Sykehuset og staten hevdet at mannens ønske om frivillig behandling «fremstår formålsløst». Men tvangsmedisinering gjorde han beviselig dårligere. – Det kommer til å skje endringer, varsler «Bjørns» advokat.
Så vant han til slutt, etter 15 år som tvangsmedisinert. Endelig grep retten inn. Da var den sprudlende gutten en skygge av seg selv, redusert til noe ugjenkjennelig, forklarte broren i Telemark tingrett i februar i år. Dette forteller advokat Erlend Efskind til Mad in Norway. Han er rystet over at rettsvesenet stoler på psykiatere i sak etter sak. Der tviholder de på sykdomsforklaringer som ikke er bevist, og hevder at nevroleptika er løsningen. Hele 97% av sakene blir avvist. «Bjørn» er en av de ytterst få som faktisk skal få en sjanse.
Drastisk funksjonsfall
Rettssaken stod om hvorvidt det er antipsykotiske medikamenter som har gjort «Bjørn» sykere og sykere, siden han første gang ble innlagt i 2010. Har han i det hele tatt en grunnlidelse som må behandles med medikamenter? Og burde han bli hørt på sin fortvilelse over å bli fratatt råderett over hele sitt voksne liv?
I retten oppstod den skarpe og velkjente konflikten i fagfeltet, hvor «Bjørns» rettssikkerhet stod på spill. Sykehuset og staten stod hardnakket på sitt, og garanterte forverring om ikke de fikk fortsette. Retten slo fast at lovens kriterier ikke var fylt, og kritiserte staten for spinkle og udokumenterte medisinske påstander. Dette ifølge rettsdokumentene.
Ved guttens første møte med sykehuset uttrykte han sinne og vanskelige følelser overfor sin mor. Dette ble møtt med sykdomsforklaring og grensesetting. Så begynte en vond spiral hvor utredninger, medisinering og tvangsinnleggelser ble svaret. I disse femten årene har funksjonsfallet vært drastisk, inntil den unge mannen ikke lenger kunne gjøre rede for seg. Slik kom han til retten, med en ressurssterk familie i ryggen. De ville ha gutten sin tilbake, og finne hjelp til å bearbeide traumer fra barndommen.
Allikevel hevdet sykehuset og staten at mannens ønske om frivillig behandling «fremstår formålsløst». De avviste blankt at et medisinfritt tilbud var verdt å prøve, selv om både gutten og pårørende hadde bedt om dette fra start. Staten mente tvert imot at behandlingen måtte fortsette, og argumenterte for at den gav effekt. Og effekten var åpenbar i retten. Åpenbart ødeleggende. Dermed vant «Bjørn» saken, og får nå oppfølging ved Sandefjord DPS. Der samarbeider de om veien ut av medisinering, og er i prosess for et tilbud som har som mål å rehabilitere.
Angriper uro med medisin
Og der kan konflikten kanskje oppsummeres. Det tradisjonelle fokuset på stabilisering er å få pasienten til å fremstå rolig, der han er. Dette må kunne kalles et kontroversielt valg, siden personen befinner seg på et svært smertefullt sted. I stedet for å undersøke hva som gjør personen ustabil, så angriper medisinene uroen. På den måten hevdes det at personen får det bedre.
«Bjørn» hadde definitivt ikke fått det bedre, og det anerkjente retten. Allikevel er han en av de heldige, sier advokat Erlend Efskind. Det er svært vanskelig å nå frem i disse sakene, da rettsvesenet viser liten interesse for å innhente sakkyndige legdommere utenfor tradisjonell psykiatri.
En psykiater er en lege med tilleggsutdanning. Utdanningstradisjonen de står i er lite orientert om andre innfallsvinkler enn den som kjøres frem av legemiddelindustrien. Retten er fri til å benytte annen kompetanse hos legdommere, og det er nødvendig for å sikre disse pasientenes rettigheter. Per nå er det en mulighet de benytter seg lite av.
– Men det kommer til å skje en endring. Vi er mange som har skjønt at dette er feil. Selv om legemiddelindustrien og maktapparatet gjør alt for å ikke miste sin posisjon, så kommer det endringer, avslutter Efskind.
