Jeg har vært psykiatrisk pasient i 24 år – uten at de kunne påvise noen alvorlig psykisk sykdom. Så ja, psykiatrien har spilt fallitt. Og jeg er beviset.
Jeg leser Hilde Marie Rekstad i Mad in Norway sin omtale av NRK-dokumentaren Psyk med tårer i øynene og en tung klump i brystet. Ikke fordi jeg er overrasket – men fordi alt hun beskriver er sant.
Jeg vet det. Jeg har levd det. Hvert ord i omtalen deres er gjenkjennelig. Dette er ikke enkeltsaker. Det er et system. Det er virkelighet. Og det er liv som ødelegges – noen for alltid. Jeg er ett av disse livene.
Jeg var samtykkekompetent. Jeg ba ikke om hjelp i blinde. Jeg ble vurdert, diagnostisert og medisinert – uten en grundig utredning som holdt faglig mål. Diagnosene ble gitt ut fra tilfeldigheter, ulike vurderinger fra ulike behandlere, og fulgt opp med tunge medikamenter som litium og Seroquel.
Hva om det vi kaller tilbakefall egentlig er et resultat av feilslått behandling?
Over tid ble kroppen min skadet, nervesystemet mitt ødelagt, hjernen min svekket. Jeg forsto at noe var galt – men de lyttet ikke. Systemet, behandlerne, så bare nye symptomer, aldri bivirkninger.
De så aldri på meg som medmenneske. Bare som diagnose.
Urokkelig oppskrift
Jeg var aldri farlig. Jeg var ikke psykotisk. Jeg trengte ikke tvang. Likevel ble jeg fastholdt i et behandlingsforløp som tok fra meg friheten og helsen – ikke én gang, men igjen og igjen.
For hver bivirkning ble det gitt mer medisiner. For hvert rop om hjelp ble det sendt nye vurderinger. Ikke én gang stoppet noen opp og sa: «Hva om vi tar feil?» Det var som om systemet helliget seg selv.
Jeg ble varen. Ikke mennesket
Når jeg ser dokumentaren Psyk og hvordan politi og helsevesen prøver å holde mennesker i live med sprøyter og vurderinger, kjenner jeg på en dobbel sorg. For ja – jeg forstår at mange er i akutte kriser.
Men hvor er blikket for hvorfor de havnet der? Hvorfor diskuterer vi aldri det? Hva om behandlingen i seg selv skaper mange av disse krisene? Hva om det vi kaller tilbakefall egentlig er et resultat av feilslått behandling?
For meg tok det over 20 år før noen innrømte at jeg ikke hadde en alvorlig psykisk sykdom. En stor uavhengig utredning i 2022 viste at jeg ikke har noen psykiatrisk lidelse. Likevel ble jeg medikamentert og stemplet i over to tiår. Hvor mange flere av oss finnes det?
Nedbrytende behandling
Jeg lever i dag med skader jeg ikke kan reparere. Jeg ble fratatt mitt yrkesliv, mitt sosiale liv, og ikke minst – troen på at helsevesenet skal beskytte og hjelpe. Det som ble kalt behandling føltes som overgrep.
Det skjedde under frivillighet, ja – men hva er frivillighet når du manipuleres, feilinformeres og tvinges indirekte til å godta det som tilbys? Når du får høre: «Hvis du ikke tar dette, blir du verre.» Hva er alternativet da?
Dette systemet bryter folk ned – og det gjør det med en faglig autoritet som aldri holdes ansvarlig.
Jeg ble en inntektskilde. Et «behandlingsforløp» med jevnlige konsultasjoner, resepter, oppfølgingsplaner, diagnoser og kontroller – alt genererte penger for leger, klinikker og legemiddelindustrien. Jeg ble varen. Ikke mennesket. Og jeg betalte ikke bare med kroppen min. Jeg betalte med livet mitt.
Hvor mange flere av oss finnes det?
Så når dokumentaren sier at psykiatrien har spilt fallitt – ja, det stemmer. Og jeg er beviset. Når Mad in Norway skriver at mennesker ikke blir møtt og ikke hjulpet, men vurdert og sedert – så er det sant. Dette er ikke tilfeldigheter. Dette er struktur. Dette er en praksis som ødelegger liv – sakte – og med medisinsk autoritet.
Slåss for livet
Jeg skriver dette fordi jeg ikke vil at flere skal dø sakte slik jeg gjorde – i stillhet, i bivirkninger, i usynlig lidelse bak diagnoser som aldri ble etterprøvd.
Jeg slåss for livet etter forgiftningen i 2020, de hadde aldri gitt seg om jeg ikke hadde autoseponert resterende psykofarmaka i 2021, og brått blitt symptomfri en måned senere. Siden 2022 har jeg vært helt uten psykiatri.
Ingen burde måtte dø med marerittet av medisinske overgrep på kroppen.
Pasienter som er kjemisk lobotomert tar ikke gode valg.
Mennesker som står midt i en krise påføres samtidig bivirkninger som føles som ren tortur. Ingen ønsker en slik behandling. Ingen ønsker å leve i en kropp og et sinn som ødelegges av «medisiner» som systemet nekter å stille spørsmål ved.
Og dette i seg selv gjør at hvilket som helst menneske ville ha slåss for å slippe det som kalles behandling.
Min framtid kan ikke reddes. Men jeg slåss for de som ikke har noen stemme. De som står midt oppe i dette nå. Hvor lenge skal vi se på at mennesker dør av «helsehjelpen» de får?
