Når de vi elsker forlater oss, åpnes et underlig rom. Der bærer vi de videre i oss som ufullstendige melodier som fortsatt berører. Dette symbolske nærværet minner oss om bunnløst savn og lengsel. Og om kjærlighetens kraft.
Når noen vi elsker brått går bort, etterlater de et knugende tomrom. Det er en stillhet som rører ved livets nerve. Men samtidig blir de avdøde til noe annet: et objekt for våre fantasier, minner og drømmer som vi kan bære med oss gjennom livet. De lever videre som en symbolsk tilstedeværelse i vårt psykiske liv. Her kan vi møte de som har forlatt oss i tankene våre, forestille oss hvem de kunne ha blitt, hvilke valg de kunne ha tatt, hvordan de ville ha sett ut når de ble eldre.
Lever videre i vårt indre landskap
Vi kan gi de avdøde ordene de aldri fikk sagt og la de være til stede i øyeblikkene de ikke fikk ta del i. Dette er ikke selvbedrag, men en måte å holde forbindelsen levende på. De døde blir en del av vårt indre landskap: alltid tilgjengelige, alltid åpne for våre samtaler preget av lengsler, savn, frustrasjon, sinne, fortvilelse og stilltiende håp.
Her ønsker jeg å legge til at vi ikke bør la det oppstå et skille mellom de som har valgt å forlate oss og dem som har reist videre av andre grunner, slik at det skapes et hierarki av sorg. Mennesker som sørger over sine kjære som døde av sykdom, ulykke, krig eller aldring, bærer ofte den samme ubønnhørlige sorgen. Tomrommet er av samme art. Spørsmålene ‘Hvorfor?’, ‘Hva om?’, ‘Kunne jeg ha gjort noe?’ ‘Kunne jeg eller vi forutsi?’ skjærer seg inn som glasskår i stillheten.
Vi roper ut i universet og blir møtt med en øredøvende stillhet, som et ekko tilbake i tomheten. Ordene og tankene våre forsvinner inn i det uendelige, mens svaret aldri kommer. Savnet former seg annerledes, kanskje, men intensiteten er like nærværende.
Symbolsk nærvær
Sorgen fungerer både som et sår og som et vitnesbyrd. Den viser oss med en smertefull tydelighet at relasjoner er som melodier som brått avbrytes, men som fortsetter å klinge i oss. Våre relasjoner peker også mot livets fundamentale karakter: dets ufullstendighet. Vi forblir uferdige i møte med hverandre. Den som døde blir til et fravær som samtidig åpner opp et rom for et symbolsk nærvær.
Den som døde blir til et fravær som samtidig åpner opp et rom for et symbolsk nærvær
I vår fantasi lar vi våre kjære fylle plassene de ikke fikk. Vi bærer de inn i fremtidens uferdige øyeblikk, som minner oss om alt som kunne ha vært, men aldri ble til. Ja, å bære sorgen er å leve med vedvarende og tyngende spørsmål, men også å bære en endret kjærlighet. Kjærligheten forsvinner ikke. Den forandres. Den blir mer kompleks, sammensatt av skyld, undring, omsorg, lengsel og en ny måte å møte fraværet på. For noen blir denne symbolske forbindelsen en måte å fortsette relasjonen på, det blir et indre rom hvor vi bærer de døde med oss, på godt og vondt.
Prisen for menneskelighet
Til slutt minner alle tap av kjære oss om en grunnleggende menneskelig innsikt: at det å elske er et trossprang. Et sprang inn i det uvisse, som pulserer med muligheten for glede, latter, fysisk intimitet og framtidsvisjoner, men også risikoen for tap, brudd, smerte og det uforklarlige.
Når en av våre kjære går bort, uavhengig av årsak, viser det oss et paradoks med ubønnhørlig kraft. At vi som kan elske, lever i en verden der alt kan ta slutt på måter vi aldri har forestilt oss. For kan kjærligheten skilles fra sorgen, eller tapet?
Kanskje er prisen for vår menneskelighet nettopp dette. Og likevel, i sorgens dybde og intensitet aner vi konturene av et underlig spor: en mulighet til å bære den elskede videre i oss, i symbolske former som aldri blir ferdige, men som like fullt gir oss et rom hvor forbindelsen kan fortsette å leve og vokse.
***
