To pasienthistorier fra psykiatrien forteller oss at systematisk vold og grove krenkelser ikke bare er vanlig praksis. Det ser også ut til å være forbud mot å vise medmenneskelighet. Vi trenger en offentlig debatt om hvordan vi kan innrette et system som gir hjelperne redskapene de trenger for faktisk å være til hjelp.
«Når et menneske føler seg truet, reagerer kroppen før tankene. Pulsen øker, musklene spenner seg, kroppen gjør seg klar til å kjempe eller flykte. Det er en gammel overlevelsesmekanisme, en arv fra forfedrene våre som skulle beskytte oss mot løver og bjørner. Men hva skjer når det som utløser denne responsen, er en sykepleier som kommer inn på rommet ditt?» (Pasientrom 42, s 99).
Nikoline Riis Lindahl beskriver i sin bok Pasientrom 42 en daglig praksis hvor tvang var satt i system gjennom hennes to år lange tvangsinnleggelse for anoreksi. Det samme beskriver Johanne Rogndal i boken Instukid som kom tidligere i år.
Begge forfatterne rapporterer om vold som en del av helsehjelpen i offentlige institusjoner, hvor de også har vært utsatt for frihetsberøvelse, tvang og nedverdigende behandling. Hvorfor tar hverken politikere eller rettsvesen aksjon?
Setter menneskerettigheter til side
FNs menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 sier at «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet». Allikevel er det nok at det foreligger en psykiatrisk diagnose for at menneskerettighetene settes til side.
Det vi nå vet er at pasienter får en helsehjelp der de utsettes for grov og systematisk vold. Lindahl og Rogndal rapporterer at de blir sykere av denne «hjelpen», og at veien til helse ble å bryte med psykiatrien.
Menneskehetens historie er full av berettelser om hvordan grupper har blitt utsatt for systematisk vold og urett fra myndigheter. I ettertidens lys rystes vi gjerne av hvor voldelige myndigheter kan være mot grupper som representerer en viss egenart eller fremmed opprinnelse. Mens praksisen pågår er det vanskeligere å få øye på den.
Lindahl og Rogndals historier er eksempler på at systematisk offentlig vold skjer mot mennesker i psykiatrien akkurat nå. De rapporterer om en behandling som brøt dem ned som mennesker, der den minste motstand ble slått ned på.
En slik offentlig praksis blir i leksikon betegnet som tortur, og lovverket uttrykker det klart: Tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling hører ingen steds hjemme.
Nå er det på tide å kritisk vurdere den offentlige praksisen, og lytte til pasientenes opplevelser av denne såkalte helsehjelpen.
Krenkende helsehjelp
Pleiere blir i dag instruert til å stanse symptomer på uro eller vegring, ikke bare utagering. Lindahls historie handler om ei jente som gråt stille. Gråten ble et symptom på uro, altså måtte den stanses med belter, sprøyter og isolasjon.
Instruksen om å stanse symptomer legitimerer altså vold.
Det hjelper ikke at det heter helsehjelp, tvert imot gjør slike rammer at den voldsutsatte pasienten rammes enda en gang. De opplever både en dyp krenkelse av sine kroppslige grenser, dernest skal de føle takknemlighet for å ha blitt hjulpet. Pasienten mister grep om hva godhet er, når uprovosert vold utføres under dekke av helsehjelp.
Forbud mot medmenneskelighet
Både Nikoline og Johanne har noen svært interessante beskrivelser av hvordan noen få pleiere opptrådte annerledes enn behandlingen generelt. Dette kan sette oss på sporet av underliggende krefter i psykiatriens tilnærming til bruk av tvang, og hjelpe oss til å løfte blikket.
Deres historier viser at det allerede finnes ansatte i psykiatrien som vet hvordan pasienter bør møtes. Disse pleierne formidlet noen streif av mellommenneskelig tilstedeværelse og likeverdige møter. Episodene forteller om samstemthet i blikk og kroppsholdning, vennlig tilnærming og fravær av instruksjoner.
Episodene beskriver stunder med felles opplevelse mellom pasient og pleier, rettet mot noe annet enn pasientens antatte problem. De opplevde fenomenet å være sammen med et menneske. Dette er et prinsipp for medmenneskelighet. For både Lindahl og Rogndal gjorde dette uutslettelige inntrykk og bidro til begges tilfriskning.
Da er det oppsiktsvekkende å lese i deres bøker at de som viste kjærlighet også var klar over at de brøt reglene. For en av pleierne førte medmenneskeligheten til at han mistet jobben. Pleieren ville ikke oppgi sin varme tilnærming selv om resten av personalet hevdet at pasienten var manipulerende og umulig.
Altså var den generelle tilnærmingen i disse historiene at pasientens symptomer skulle møtes med avvisning og ignorering. Problemet er at det finnes et menneske bak symptomene som dermed også blir avvist.
Vold er vanlig praksis
Kravet til pleierne om å vise kulde er en klar pekepinn på at det er noe ved driften av psykiatriske institusjoner som er dehumaniserende, ikke bare av pasientene, men også av de ansatte. Spørsmålet er om de ansatte er klar over dette selv, eller om de har tilpasset seg systemet i god tro, og ikke berøres når de forlater en kollapset kropp i et isolert rom. I en annen kontekst ville en slik atferd ha gitt kvaler for de fleste.
Rutinemessig og daglig beltelegging, opphør av kommunikasjon, usynliggjøring, isolat, innestenging over måneder og år og hindring av medmenneskelig kontakt er altså vanlig praksis i nåtidens akuttpsykiatri.
De som blir utsatt for denne behandlingen er i disse tilfellene en liten og skjør kvinne som ikke vil spise og et barn på femten år. Dette er ikke livsfarlige kriminelle.
De kom til helsevesenet med behov for trygghet, varme og medmenneskelighet. Det de får er hard grensesetting, avvisning, isolasjon og vold. At helsearbeidere kan stå i denne praksisen er for en utenforstående uforståelig. Ansatte i helsetjenesten søkte seg dit med et ønske om å hjelpe. De har en interesse for både mennesker og fag.
Må møtes med forståelse
Det er forståelig at både ansatte i helsevesenet og de som forvalter våre offentlige ressurser møter individer med mål om et mest mulig effektivt behandlingsløp. Kravet til effektivitet og høy produksjon av offentlige tjenester skaper fort en mistenksomhet i møte med pasienten. Trenger denne personen virkelig våre ytelser?
I pasienthistoriene til Lindahl og Rogndal møter vi en ung kvinne og et barn som er tilbaketrukne. Begge blir møtt med en holdning av at de ikke samarbeider og at de ikke vil ha hjelp. Spørsmålet som ikke stilles er hva som ligger bak en slik atferd.
Om pasientene er manipulerende parasitter som beslaglegger offentlige ressurser, så er det logisk at de skal avvises på alle nivåer. Men om de er personer i desperat behov av støtte, varme og medmenneskelighet, så er det selvsagt skadelig å bli møtt med kulde.
Samvittighet for systemet
Vi må erkjenne at helsearbeidere utfører voldelige handlinger mot mennesker i en utsatt posisjon. Pasientene er innelåst, erklært ikke-samtykkekompetente, og har ikke råderett over egen kropp. Dette er fakta. Det er også fakta at helsearbeidere og fagprofesjonen utfører sitt arbeid med stor pliktfølelse. Stort sett har de trolig også god samvittighet, selv om praksisen de må delta i sannsynligvis også er en stor personlig påkjenning.
Hannah Arendt var en filosof som har bidratt til en systemforståelse av offentlig vold. Den mest verdensomspennende og systematiske volden vi kjenner til fra nyere tid ble utført under andre verdenskrig. Hun fulgte krigsoppgjøret og rettssaken mot Eichmann, nazisten som hadde det organisatoriske ansvaret for utryddelsen av jøder.
Eichmann hadde ingen samvittighetskvaler med drapene, selv om han rent personlig ble syk hver gang han så drap eller ihjelgassede menneskehauger. Psykiatere vurderte Eichmann å ha høye moralske standarder, han var dessuten logisk og svært samvittighetsfull.
Eichmann var ikke gal eller spesielt ond, han var bare en flink og trofast byråkrat.
Eichmann skal ha sagt at de eneste gangene han kjente dårlig samvittighet, var de gangene han viste medfølelse. Plikten var å opprettholde systemet. Medmenneskelighet mot den enkelte var å regne som en tjenesteforsømmelse.
Sammenlikningen er ikke trukket for å hevde at de som arbeider i psykiatrien er onde, kalde eller fascistisk anlagt, men for å påpeke at det ligger til menneskenaturen å forstå seg selv og andre ut fra en kontekst.
Eichmann var tro mot sitt system og ryddet til side sine personlige følelser i utførelsen av inhumane handlinger. Er det dette som er mekanismene bak kulden i psykiatrien i dag? Har vi blitt numne fordi vi styres av lojalitet til systemet fremfor kjærligheten til våre medmennesker?
Eichmanns samvittighetskvaler gir en interessant parallell til Lindahls og Rogndals berettelser. De som viste varme visste at de gjorde noe «galt» i disse berettelsene. De sviktet sitt system når de viste nåde.
Behandlernes utilstrekkelighet
I en varm og lyttende atmosfære er det svært sjeldent at behovet for tvang oppstår. Rogndal og Lindahl beskriver grundig hvordan selve kulden og avvisningen som lå i miljøet var det som i stor grad fremprovoserte symptomer og dermed tvang. De beskriver at de ble fanget i en voldsspiral, mens det de trengte var medmenneskelig nærvær og ro.
Historiene deres viser at dette førte til hjelpeløshet hos behandlere som følte at de ikke nådde inn. Tvangen var uttrykk for behandlernes behov for å føle at de gjorde noe. I sin maktesløshet grep de til vold. Det vi trenger nå er en debatt som drøfter hjelpeløsheten i systemet og kan gi pleiere redskaper for å håndtere sitt behov for å hjelpe. Grensene må trekkes mellom en pasients menneskerettigheter og hjelperens trang til inngripen.
Vi kan bare oppnå trygg helsehjelp når behandlerne har autonomi i møte med den enkelte pasient. Systemet skal ikke avkreve de ansatte deres medmenneskelighet, tvert imot bør det lages rammer for å løfte frem etiske vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Simpelthen fordi medmenneskelighet er en forutsetning for helse.
Det må gis rom for individuell og medmenneskelig behandling, hvor fysisk inngripen er siste løsning,og aldri før det handler om å redde liv. Da hadde vi ikke hatt historiene som Johanne Rogndal og Nikoline Riis Lindahl forteller oss i dag.
Helsehjelp skal lege, ikke skade
Vi må være klar over at ethvert arbeidsfellesskap fanger og ensretter tanker og atferd. Det vil kreve mot å innse at den offentlige volden er uberettiget, men urett blir ikke rett bare fordi vi ignorerer eller omdefinerer den.
Tvert imot, ved å innrømme feil kan pasienter oppleve at ny tillit oppstår. Slik kan man lege sår, og slik kan vi forhindre mer skade. Det virker ufattelig at erfaringene som de to forfatterne deler er lovlig praksis i Norge, og at man endatil kaller dette helsehjelp.
Den språklige drakten og sykehusets bygninger må ikke blinde oss. Forsvarsløse og umyndiggjorte individer blir sablet ned. Bare fordi de gråter.
