En ny norsk studie viser at medisinfrie behandlingstilbud sliter i psykiatriske institusjoner som er bygget opp rundt medisinering, rigide strukturer og begrenset støtte til relasjonsbasert omsorg.
Av Richard Sears – publisert på Mad in America 18. mai 2026.
Oversatt av forskningsredaksjonen i Mad in Norway, ved hjelp av Deepl.
I 2015 utstedte den norske helseministeren et direktiv som påla de regionale helseforetakene å utarbeide en plan for å tilby medisinfrie behandlingstilbud innen psykisk helsevern. En ny studie publisert i Frontiers in Psychiatry undersøker erfaringene til helsepersonell i psykisk helsevern (MHP) som jobber ved en norsk institusjon som tilbyr et medisinfri behandling. Denne forskningen, ledet av Lise S. Beyene fra Universitetet i Stavanger, finner at «medisinfrie behandlingstilbud står i konflikt med et tradisjonelt medisinsk system.»
Medisinfrie behandlingstilbud står i konflikt med et tradisjonelt medisinsk system
Misforhold mellom styringsprinsipper
Forfatterne identifiserte i tillegg tre temaer i intervjuene med helsepersonell i psykisk helsevern (MHP): Ufleksibel institusjonell struktur, ubalanse mellom makt og ansvar, og manglende fokus på relasjonsarbeid. Noen fagpersoner rapporterte om et sterkt fokus på medisiner og diagnoser og en betydelig tvil knyttet til medisinfri psykiatrisk behandling.
Forfatterne konkluderer med at den medisinfokuserte institusjonskulturen ved psykiatriske sykehus undergraver nedtrapping av medisiner og medisinfri behandling. De skriver:
«Et misforhold mellom prinsippene for medisinfri behandling og eksisterende organisasjonsstrukturer risikerer å undergrave behandlingsinnsatsen. For at slike tjenester skal lykkes, er det nødvendig med strukturelle endringer for å støtte tverrfaglig samarbeid, avklare roller og prioritere relasjonsarbeid. Bærekraftig gjennomføring avhenger ikke bare av politikk, men av en hverdagspraksis formet av både pasienters og fagpersoners levde virkelighet.»
Pasienters valg
Initiativet til medisinfri behandling i Norge oppsto fra en brukerbevegelse som ønsket å ha et valg når det gjaldt bruk av psykiatriske medisiner, noe som inkluderte en rett til å bli behandlet på et sykehus som tilbød «medisinfri» behandling. Brukerorganisasjonene som lobbyerte det norske helsedepartementet for denne retten, argumenterte for at medisinene hadde tvilsom effekt, da bare en liten andel av pasientene responderte godt på antipsykotika og andre psykiatriske medisiner, og at disse er forbundet med mange bivirkninger.
Fokusgruppeintervjuer
Målet med den aktuelle studien var å undersøke MHPs erfaringer med å jobbe i en psykiatrisk institusjon som tilbyr medisinfri psykiatrisk helsehjelp. Forfatterne undersøkte en enkelt psykiatrisk institusjon i Øst-Norge. Denne psykosebehandlingsenheten tilbyr offentlig pålagt medisinfri psykiatrisk behandling til brukere som er innlagt frivillig. Enheten gir også medikamentell behandling for tvangsinnlagte pasienter og de som ikke velger den medisinfrie tilnærmingen. De som mottar medisiner og de som mottar medisinfri behandling får identiske tiltak. Den eneste forskjellen er at de som velger medisinfri behandling, trappes ned på eventuelle medisiner de for øyeblikket tar. Nedtrappingen gjøres i løpet av tre måneder.
Forfatterne valgte å intervjue helsepersonell i psykisk helsevern (sykepleiere), da de var de ansatte som var mest involvert i den daglige gjennomføringen av det medisinfrie behandlingsprogrammet. En avdelingsleder rekrutterte 10 helsepersonell som hadde erfaring fra arbeid på den medisinfrie avdelingen til å delta i denne studien. To forfattere gjennomførte fokusgruppeintervjuer med deltakerne. Hver fokusgruppe varte i omtrent 60 minutter og besto av fem deltakere. Forfatterne trakk deretter ut overordnede temaer fra intervjudataene.
Forfatterne identifiserte ett overordnet tema i fokusgruppedataene: «medisinfrie tjenester står i konflikt med et tradisjonelt medisinsk system». En deltaker sa: «Jeg føler at en del av problemet er at man prøver å implementere medisinfri behandling i et system som er bygget på medisiner. Noe står i konflikt.»
Jeg føler at en del av problemet er at man prøver å implementere medisinfri behandling i et system som er bygget på medisiner. Noe står i konflikt
– deltaker i forskningsprosjekt
Mangler nødvendige verktøy
I tillegg til konflikten mellom institusjonell struktur og medisinfrie tilnærminger innen psykisk helsevern, identifiserte forfatterne tre øvrige temaer i dataene fra fokusgruppene: å arbeide innenfor et ufleksibelt system, at forholdet mellom makt og ansvar ikke er godt balansert, og at det relasjonelle arbeidet med pasientene ikke får tilstrekkelig fokus.
Innenfor det første temaet, «å jobbe innenfor et ufleksibelt system», diskuterte deltakerne at de måtte følge avdelingens behandlingsplan strengt, til tross for at det var få eller ingen strategier på plass for det medisinfrie behandlingsalternativet.
En deltaker sa at de savnet å ha et «felles prosjekt» med de som mottok behandlingen. «Vi setter målet, og så må pasienten bare tilpasse seg målet på en måte … Det føles ikke som om vi har et felles prosjekt med pasienten.» Andre snakket om mangelen på kommunikasjon og opplæring for å tilby medisinfrie tjenester. «Det var planlagt at de skulle få strukturert kognitiv terapi og slikt, men det er ikke fullt ut igangsatt ennå … Jeg føler at vi har en maskin, men ingen vet helt hvordan man skal betjene maskinen.» En annen deltaker ga uttrykk for lignende bekymringer: «Jeg har ikke hørt noe ordentlig om det [medisinfri behandling] så lenge jeg har jobbet på denne avdelingen. Jeg har bare hørt at behandlingen ikke er helt på plass … At det mangler noe.»
Intervjuer med helsepersonell avslørte også at mange ansatte som deltar i medisinfri psykiatrisk behandling, mener at diagnose og medisinering er sentralt for bedring. En deltaker sa: «Vi mangler de nødvendige verktøyene hvis vi ikke bruker medisiner.» En annen uttrykte et kritisk syn på nedtrapping: «Jeg tror ikke at hvis du har en alvorlig diagnose og har gått på medisiner i så mange år, at du kan trappe ned og slutte å ta medisiner.»
Ignorerte perspektiver
Innenfor det andre temaet, «forholdet mellom makt og ansvar er ikke godt balansert», diskuterte deltakerne at deres perspektiver ble ignorert av leger og psykologer, at det ikke var noen på avdelingen med ekspertise i nedtrapping av psykiatriske medisiner, og at de følte seg maktesløse og uviktige. En deltaker uttrykte bekymring for å utøve den medisinfrie tilnærmingen mens de var underbemannet:
«Vi må kanskje av og til diskutere med legen og psykologen. Det er mer enn én gang jeg har vært redd for at vi kanskje presser en pasient så mye at vi er bekymret for at pasienten skal få et utbrudd, for eksempel. Fordi vi vil ha for lite hjelp, ja, at det da vil være for sent, eller at de kanskje kunne ha unngått noen akuttinnleggelser, for eksempel, hvis vi hadde klart å hjelpe tidligere.»
For rask nedtrapping
Innenfor det tredje temaet, «relasjonsarbeid med pasienter får ikke tilstrekkelig fokus», diskuterte deltakerne hvordan rask nedtrapping fører til at pasienter blir overført til en akuttavdeling, at tidsbegrensninger gjør relasjonsarbeidet vanskeligere, og at det mangler dialog rundt nedtrapping. En deltaker snakket om at rask nedtrapping fører til aggresjon, som institusjonen ikke vet hvordan den skal håndteres uten bruk av medisiner:
«Jeg har sett det i noen tilfeller der målet er å redusere medisineringen, og så trapper man ned, trapper ned, og plutselig har pasienten det ikke bra eller blir veldig syk. Siden vi er en åpen avdeling, kan vi ikke håndtere aggresjon, så det resulterer ofte i en overføring til akuttbehandling, noe som er et stort nederlag for mange. Da virker det umulig å slutte å bruke medisiner.»
For at medisinfrie tjenester skal kunne integreres på en vellykket måte, er det nødvendig med systemiske endringer, både i organisasjonsstrukturer og i den profesjonelle kulturen innen psykisk helsevern, mot en kontekst forankret i humanistiske verdier og prinsipper
En annen deltaker husket på lignende måte at pasienter ble trappet ned for raskt:
«Men jeg ser at legene, når vi har pasienter med rusproblemer eller tung bruk av benzodiazepiner, trapper ned for raskt også, uten at pasienten får tid til å tilpasse seg og finne … andre mestringsstrategier.»
Nødvendig med endringer
Denne forskningen hadde tre sentrale begrensninger. Fokusgruppene ble gjennomført med helsepersonell i psykisk helsevern fra én enkelt institusjon i Øst-Norge, noe som begrenser generaliserbarheten til andre populasjoner. Det lille utvalget, selv om det er typisk for kvalitativ forskning, begrenser generaliserbarheten ytterligere. En av forfatterne var ansatt ved institusjonen der forskningen fant sted. Dette kan ha påvirket noen av dataene.
Selv om det å tilby et medisinfritt alternativ innen psykisk helsevern er et skritt i riktig retning, ser det ut til at dette arbeidet undergraves betydelig når det gjøres uten en strategi på plass, innenfor institusjoner som er sterkt avhengige av medikamentelle strategier, med personale som har lite opplæring i medisinfri psykiatrisk behandling og som er kritiske til prosjektet, og uten at det er noen på avdelingen med ekspertise i nedtrapping av medisiner. Forfatterne skriver:
«For at medisinfrie tjenester skal kunne integreres på en vellykket måte, er det nødvendig med systemiske endringer, både i organisasjonsstrukturer og i den profesjonelle kulturen innen psykisk helsevern, mot en kontekst forankret i humanistiske verdier og prinsipper.»
***
Beyene, L. S., Hem, M. H., Topor, A., Kopperud, M. S., & Strand, E. B. (2026). «Something is clashing» – Intentions to offer Medication-Free services within a traditional mental health ward. Frontiers in Psychiatry, 17
