I disse dager står Eidsvik på nytt i retten. 26. november startet Borgarting lagmannsrett behandling av saken Eidsvik mot Staten. Uansett hvordan denne saken ender: Norge trenger å ta et oppgjør med en mørk del av sin fortid.
Det er en prosess som er inne i sitt tiende år. De første åtte årene handlet om kampen for retten til å få prøve saken i retten. I 2024 avgjorde Høyesterett at Eidsvik og hennes menneskerettighets-advokater skal få prøve saken i norsk rettssystem. Bak henne står advokatene Stine Moen, Mads Andenæs og Gro Hermansen i et prosjekt som ble startet av Den internasjonale juristkommisjon – Norsk avdeling, ICJ-Norge.
Dagen før rettssaken startet var det en støttemarkering på Eidsvolls Plass. Den ble arrangert av aktivister og brukerorganisasjonen WSO – We Shall Overcome, etter initiativ fra Siv Helen Rydheim, og de fremmøtte dannet en solid gruppe på plassen foran Stortinget.
En pyntet og forberedt Eidsvik
Store bannere og røde plakater formidlet et tydelig budskap. Politikere var blitt invitert, men siden Staten er saksøkt var det ingen representanter fra Tinget som viste seg denne ettermiddagen. På høyttaleren lød «En song til modet» ved Mikael Wiehe, som trøst til den lavmælte og pregede forsamlingen.
Inger-Mari stilte pyntet for høytid med sin romani-drakt foran Stortinget. I sin egen appell proklamerte hun sin støtte til alle de som lever på utsiden av samfunnet. «Jeg har pyntet meg for de lobotomerte. Jeg har pyntet meg for de steriliserte. Jeg har pyntet meg for de medisinerte og for de beltelagte». Pasienter opplever vold og mange dør på utsiden, sa Eidsvik, som selv er solid utdannet og jobber fulltid innen helsesektoren.
Så sa hun navn etter navn, på kvinnene hun har vært innestengt sammen med den gangen hun kom inn i psykiatrien ved starten av 1990-tallet. Hun leste navnene på de som hadde blitt fanget og undertrykt før henne, og som bar skadene av både medikamenter og lobotomering.
Minnene om dem kunne vi høre at fortsatt satte sitt preg på stemmen til Inger-Mari, en stemme som bar bud om alvor og smerte. Møtene med dem hadde gjort at hun så hva den såkalte helsehjelpen i virkeligheten var, og hun bestemte seg umiddelbart for å aldri bøye seg. «De prøvde å oppdra meg, men jeg kom fra et godt hjem og var ferdig oppdratt», sa Eidsvik.
Videre takket hun alle sine støttespillere. «Jeg klarer ikke dette alene». Alle advokatene som har vært med på veien ble nevnt med navn. De jobber pro bono, da denne saken er historisk og kan endre norsk rettspraksis.
Deretter nevnte hun organisasjoner og mennesker som har styrket henne hele veien. Hun nevnte også flere som burde ha vært der, som Amnesty. Eidsvik var både samlet og preget. Ikke minst virket hun forberedt og det er bra, for disse tre dagene vil bli krevende. Saken er ikke noe som først og fremst blir vunnet av andre, det handler like mye om troverdighet, og det er noe bare hun selv kan prestere.
Appeller på løpende bånd
Det var mange som holdt appeller, og professor emerita Ragnfrid Kogstad var først ut. «Dette er en sak som skulle vært vunnet for lenge siden», sa Kogstad, som la til at FN og Europarådet sier at Norge ikke er på rett vei.
Kriminolog og leder for Borgerrettsstiftelsen Stopp Diskrimineringen, Berit Vegheim, påpekte at våre myndigheter kan mye om menneskerettigheter, noe de setter ord på i utenrikspolitikken, men aldri ellers. «Denne testen på Norge gjelder oss alle», sa Vegheim, som minnet om at ingen vet hva morgendagen kan bringe. Dette kan ramme oss alle.
Forfatter og aktivist Tommy Winther proklamerte at «min tanke er fri». Retten til å tenke det han selv vil, har han flere ganger blitt fratatt ved tvangsmedikasjon. «Jeg står her for å vise støtte til denne løven. Hun tar kampen for oss alle», sa han om Eidsvik.
Jogeir Berg holdt deretter sin appell. «Handling må begynne med gjenkjenning», sa Berg, og sa at behandling må oppfatte fortellingen bak pasientens motstand. Man må se den som personen prøver å være, og anerkjenne strevet.
Deretter leste Tommy Winther Siv Helen Rydheims apell, som tidligere er publisert på Mad in Norway. Rydheim mottok Ytringsfrihetsprisen i psykisk helsevern i 2013. Hun er skribent og forfatter av boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er».
Journalist og forfatter Mone Celin Skrede leste fra sin bok «Mi høgre hand», som handler om utryddelsen av funksjonshemmede under Holocaust. Skrede leste nøkternt fra boken, om medisinsk eksperimentering, tortur og drap på opp mot en million funksjonshemmede. De var den indre trusselen mot den ariske rase, og det var først etter å ha utviklet gassing som metode på disse, at jødene stod for tur.
Utryddelsen av funksjonshemmede var Holocausts første fase. Allikevel var ikke disse anerkjent som Holocaust-ofre før i 2025. De ansvarlige ble i all hovedsak ikke stilt til ansvar og fikk utøve sine yrker videre etter krigen.
Deretter fulgte journalist Oddrun Midtbø, som har skrevet boken «Lobotomert», opp om ødeleggelsene av først og fremst kvinners hjerner. Mange døde. Det måtte nyutdannede, unge krefter til for å stanse ugjerningene. Svein Solberg og Joar Tranøy ble nevnt ved navn.
– Grusomheter ble veldig relevant for meg
Markeringen var en støtte til Inger-Mari Eidsvik og hun fortjener det virkelig! Vi kunne ikke hatt en bedre kvinne i spiss. Jeg følte både stolthet og fellesskap under markeringen, men registrerte samtidig at de kjente omgivelsene endret seg for meg.
Bak oss reiste Stortinget seg og over taket vaiet det norske flagget. Jeg tror det var underveis i Skredes innlegg at jeg følte kvalmen. Masseutryddelsen av den gruppen jeg selv identifiserer meg med, gjorde plutselig at tidligere eksponeringer for nazistenes grusomheter ble veldig relevant for meg selv. For hvorfor ble det aldri et krigsoppgjør med hva de funksjonshemmede var blitt utsatt for? Og hvorfor kjemper menneskerettighets-juristene for at funksjonshemmedes rettigheter skal bli tatt inn i lovverket nå? Hvorfor er ikke dette en selvfølge?
Det var som om rasehygienen trådte frem, som en virkelighet her og nå. Kanskje var det bare et gys? Eller er det dette som egentlig er innholdet i disse dagers Borgarting?
Stortingsplassen kommer i alle fall aldri mer til å representere det samme for meg.
