags vansker og diagnoser.

Birch: Vi vurderer stort sett nesten alle, med mindre de har en historie med mye vold. Da er vi ikke store nok til det. Vi har ikke nok personale til det. Vi er heller ikke en lukket institusjon.

De kan ha alle mulige diagnoser. For å være ærlig, legger jeg ikke engang merke til diagnosene deres. Jeg vil vite hvem du er og hva målene dine er. De kan være i [nedtrappingsprogrammet], men nedtrappingen går veldig sakte. Hvis noen sier at de går på benzodiazepiner og vil slutte brått i morgen, er vi feil sted for dem. Dette gjør vi ikke. Du må bli værende og delta i programmet. Det jeg har innsett i løpet av disse 10 årene, er at hvis vi ikke hadde programmet, tror jeg ikke jeg ville gjort dette.

Whitaker: Du snakker om at du ikke ville gjennomført nedtrapping uten et program for det.

Birch: Jeg tror ikke man kan understreke nok hvor viktig det er å holde beina på jorda mens man trapper ned, for som en person beskrev for meg: Når du kommer ut av denne litiumtåken, blir plutselig alle fargene lysere. Lydene blir skarpere, og du kan lett bli overveldet. Da glir du inn i hodet ditt, og så er du borte. Vi må virkelig jobbe forebyggende.

Whitaker: Det er det samme med antipsykotika, ikke sant?

Birch: Absolutt.

Whitaker: Men du vil også hjelpe folk med å trappe ned antipsykotika.

Birch: Det gjør vi. Det er ikke uvanlig at noen kommer inn på åtte forskjellige psykofarmaka. Tre av dem er kanskje antidepressiva.

Whitaker: Er det riktig å si at mange av klientene dine, de som søker hjelp hos deg, har mislyktes i det tradisjonelle psykiatriske systemet?

Birch: Det begrepet «mislykkes» er litt rart for meg, men nei, det fungerer ikke. De er desperate, og de er selvmordstruede. Vi hadde en person for ikke så lenge siden som var fryktelig selvmordstruet før han kom til oss, og han sa til meg: «Fordi du er på Inner Fire i tre uker før du begynner å trappe ned, kommer du inn i rytmen.» Det er det det tre dagers besøket handler om. Du vet hva programmet går ut på, og enten sier du ja til programmet, eller så sier du nei.

Med programmet står du opp klokka 06.15, og du har en timeplan for hele dagen. Mange av dem har vært oppe hele natten og sett på porno eller ikke klart å sove, så de første dagene er det litt: «Jøss, jeg vet ikke om jeg virkelig klarer dette.» Men de kommer inn i det.

Et lite eksempel. En gang hadde vi en søker som het Peter, og han hadde vært plaget av stemmer i mange, mange år. Han kom til meg en dag og sa: «Beatrice, jeg har nettopp hugget ved i to og en halv time. Det er første gang på mange år jeg ikke har hørt stemmer.» Det er som: «Peter, du kan ikke høre stemmer når du hugger ved, fordi du må være jordet.»

Whitaker: Du må være oppmerksom på det du gjør.

Birch: Akkurat. Å komme fysisk inn i kroppen din er avgjørende. Det er derfor noen som er på vei inn i mani, hopper tau. Du har all denne energien, men du må være fokusert. Du må være i kroppen din. Det er mange slike ting vi jobber med.

Whitaker: Du sa at det er et års forpliktelse fordi du i utgangspunktet mener det tar så lang tid å virkelig bli jordet og helbredet, stemmer det? Det er derfor det ikke er en måned, ikke to måneder, hvorfor – hvorfor et år?

Birch: På den andre rehabiliteringsklinikken jeg jobbet på, så jeg folk komme og gå hele tiden. Men som terapeut så jeg ikke at noen ble friske. Jeg tenkte at dette er en god forretningsmodell, men du hjelper ingen. Jeg tok bare denne indre beslutningen. Det må være et år fordi trinn én er å slutte med medikamentene. Trinn to er å takle problemene som førte til at du søkte hjelp i utgangspunktet.

Whitaker: Det er en flott måte å si det på.

Birch: Det er vanskelig nok å slutte med medikamentene. Så må du takle kanskje overgrep du ikke har klart å snakke om, eller alle slags andre ting. Det er sjelsarbeidet. Men vi gjør det hele tiden. Det er ikke slik at du gjør det ene og så det andre, men vi har de ulike terapiene på ettermiddagen.

Whitaker: Jeg skal spørre deg om programmet og hvordan det er, men før vi gjør det, vet jeg hva mange lyttere lurer på: hvor mye koster det å være der i et år?

Birch: Det koster 237 000 dollar. For meg er det det vanskeligste ved hele programmet. Men jeg vil si at omtrent to tredjedeler av deltakerne har kommet hit med økonomisk støtte. Alt er basert på innsamlinger. Vi må betale veiledere skikkelig, men ingen blir rike av å jobbe hos Inner Fire. Man jobber hos Inner Fire fordi man tror på det vi gjør. Jeg har prøvd å få statlig støtte, men de er ikke interessert.

Whitaker: Ingen forsikring?

Birch: Vi hadde en mor som er veldig iherdig, og hun fikk beskjed om at hun måtte betale først, men hun fikk refundert hele året. Hun fortalte oss også hvordan vi må snakke om arbeidet vårt slik at datamaskinen vil anerkjenne det som et program. Vi har lært oss litt av rutinen. Hvis du er veldig iherdig, kan du kanskje få refusjon.

Whitaker: Jeg er ikke overrasket over at det koster så mye. Tenk om du var på sykehus i et år. Men det er et tegn på en systemfeil at vi ikke kan tilby dette til folk med helseforsikring.

Birch: Absolutt.

Whitaker: Beskriv for alle hvordan det fysiske stedet er. Utsikten, skogen, elven – gi et inntrykk av hvordan det er å være der.

Birch: Vel, det er denne kombinasjonen. Terrenget er veldig interessant fordi gårdshuset ligger i dalen. Så må du gå opp en bratt bakke gjennom blåbærbusker og alt det der til et sted hvor du får en utsikt. Det er der østfløyen av Inner Fire Home ligger. Men vi har en vakker bekk som vi går langs hver morgen. Vi går tur med våre 12 geiter og geitekillinger, som får oss alle til å le mens de boltrer seg og leker.

Det er denne fantastiske kombinasjonen, ingen gatelys, så du ser stjernene om natten, og de søkende lærer å gå opp til østfløyen, kanskje uten engang nattlys, det er opp til deg. Men bare å stole på mørket og skjønnheten. Vi er i en dal, Brookline er en dal, og så har du åssidene og fjellene, og årstidene er vakre. Naturen gir næring til sjelen vår. Det handler om å gi næring til sjelen, å hjelpe den å puste.

Whitaker: Jeg har vært der flere ganger, og jeg kan bekrefte at det er et vakkert sted, og det gir virkelig næring til sjelen å være der. En av de morsomme tingene jeg også kan bekrefte, er at mobildekningen ikke er så god der.

Birch: På Inner Fire har du ikke mobiltelefonen din. Du har ikke datamaskinen din. På dette andre rehabiliteringssenteret om kveldene så jeg alle beboerne sitte ved datamaskinene sine, uten å ha kontakt med hverandre. Jeg følte bare at i løpet av ett år kan man klare seg uten mobiltelefon. I løpet av de siste tre månedene, når du begynner overgangen, kan du bruke en datamaskin for å se hvilke skritt du kan ta ute i samfunnet.

Jeg husker at en søkende sa til meg: «Beatrice, jeg kan ikke unngå meg selv her.» Jeg sa: «Hva mener du?» Hun sa: «Å, jeg har ikke Facebook.»

Vi har ikke radioer. Den samme personen spurte på sin første dag, da vi vasket opp om kvelden: «Kan vi høre på musikk mens vi vasker opp?» Vår veileder spurte henne: «Synger du?» Hun sa ja. Hun brøt ut i en vakker sang av Joni Mitchell. Hele kjøkkenet sang mens de vasket opp. Vi vekker virkelig de kreative kreftene i oss selv. Du kan klare deg uten mobiltelefon i ett år av livet ditt.

Whitaker: Hvorfor kaller du dem søkere?

Birch: I mange år jobbet jeg i fengsler med høy og middels sikkerhet i New York. I et av fengslene malte jeg sammen med de innsatte. En dag kom en vakker ung mann ved navn Ian bort til meg. Han sa: «Beatrice, jeg prøvde å skrive til en venn på utsiden om denne kunstklassen, og det er så vanskelig å beskrive hva som skjer. Til slutt skrev jeg til vennen min: Det er en kunstklasse, men det er egentlig en åndelig klasse.» Så så han meg rett inn i øynene og sa: «Dette er det jeg søkte etter på utsiden. Er det ikke rart at jeg måtte komme til fengselet for å finne det?» Jeg ble dypt imponert. Jeg bare så på ham, og min indre stemme sa: «Dere er alle søkere.»

Dere leter etter noe mer enn dette hektiske, overfladiske, materialistiske livet. Da alt dette gikk opp for meg, måtte jeg starte Inner Fire. Jeg tenkte: «Hva skal vi kalle de som kommer hit? Vi skal ikke kalle dem pasienter, beboere eller klienter.» Så tenkte jeg på Ian. Jeg tenkte at de søker. De leter etter noe mer enn medikamentene, og de tenner sin indre ild. Noen ganger er den indre ilden nesten bare glør. Gjennom vår kjærlighet og entusiasme tennes den, og det er vakkert.

Whitaker: Fortell oss hvordan programmet er. Hvordan er en dag på Inner Fire?

Birch: Du er nede til frokost klokka kvart på syv. Du tar medikamentene dine, kosttilskuddene dine, homøopatmedisinen din eller hva det nå måtte være. Vi setter oss til bords klokka 7.00, vasker opp klokka 7.30 og drar ut på tur uansett vær. To dager i uka, tirsdager og fredager, tenner vi bål utendørs, noen ganger i snøen, noen ganger i øsende regn. Oi, som de søkende jobber for å tenne det bålet, selv i regnet.

Så har vi det vi kaller en morgensirkel hvor vi, enten vi er ute eller inne, går rundt i sirkelen og deler hvordan vi har det og hva vi er takknemlige for. Så begynner dagen, og du er på kjøkkenet og lærer å lage mat. Vi har faktisk nettopp begynt, vi er nå i vår tredje uke med keto-dietten. Men det har alltid vært økologisk, biodynamisk, naturlig mat, tarmvennlig, uten sukker. Ingen koffein, ingen nikotin.

Du er på kjøkkenet og lærer å lage mat, slik at når du forlater Inner Fire, kan du lage mat akkurat som du vil. Og du kan ikke si til noen at du ikke kan lage mat. Så er du ute i hagen, eller du hugger ned trær i skogen om vinteren. En morgen i uken gjør vi husvask, fordi det er veldig viktig å ta vare på sitt eget rom. I utgangspunktet er morgenen mer som et utpust for sjelen. Du gir til fellesskapet, du er nødvendig, og du jobber sammen med andre.

Du spiser lunsj ved middagstid, og så hviler alle til klokka 14.00. Etter det har vi massasje, kunstterapi, en bevegelsesform som kalles eurytmi og romdynamikk. Vi har somatisk opplevelse, biografisk arbeid, Alexanderteknikken og ulike terapier, noen ganger tre dager i uka, noen ganger én dag i uka. Det varer til klokka 18.00. Vi prøver alltid å balansere innendørs og utendørs, slik at når en deltaker forlater Inner Fire, sier de ofte: «Vel, jeg vet hvor viktig det er å balansere dagen min og kostholdet mitt.»

Kveldene er virkelig spesielle. På mandagskveldene deler vi et spørsmål – uansett hvilket spørsmål som bor i deg – og vi kan snakke om hva som helst på Inner Fire, noe som er bemerkelsesverdig. Jeg er så imponert. Personen formulerer et spørsmål, og så går vi rundt i sirkelen og lytter til hver enkelt persons perspektiv på dette. Det er ikke en dialog. Du formulerer, og så lytter du til andres perspektiver. Tirsdager er det kreativ skriving og poesi. Onsdager er en fri kveld. Torsdager er musikk, hvor du lager musikk, synger, spiller trommer og gitar. Folk tar med seg instrumentene sine når de kommer.

Fredager er den myke og koselige kvelden i uken, hvor man går rundt i sirkelen og deler hva man setter pris på hos alle i sirkelen, og deretter hos seg selv. Hvis man setter det i en sammenheng, har mange som kommer til Inner Fire veldig dårlig selvfølelse. De er så fulle av skam. De føler at de har sviktet. De har gjort ting i maniske tilstander som de skammer seg over. Men en gang i uken hører du fra en rekke mennesker hva de setter pris på ved deg.

For å være ærlig er jeg i ærefrykt over hva de søkende ser i hverandre og kan sette pris på. Det er så – det er til og med rørende, det bringer tårene frem. Jeg må si at tårer er veldig velkomne ved Inner Fire. Vi må gråte, og vi ler av hele vårt hjerte, så hele spekteret.

Whitaker: Det er en vakker visjon å holde et speil opp for folk som forteller dem at de er verdige. At de kan være sammen med andre. De har gode egenskaper, i stedet for et speil som vanligvis holdes opp i systemet for en ødelagt person.

Birch: En ting vi gjør er å oppmuntre alle til å hevde sin stemme. Vi vil høre hva som helst. Du får kanskje ikke viljen din, men ta i bruk stemmen din. Og noe veldig viktig: En dag, da jeg forlot høysikkerhetsfengselet, innså jeg at ikke en eneste av de gutta har en følelse i seg som jeg ikke har i meg selv. Jeg har kanskje ikke hatt livssituasjonen til å oppleve de følelsene, men ikke lur deg selv, vi har dem alle. Da innså jeg at det er det som gjør oss til brødre og søstre. Det som gjør oss unike, er hva vi gjør med følelsene våre.

Whitaker: Fortell oss om bemanningen ved Inner Fire, inkludert det du sa om at det er vanskelig å få veiledere til å bli. Men har dere en ernæringsfysiolog? En psykiater?

Birch: Vi har en fantastisk ernæringsfysiolog og kokk. Hun jobber med hver enkelt av deltakerne og lærer dem å lage mat. Hun er veldig begeistret for keto-dietten. Vi har en naturopat som har vært hos oss. En lege som har litt erfaring med nedtrappingsprosessen før han kom til oss. Men det som er så flott med det, er at han er hos oss tre dager i uken. Han kjenner deltakerne, og han og jeg møter deltakerne sammen en gang i uken, og nedtrappingen går veldig sakte, veldig sakte.

Så har vi gartnere og skogbrukere. Vi har en geiteholder, og vi skulle gjerne hatt flere dyr, men vi har høner og sånn. Men for å komme tilbake til legen vår, det er så fantastisk å ha noen som kjenner de søkende så godt. Det er ikke bare å se dem en gang hver annen uke.

Whitaker: Hvem er veiledere? Er det folk med egen erfaring?

Birch: Et spekter; folk med egen erfaring er de som kanskje har bodd eller jobbet på herberger for hjemløse eller psykiatriske sykehus. En av veilederne våre sa en gang: «Jeg må legge igjen hjertet mitt utenfor før jeg går inn på sykehuset for så å hente det igjen når jeg er ferdig med arbeidsdagen.» De orker ikke arbeidet de må gjøre, men de må tjene til livets opphold. De er så lettet over å komme til et sted hvor de helhjertet kan tro på det de gjør og hjelpe noen med å gjenvinne livet sitt.

Whitaker: Vi har her presentert et bilde av mennesker som jobber, mennesker som søker, og av et liv fylt av natur. Samtidig vet jeg at det er vanskeligheter ved å jobbe med mennesker som kommer eller er i ferd med å trappe ned på medikamenter, eller selv om de ikke trapper ned på medikamenter. Kan du beskrive noen av utfordringene du har hatt og hvordan du har håndtert dem?

Birch: Hver gang er det nytt, fordi alle er så unike. Vi hadde en søkende som var suicidal før han kom, og man er alltid på Inner Fire i tre uker for å komme inn i rytmen før man begynner å trappe ned. Den dagen han skulle begynne å trappe ned, sa han til meg: «Beatrice, jeg har ikke hatt noen påtrengende tanker siden jeg kom til Inner Fire.» Og jeg tenkte: «Virkelig?» Vanligvis forsvinner de påtrengende tankene når man trapper ned. Jeg spurte ham hvorfor. Han sa: «Sannsynligvis på grunn av kostholdet og at jeg gjør meningsfylt arbeid.»

Under hele nedtrappingsprosessen hadde han det bra. Ingen påtrengende tanker. Han sluttet til slutt med medikamentene, og han hadde det bra i noen uker, kanskje til og med to måneder eller så, fordi han ble lenger bare for å være sikker. På et tidspunkt sa han: «Jeg er livredd for livet. Det er ikke slik jeg trodde det skulle bli», og kort tid etter det gled han inn i hodet sitt. Han forestilte seg at folk spyttet på ham. Han forestilte seg at vi var ute etter ham og alt mulig, og man lurer på: hvor kommer dette fra? Vi følger med på bølgen. Vi jobber med ham.

Men det endret seg heller ikke. Så på et tidspunkt, når vi har denne dynamikken, må vi være et trygt fellesskap. Men trygghet er relativt. Når folk slutter med medikamentene sine, vil de si ting som kan være skremmende. Men dagen etter kan de ha det bra. Spørsmålet vårt er: når innser vi at vi ikke lenger kan hjelpe denne personen?

Whitaker: Hva skjer når du innser det?

Birch: Noen ganger må vi si til foreldrene, og dette er noe man skriver under på i søknadsskjemaet, at hvis vi ikke kan gjøre mer, må dere komme og hente deres kjære. Eller ektefellene, vi har par som har kommet. Det er vanskelig. Det er vanskelig for oss; vi går så langt med personen, og det er vanskelig for oss å innse når vi faktisk ikke kan gjøre mer. Men det skjer sjelden. Det er for det meste folk som kommer seg gjennom det, og de får jobb, og de går tilbake til college, og de gjør hva de nå gjør. Men av og til har vi slike situasjoner.

Whitaker: Nå, Beatrice, må jeg stille deg dette spørsmålet. Det er velkjent at det er en bekymring for at når folk slutter med psykiatriske medikamenter, og særlig antipsykotiske medikamenter, er det tilfeller hvor vold oppstår. Spørsmålet mitt til deg er: har du noen gang opplevd tilfeller av vold hos Inner Fire?

Birch: Det er et så viktig spørsmål, og jeg er glad for at du stilte det. I løpet av våre 11 år har vi hatt fem voldshendelser. Heldigvis ikke altfor alvorlige. Ingen ble egentlig skadet, men det var voldelig. Vi har også hatt tilfeller der folk har vært verbalt aggressive og truende. Men det er (altså 5 episoder) på nesten 11 år, svært lite sammenlignet med hva som skjer på psykiatriske sykehus.

Whitaker: Det er et viktig referansepunkt. Det er ikke slik at psykiatriske sykehus er bastioner for fred og sikkerhet.

Birch: Absolutt ikke. Jeg mener, vold skjer daglig. For å være ærlig, og det kan høres overraskende ut, er Inner Fire et ganske fredelig sted. Men det er grunner til det. Jeg tror ikke jeg ville gjort dette arbeidet hvis vi ikke hadde det programmet vi har, fordi man må holde folk forankret i nedtrappingsprosessen. Det kan ikke bare være snakk. De lærer ting. De er engasjerte, jobber med kroppen sin. Hvis noen føler seg veldig sårbare, blir de så lettet av å grave i jorden eller hva de nå enn gjør.

Men jeg tror det også er så viktig å huske at hvem som helst kan gå på internett og lese om bivirkningene av disse medikamentene og abstinenssymptomene, selvmordstanker, fare for seg selv, fare for andre og nyresvikt. Listene er forferdelige. Det er latterlig.

Det vi alltid prøver å huske, er at dette ikke er den søkende selv. Dette er den søkende som gjør sitt ytterste for å takle abstinenssymptomene eller bivirkningene av disse medikamentene. Det er veldig viktig, og disse voldshandlingene, må jeg si, skjedde i våre første år. Vi har lært at alles reise er unik. Og alle har sin egen spesielle biografi og hvordan de har taklet det, og skammen og forlegenheten og alt de fortsatt sliter med ved å gå på disse medikamentene.

Whitaker: Når dere opplevde disse voldshandlingene, kastet dere personen ut av programmet? Eller hvordan gikk dere videre etter at hendelsen hadde lagt seg?

Birch: Vi kastet dem ut i bare ett tilfelle, og det var fordi personen hadde en voldelig fortid. Det hadde oppstått en uheldig situasjon der personen hadde blitt trappet ned for raskt. Volden kom til overflaten tidligere enn den kanskje ville gjort, men vi er ganske sikre på at den ville ha kommet til overflaten uansett. Selvfølgelig presser vi ikke folk når de trenger pauser og hvile og slike ting. Men hvis de i grunnen bare sier: «Jeg vil ikke gjøre dette lenger», og de fortsatt vil trappe ned, kan vi ikke hjelpe dem, fordi jeg ikke føler at vi kan gjennomføre nedtrappingen uten at de er fullt engasjert i alle aspekter av programmet.

Whitaker: Du sa at de fleste av disse voldshendelsene skjedde tidligere. Hva har du lært? Hva gjør du annerledes nå som du ikke har hatt slike tilfeller de siste, jeg vet ikke, tre, fire årene?

Birch: Først og fremst skjedde volden veldig raskt, veldig plutselig, og faktisk skjedde det med meg. Det vi prøver å gjøre, er å forutse mer. Hvis noen er i ferd med å bli litt manisk, vil de gå annerledes. Vi utvikler egentlig et forebyggende tiltak. Vi forutser det, vi observerer det. Hvis noen går litt for fort, eller øynene deres blinker frem og tilbake, eller du vet at ting begynner å skje internt. Det er derfor vi kanskje sier: «Ok, la oss gå og grave i hagen.» Og så graver du. Etterpå vil de si: «Takk. Det var akkurat det jeg trengte.» I den forstand er det forebyggende.

Whitaker: Så, få utløp for den indre uroen.

Birch: Vårt fokus på å holde beina på jorden er nøkkelen. For eksempel gikk det opp for meg at når de først er i mani, er det veldig vanskelig å få dem tilbake. Vi må forhindre det.

Tenk på å hoppe tau, ikke sant? Du har all denne energien, og du må holde deg i kroppen din, du må holde deg jordet. Vi hopper tau, og vi er alle der ute og hopper tau sammen, så vi isolerer ikke bare én person til å gjøre det.

Whitaker: Beatrice, har du samlet inn data som forteller hva resultatene er? Hva er resultatene for deltakerne etter ett år? To år senere, tre år senere?

Birch: Det er et veldig interessant spørsmål, og det generelle svaret er at jeg av og til hører fra deltakerne. Vi har sendt ut spørreskjemaer, men vi får ikke nødvendigvis svar fra alle. Det var en person her lokalt i Brattleboro som jeg støtte på, og jeg spurte: «Vil du komme tilbake og inspirere de andre deltakerne?» Han så på meg og sa: «Dette har vært en så stor del av livet mitt, men jeg vil ikke gå tilbake. Jeg vil gå fremover.» Jeg forsto det. Men til slutt kom han tilbake og inspirerte, og det var virkelig fantastisk.

Hvis noen skulle ønske å melde seg frivillig [til å samle inn resultatdata], ville det vært flott.

Whitaker: Det ville være flott hvis noen kunne gi et stipend til en utenforstående for å gjøre dette. Hvor mange tror du har gått gjennom programmet ditt i løpet av 10 år?

Birch: Vi har hatt rundt 65. Vi har holdt oss små. Men det er bra.

Whitaker: Det ville være veldig interessant å se hvordan det går med de 65.

Birch: Jeg er enig. Jeg kan bare si at jeg har blitt spurt om å starte Inner Fires i Texas, Nord-California, Michigan, Maine, Storbritannia og Afrika.

Whitaker: Hva sier du til dem?

Birch: Jeg vil fullføre stedet her. Jeg vil samle inn disse 2,1 millionene [til vestfløyen]. Så vil jeg si at hvis du vil starte et Inner Fire, så kom og bo hos oss. Det er ikke en oppskrift. Drikk det, pust det inn, jobb med det, se hva som skjer, og dra så tilbake til din delstat eller ditt land, for vi har fått henvendelser fra folk i Kina, Japan, India og Romania. En e-post fra Sør-Afrika sier at det å vite at Inner Fire eksisterer, gir oss håp.

Whitaker: Siste spørsmål. Hvor givende har det vært for deg og de andre som har jobbet ved Inner Fire?

Birch: Utrolig givende. Utrolig. Det er så berikende. Jeg har alltid trodd på den menneskelige åndens motstandskraft, og nå ser jeg den, og følelsen av glede, virkelig hver kveld. Jeg er fylt av ærefrykt når jeg legger meg. Beundring og glede over å se denne motstandskraften til tross for det helvetet folk har gått gjennom, og at den indre ilden fortsatt er der. Jeg mener, når en mor ringer meg og sier: «Vel, sønnen min regnes som ikke-samarbeidsvillig.» Jeg sa: «De lytter til sin indre ild.» Å være ikke-samarbeidsvillig betyr at du ikke gjør det jeg vil at du skal gjøre, og det er som: nei, de lytter til noe annet, skjønner du.

Whitaker: Hvor kan folk finne deg?

Birch: Det er www.innerfire.us, og hvis noen er i området og vil komme på besøk, er de velkomne til å kontakte meg. De er hjertelig velkomne til å komme og ta en titt.

Whitaker: Tusen takk for at du var med oss i dag, Beatrice. Jeg tror et av de viktigste budskapene er hvordan du hører fra folk rundt om i verden, fordi det vitner om denne bølgen av å tenke annerledes om mennesker, å tenke på disse ulike dimensjonene av hvem vi er. Jeg tror det er åpenbart at du inspirerer andre.

Birch: Takk for støtten, Bob.