Fra tilskuer til deltaker i eget liv: Er det galt å riste støv av «gamle» tanker?

Psykisk helse skapes i flerstemmige og uforutsigbare relasjoner. Det er her nye veier kan vokse frem. Å gjenreise samtalen som skapende kraft er å gi mennesket tilbake dets egen mulighet til å bli noe mer.

Behovet for et skifte

Debatten om psykisk helsevern står ved et veiskille. Kronikken i MiN av Farhan Shah og Per Andreas Langeland og av de tolv fra Høgskulen på Vestlandet om «Psyk. Gamle løsninger på gamle problemer» peker på nødvendigheten av et oppgjør med dagens system. De minner oss samtidig om en tenkning som en gang fantes, men som aldri ble fullt ut anerkjent i praksis.

Psykiateren og familieterapeuten Tom Andersen (1936–2007) introduserte reflekterende prosesser og systemisk familieterapi. På 1980- og 90-tallet representerte dette en radikal nyorientering. Denne nyorienteringen handlet om en måte å møte mennesker på som satte relasjonen, samtalen og språkets skaperkraft i sentrum. Likevel ble denne tenkningen gradvis marginalisert.

Og på dette punkt er det verdt å spørre: kan disse «gamle» tankene gi oss et språk og en praksis som igjen kan menneskeliggjøre psykisk helsevern?

Fra individfokus til relasjonsfokus

Den systemiske familieterapiens kjerne er enkel, men samtidig dyptgående: problemet ligger sjeldent inne i individet, men i relasjonene mellom mennesker. Gregory Bateson (1904–1980) var sentral i å formulere denne innsikten. Han hevdet at vi ikke kan endre andre enn oss selv, og at nøkkelen derfor ligger i samspillet og kommunikasjonen vi inngår i. Denne ideen ble videreført og videreutviklet av flere tenkere, blant dem Harlene Anderson, Harold Goolishian og Jaakko Seikkula. De var opptatt av at vi alltid er samskapende og at mening oppstår i samtalen.

Språket er ikke bare et redskap for å beskrive virkeligheten. Språket skaper virkelighet. Terapi blir i så måte et samskapende prosjekt, en form for fredsarbeid, hvor vi sammen utvikler nye måter å leve på.

I norsk sammenheng bidro filosofen Hans Skjervheim (1926–1999) til denne humanistiske dreiningen. Han stilte det vesentlige spørsmålet: skal vi være tilskuere til vårt eget liv, eller deltakere?

Når mennesker reduseres til saker og objekter i et system, mister de sin egen stemme, sin egen subjektivitet. Da blir helsearbeidet et saksforhold, og saksforhold passiviserer

Språkets skapende kraft

Tom Andersen fremhevet språkets og uttrykkenes betydning. Han pekte på at diagnoser og kategoriseringer ofte fryser mennesker fast i bilder som ikke fanger deres bevegelighet og dynamiske karakter. «Ingen er, men alle kan bli», var hans hovedpoeng. I denne tradisjonen blir diagnoser forstått som øyeblikksbilder, ikke som urokkelige og ubevegelige sannheter. De kan si noe om en situasjon her og nå, men de fanger aldri hele mennesket.

Det viktige er å lytte til hvordan folk selv uttrykker seg. Språk og uttrykk blir ikke bare en vei inn til individets indre landskap, men et felt for nyskaping. Som filosofen Wittgenstein påpekte: vi vet ikke alltid hva vi tenker før vi har sagt det. I terapi blir dette tydelig. Samtalen kan åpne rom som gjør at problemet oppløses, ikke fordi det forsvinner, men fordi det blir forstått på en ny måte. Og gjennom denne oppløsningen er det mulig at tankens mulighetsrom utvides.

Terapeutens rolle og likeverdig samskaping

Hva betyr dette i praksis? Først og fremst at terapeuten ikke kan endre den andre. Men terapeuten kan bidra til å skape en samtaleprosess hvor endring blir mulig. Tom Andersen talte om «passe uvanlige forskjeller». Terapeutens bidrag må ikke være forutsigbart, men heller ikke så fremmed at det bryter ned relasjonen. Når vi bringer inn en «passe uvanlig» impuls, kan det åpne for nye perspektiver og nye betraktningsmåter. Det innebærer også å gi opp tanken om at terapeuten har forforståelsen som forklarer alt. Klienten må få være herre i eget hus. Eller som Shah og Langeland uttrykker det: sin egen navigatør. Terapeutens ansvar er å holde samtalen i gang, ikke å eie den.

Denne måten å arbeide på har imidlertid fått liten plass i det etablerte psykiske helsevernet. På 1990-tallet ledet jeg et prosjekt ved Ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Sarpsborg (1990–1993). Prosjektet, som tok utgangspunkt i nettopp denne relasjonelle og språkbaserte tenkningen, ble støttet av Helsedepartementet. Det ble godt evaluert av brukerne, og vi ble tildelt Det Nytter-prisen i 1993, overrakt av helseminister Werner Christie. Likevel ble prosjektet etter hvert vanskelig å videreføre. Effektivisering, pakkeforløp og styringslogikk (NPM) overtok. Da barne- og ungdomspsykiatrien i Østfold rundet 50 år i 2019, ble avdelingen lagt ned. Det paradoksale var at myndighetene krevde fornyelse, men holdt fast ved gamle løsninger: en systemisk logikk tuftet på diagnostisering og medisinering.

Effektivitet fremfor etikk

I dagens psykiske helsevern er språket om effektivitet og målbare resultater blitt dominerende. NPM-logikken gjør at byråkrater og helseledere setter premissene, mens etikken og den filosofiske refleksjonen forsvinner. Dette fører til at mennesker raskt stemples som «behandlingsresistente» eller «ikke motivert». Men kanskje er det snarere metodene de ikke er motivert for?

Når relasjonen og samtalen reduseres til tekniske prosedyrer, mister vi det mest grunnleggende: å møte hverandre som likeverdige individer

Hva vil det bety å hente frem igjen den relasjonelle og språklige tradisjonen? For det første – å anerkjenne at sannheten aldri er entydig. Det finnes mange versjoner av en hendelse, avhengig av hvilke stemmer vi velger å lytte til.

For det andre – å forstå at vi må se etter potensial fremfor problemer. Når vi lytter til menneskers egne vurderinger og uttrykk, åpner vi rom for nye fortellinger. Dette er fortellinger som kan endre liv og føre til en gjenreisning. Til slutt innebærer det å innse at psykologisk og epistemisk skråsikkerhet er en farlig vei. Som Andersen og hans kolleger understreket: vi kan ikke vite noe om den andre før den andre selv har informert oss. Derfor må vi lytte. Og lytte igjen.

Shah og Langelands kronikk er derfor av vesentlig verdi. Den peker på muligheten til å hente frem igjen en filosofi som aldri ble fullt ut realisert, men som fortsatt har en sprengkraft og et bredt nedslagsfelt. Dette er en filosofi som minner oss om at psykisk helse ikke handler om å administrere diagnoser, men om å være i relasjonen, som likeverdige aktører i en samskapende prosess.

Det er ikke sikkert vi trenger «nye» løsninger. Kanskje handler det mer om å gjenoppdage tanker som ble glemt eller fortrengt. Som Bateson og Wittgenstein viste oss: mening ligger i språket, i møtet mellom mennesker. Der finner vi håpet om et psykisk helsevern som ikke passiviserer, men inviterer til aktiv deltagelse.

Fra tilskuer til deltaker

Det er å håpe at kronikken til Shah og Langeland kan blåse liv i og hente opp «gamle» ideer som kan nedfelles i praksisfeltet, ideer som i sin tid skapte engasjement og entusiasme. Kan begrep som teorier og metoder bli mindre viktig? Kan vi fremme en filosofi som ligner Batesons og Wittgenstein som vektlegger at mye ligger i språket og det mellommenneskelige? For det er ikke problemet som er problemet, men måten vi snakker om det på.

Og derfor er det på tide å snakke sammen på et vis som er sensitiv overfor menneskets bevegelighet og flerstemmighet.

***