Det er ikke lovendringen fra 2017 som har gjort det vanskeligere å legge inn folk i psykiatrien. Det er press på systemene, ressursmangel, økonomiske styringsprinsipper, kultur og holdninger. Og slik har det vært i 30 år, skriver filmskaper og pårørende Ellen Ugelstad.
Denne kronikken ble først publisert hos Magasinet Psykisk helse med tittelen Traumatisert omsorg, og er gjengitt med deres tillatelse.
NRK har den siste tiden publisert flere saker om influenser Yrja Oftedahl og hennes syn på tvang i psykiatrien. Først og fremst kudos at folk forteller om sine historier i møte med psykisk helsevern og jeg kjenner meg igjen i moren som må stå på for at Yrja skal få den hjelpen hun trenger.
Tvang gjør deg frisk – hvor kommer det fra?
Når det er sagt, er jeg helt uenig med henne om hva som skal til for å få den hjelpen man trenger og den enkle konklusjonen om at – tvang gjør deg frisk – som får masse spalteplass av NRK. Da spør jeg meg – hva er kunnskapsgrunnlaget for å si at tvang er behandling, eller om tvang gjør deg frisk? Hva slags research har journalistene i denne saken gjort?
Dette er ikke et personangrep på Yrja Oftedahl, men et motsvar for å nyansere fremstillingen av lovendringen fra 2017 og dens konsekvenser. Kort fortalt mener noen at lovendringen har ført til at færre mennesker får den behandlingen de trenger. Det stemmer ikke – bruken av tvang har gått opp siden 2017.
Tvang er tvangsmedisinering, isolasjon og beltelegging. I 15 år har jeg laget filmer om psykisk helse og den aller siste spesifikt om tvang i psykiatrien, The Recovery Channel. I alle disse årene har jeg reist land og strand rundt, jeg har møtt noen tusen mennesker som har erfaring fra psykiatrien, både ansatte, pårørende og pasienter. Ikke EN gang har jeg hørt noen av dem ønske seg mer tvang. Det folk ønsker er å få eller gi en hjelp som hjelper. Folk vil ha alternativer til tvang, andre tilnærminger, gi og få omsorg – uten bruk av tvang.
Det folk ønsker er å få eller gi en hjelp som hjelper
Som ordtaket går: When all you have is a hammer – everything looks like a nail. Og det er her jeg mener at både journalister og Oftedahl selv må utvide kunnskapsgrunnlaget sitt. Forskning viser at der de innfører tiltak for å redusere tvang, funker det. Derfor blir det overfladisk og enfoldig å fokusere på lovendringen i 2017 som kom for å gi pasienter mer autonomi og nærme seg CRPD, men som fortsatt er et godt stykke unna FN og WHOs anbefalinger.
Det er implementeringen av den som ikke er bra nok. For saken er, og dette er mitt aller viktigste poeng: Det er ikke lovendringen som har ført til at det er vanskeligere å legge inn folk, og det vet jeg at mange, uavhengig av om de er ansatte, pårørende eller pasienter, snakker om. Det er press på systemene, ressursmangel, økonomiske styringsprinsipper, kultur og holdninger. Det handler om vedvarende, strukturelle problemer og mange tilfeller systemsvikt.
Mitt poeng nummer to: Min bror har vært ut og inn av systemene i 30 år og vært svingdørspasient. Vi har opplevd akkurat det samme som moren til Yrja, men, og det har vært sånn siden 1994. Det har ingenting med lovendringen fra 2017 å gjøre. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har vært frem og tilbake og ut og inn av sykehus og avdelinger. Det har vært vanskelig å få riktig hjelp og oppfølging alle disse årene.
Senskader av tvang
Tvangsbehandling (som medisin, isolasjon, beltelegging) blir ofte en syklus av kortsiktige «løsninger» som ignorerer langtidseffektene – både de psykologiske og fysiske skadene som følger med. Det blir en ond spiral hvor tvang avler mer tvang.
Mange mennesker føler stor skam, ydmykelse og smerte mange år etter opplevelser med tvangsbruk. Er bruk av tvang behandling? Jeg mener nei. Det dreier seg om psykisk helse, men også om grunnleggende menneskerettigheter. Tvang er vold uansett om det er nødvendig eller ikke. I resten av samfunnet er vold avleggs.
Tvangsbehandling blir en ond spiral hvor tvang avler mer tvang
Ofte argumenteres det for at folk går til grunne hvis man ikke bruker tvang, men folk går til grunne med tvang også. Jeg er ikke imot tvang, tvang kan bidra til at helsevesenet tar ansvar og i noen tilfeller er tvang helt nødvendig. Men som Sivilombudet også har påpekt i mange rapporter, så brytes menneskerettigheter hver dag uten at vi hører om det.
FNs torturkomité har uttrykt bekymring over Norges omfattende bruk av tvang og nevroleptika. Denne praksisen kan forårsake irreversible skader, og viser et desperat behov for endring.
Mange mennesker har hatt sine dårligste livserfaringer i psykiatrien, ikke utenfor. Traumer knyttet til bruk av tvang oppstår inne i systemene og det tilbys ikke hjelp for de påførte traumene. En ting er å oppleve tvang noen få ganger, noe annet er at det skjer over tid. «Jeg vil heller dø enn å være på tvang», har min bror sagt flere ganger. «Hvis de forlenger tvangsvedtaket, orker jeg ikke å leve lenger».
Konsekvensene av feil bruk av tvang kan være så store at mennesker ikke klarer å reise seg igjen.
