Vitamin B12 -mangel ble påvist ved første konsultasjon, men legetabbe gjorde at hun ble innlagt i psykiatrien. Der ventet medikamentforgiftning og nesten tre års tvangsbehandling.
Mad in Norway gratulerer Tone Brown Olesrud med å ha vunnet en mangeårig kamp for erstatning og oppreisning etter å ha opplevd alvorlig svikt i helsetjenesten.
Pasienthistorien til Tone Olesrud er vond lesing, selv om hun i dag har fått både erstatning og innrømmelse fra staten som erkjenner at hun har vært både feildiagnostisert og feilmedisinert. Kampen for riktig behandling og oppreisning skulle ta 20 år av hennes liv og gi alvorlige konsekvenser.
Fastlegen ignorerte alarmerende blodprøvesvar; fokuserte heller på Tones emosjonelle tilstand
I mai 2006 gikk Tone til fastlegen for å be om sykemelding på grunn av utmattelse og søvnløshet. Allerede ved første konsultasjon ble det tatt blodprøver som viste lave verdier av vitamin B12, lav blodprosent og høye infeksjonsverdier. Først mange år senere skulle det slås fast at riktige diagnoser var tarmsykdommen Morbus Crohns, anemi og B12 mangel.
Det som kunne ha blitt behandlet med en injeksjon mot vitaminmangelen, førte henne til psykiatrisk avdeling og tre års mareritt. Til tross for at blodprøvene viste at Tone hadde behov for medisinsk behandling, tolket fastlegen Tone som en psykiatrisk pasient og fikk henne akuttinnlagt på Notodden DPS.
Den psykiatriske behandlingen virket ikke, dermed ble den intensivert
Manglende medisinsk hjelp gjorde at Tone raskt ble dårligere, noe som førte henne videre til lukket avdeling og tvangsbehandling. Fra innleggelsesdagen ble hun satt på både antidepressiva, beroligende og et såkalt antipsykotisk legemiddel, selv om tilstanden ble beskrevet som en depressiv episode uten symptomer på psykose eller suicidale ønsker.
Antall medikamenter økte raskt, til hele 19 ulike, hvorav flere var nevroleptika, såkalt antipsykotisk. Etter hvert utviklet hun den alvorlige forgiftningstilstanden «malignt nevroleptika syndrom». Da var blodtrykket faretruende lavt, feberen var høy, i tillegg til at hun svettet, skalv og var kvalm, mens kroppen var stiv og ubøyelig.
Heller ikke denne tilstanden ble forstått riktig, og enda en gang skulle hennes fysiske symptomer bli tolket som sinnslidelse. Nå ble det antatt at hun også hadde fått frontallapp-demens, i tillegg til at vitaminmangelen var blitt forstått som schizofreni. Tone var døende, men psykiaterne kunne bare se en schizofren pasient som nå også var dement.
Takket være egen snarrådighet ble hun trodd av Kontrollkommisjonen
Skulle Tone redde livet måtte hun selv oppfatte at behandlingen hun fikk var livstruende, og med lang erfaring fra hjemmesykepleien hadde hun nok innsikt til å forstå at det var medikamentene som var i ferd med å drepe henne. Dessuten kjente hun sin egen kropp og visste at hun ble feilbehandlet.
I 2009 krevde hun å få snakke med Kontrollkommisjonen, og mens hun ventet begynte hun å lure unna piller for å bli klar nok i hodet til å møte dem. Kontrollkommisjonen slo fast at hun var blitt feilbehandlet og endelig ble hun sluppet fri. De gav Tone rett i at helsevesenet hadde gjort en alvorlig feil i hennes sak.
At Tone Olesrud hadde blitt misforstått, feildiagnostisert og feilbehandlet gjennom tre år, burde ha vært nok for en pasient å gjennomleve. Hun hadde vært døden nær av forgiftning, og hun hadde fortsatt ikke fått hjelp med sin alvorlige fysiske sykdom. Veien til erstatning, oppreisning og riktig helsehjelp burde da ha vært kort. Da burde marerittet vært over.
Marerittet hadde bare så vidt begynt
Selv om kontrollkommisjonen hadde opphevet tvangsvedtaket syntes ikke kommunen at de burde skifte fokus. De avholdt i stedet et møte med sykehuset for å få henne plassert i en omsorgsbolig og trakk seg ikke før Tones advokat truet med søksmål. Fastlegen fortsatte å nekte for sin feilvurdering, og skrev i journalen at han mistenker at det må være ektemannen som gjør at Tone er psykisk syk. Selv mente han å ha fulgt alle retningslinjer og avviste B12 og anemi som årsak til den atferden han mente var av psykiatrisk art, selv om det er kjent at både angst, depresjon og psykose er symptomer på B12 mangel.
Marerittet for helsearbeideren sluttet slett ikke der, for nå startet kampen om troverdighet. I hele 16 år måtte Tone kjempe videre, og nå var motstanderne ikke begrenset til fastlegen og sykehuset. Nå var det både Tinn kommune og staten som ville undergrave og mistenkeliggjøre henne.
Schizofrenidiagnosen fikk hun slettet i 2012. Men i det lille lokalmiljøet opplevde Tone seg stigmatisert og mistenkeliggjort. Hun hadde jo vært innlagt på lukket avdeling, og hun kjente hva dette stempelet førte til av holdninger fra omgivelsene. Tone har alltid vært en fighter og fra tidlige barneår var hun aktiv langrennsløper. Nå fikk hun god bruk for sin fighterevne på andre arenaer enn i skisporet.
Staten kjempet med alle midler, gjennom alle instanser
Før jul 2025 vant Tone Brown Olesrud endelig frem, da staten etter rettsforhandlinger i Telemark tingrett erkjente feilbehandling og ga henne en betydelig erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og oppreisning. Hun hadde da måttet kjempe for oppreisning i 16 år. Først i Norsk Pasientskade Erstatning (NPE), videre til Nasjonalt Klageorgan for helsetjenesten, videre gjennom tingretten, hvor hun vant. Staten anket, og i Lagmannsretten 2018 tapte hun. En begjæring om gjenåpning av saken i lagmannsretten på grunn av nye, viktige opplysninger ble sendt i 2020. Grunnlaget for denne begjæring var at lagmannsretten ikke hadde vurdert eller omtalt malignt nevroleptika syndrom i sin dom. Begjæringen ble avslått.
Tone og hennes støttespillere fortsatte å sende inn dokumentasjon og krav mot Nasjonalt Klageorgan for helsetjenesten, og i 2022 fikk Tone en skriftlig bekreftelse hvor de erkjente at malignt nevroleptika syndrom var beskrevet i et journalnotat allerede i desember 2006. Dette var bare en av mange saksbehandlingsfeil som var blitt begått gjennom årenes løp, og dermed var grunnen lagt for ny behandling i Tingretten.
Til sist måtte altså staten gjøre innrømmelsene, og Tone Olesrud vant på alle punkter. Staten erkjente svikt i helsehjelpen i 2024. Så brukte de over et år på å kartlegge omfanget av skaden og det økonomiske tapet, før det ble fastsatt skadeomfang, økonomisk tap og men-erstatning.
Hun fant de rette støttespillerne og gav seg aldri
Gjennom hele prosessen ble det hevdet at Tone hadde psykiske lidelser, til tross for at ubehandlet B12, anemi og Morbus Crohns typisk gir symptomer som kan likne. Disse diagnosene ble fastslått da hun endelig fikk mast seg til en fysisk gjennomgang av indremedisiner i 2016, som påviste alvorlige tilstander som hadde fått utvikle seg kanskje gjennom tjue år. Hun tok også selv kontakt med en privat psykiater for en uavhengig vurdering og gjennomgikk en utredning. Denne psykiateren konkluderte i 2022 med at «behandlingen hun fikk fra psykiatrisk spesialisthelsetjeneste ikke var i tråd med god medisinsk praksis».
En av de som bidro til at Tone vant frem var Steinar Madsen, den gang medisinsk fagdirektør i Legemiddelverket. Han skrev en uttalelse i sakens anledning i 2020: «Et viktig prinsipp som gjelder alle legemidler er det vi kaller nytte-risiko-forholdet, det vil si nytten legemidlet gjør med fratrekk av bivirkningene. Er summen negativ, har legemidlet et negativt nytte-risikoforhold og bør ikke brukes. De legemidlene som Olesrud fikk regnes ikke som særlig effektive legemidler. (…). Det er knapt noen av symptomene som Olesrud har beskrevet som ikke kan skyldes bivirkninger av de legemidlene hun fikk.»
Staten ville redde eget omdømme, også når dette skadet Tone for livet
Det å være ute av stand til å bevege seg, ha høy feber og forvirring over lengre tid, og senere få vite at dette var en livstruende tilstand, er svært traumatisk og har satt sine spor. Tone plages fremdeles av blant annet mareritt, ubehagelige minner og flashbacks, angst, konsentrasjonsproblemer og utmattelse. Der Tone hadde håp om at feil skulle bli rettet, fikk hun erfare at staten ikke tar menneskelige hensyn i en sak den tror den kan vinne. Prosessen og medfarten har gitt henne både PTSD – post traumatisk stress syndrom, i tillegg til ME.
Kvinner som blir syke må passe seg for å vise tegn på emosjonell ubalanse
Denne saken handler om hva som skjer i det øyeblikk en fysisk lidelse blir tolket som psykiatri, med alle de alvorlige følgefeilene som kommer etter at denne vinklingen er tatt. Den handler også om kjønnsdiskrimineringen som vi så altfor ofte hører om, hvor kvinners fysiske lidelser ikke blir behandlet, men heller psykologisert. Det er med tiden blitt generelt kjent at særlig kvinner er i risiko for å få psykiatriske diagnoser ved symptomer som senere har vist seg å være alvorlige stoffskifteproblemer, vitaminmangler eller andre fysiske tilstander.
Tones sak er spesiell ved at hun allerede ved første konsultasjon fikk påvist B12 verdi på 81, som er ekstremt lav. I den psykiatriske innleggelsesjournalen står det: «Hun har B12 mangel, men har ikke fått behandling for dette». Psykiateren valgte å følge fastlegens notat, som sa at hun ikke skulle ha behandling for mangelen (!). Her ignorerte man medisinske fakta fordi den første legen rent subjektivt syntes tilstanden liknet psykiatri. At leger og dernest staten i til sammen tjue år støttet dette usaklige beslutningen er ikke annet enn oppsiktsvekkende og noe man ikke trodde var mulig i en såkalt kunnskapsbasert praksis.
Tone har fått oppreisning, men kan befolkningens tillit til Staten repareres etter dette?
De fleste som ber om unnskyldning etter å ha gjort en feil, erfarer faktisk at unnskyldningen godtas. Det hadde trolig også vært tilfelle for helsetjenesten, siden også pasienter forstår at menneskelige feil skjer. Da er det vanskeligere å få ny tillit etter avsløringen om at myndighetene har forsøkt å overvinne et individ for å skule feil, her gjennom 16 års systemisk kamp. Heldigvis vant Tone i rettsapparatet og fikk erstatning for noe av det hun har lidd.
Hvordan pasienter generelt skal få gjenopprettet sin tillit til staten etter denne og liknende saker er et vanskeligere spørsmål. Så kanskje de offentlige involverte organer burde innta en annen politisk holdning i møte med egne feil? Om ikke for pasientenes skyld, så for sitt eget omdømme? Staten og NPE tror åpenbart at ved å innrømme at feil skjer, så mister man troverdighet og tillit i befolkningen. Denne saken viser at myndighetene tar sitt omdømme på alvor, det er bare så synd at de ikke vet hvordan det skal gjøres.
Hilde Marie Rekstad
