De siste årene har økningen av psykiske vansker og medikasjon blant barn og unge skutt i været. Det finnes så mange faktorer og så mange forklaringsmodeller at det er vanskelig å få overblikk. Men ansvaret for å ta grep er politisk.
Som rådgiver og sosiallærer i Oslo-skolen hørte jeg ofte påstander om at det som trengs nå er mer autoritære foreldre. Barna trenger oppdragelse og disiplin, og folk må slutte å klage på at livet er strevsomt. Nå er det altfor mye sutring, og folk har dessuten glemt å stå opp om morgenen.
Men de som sammenlikner oppveksten for en generasjon eller to siden med samfunnet vi har nå, har ikke fått med seg at det har skjedd en barndomsrevolusjon siden den gang. Skolehverdagen er et mål på hvordan dette påvirker våre unge.
– Noe drastisk har skjedd på samfunnsnivå
Det er ingen tvil om at barn og unge strever. De sliter med både følelsesliv og relasjoner i et omfang som kan være invalidiserende. Det som før var skjulte og lavmælte emosjonelle vansker med en og annen slåsskamp i skolegården, er nå utageringer og fullstendige sammenbrudd.
Det handler om at elever mister kontrollen over seg selv og angriper både lærere og medelever. Som ansvarlig for flere klassetrinn ble jeg daglig tilkalt for å håndtere voldsepisoder. Volden rammet ofte de voksne som måtte håndtere elever som ikke maktet hverdagens krav. Elevgruppen ble vitne til at deres trygghetspersoner var maktesløse.
Skolehverdagen jeg erfarte frem til 2022 var totalt ugjenkjennelig fra min egen skolegang. Da har jeg ikke nevnt alle de elevene som ikke engang klarer å komme på skolen, men som i angst og ritualer har et hverdagsliv som er mer innskrenket enn folk på 90. Noe drastisk har skjedd på samfunnsnivå.
I skolehverdagen møtte jeg foreldre som var desperate. Det samme var mange lærere, og på daglig basis var det lærere som knakk sammen i gråt. De gråt i maktesløshet og fortvilelse på vegne av elevene de prøvde å hjelpe, og de gråt også for seg selv og sine kolleger som måtte tenke sikkerhet der de trodde de skulle jobbe med læring.
For utenforstående kan denne fremstillingen virke fremmed. Kanskje er dette et trekk ved Osloskolen? Og kanskje er det mest et uttrykk for noen personlige erfaringer jeg har gjort meg. Det er mulig at skolehverdagen er en annen på mindre steder, men ofte kom elever flyttende fra andre distrikter og inn til Oslo. Mange av disse elevene hadde med seg den samme problematikken og fortalte den samme historien. Mine personlige erfaringer ble dessuten delt av kollegaer, og var tilsvarende i skolene som jeg for øvrig hadde kontakt med.
Den vanligste løsningen var å dukke ned i den enkelte elevs læreforutsetninger og behov for individuell tilrettelegging. Uendelige rekker av tiltak, evalueringer, instanser og møter ledet svært ofte til psykiatriske utredninger og medikasjon av barna.
Jeg skulle heller ha arbeidet for rammer som gav individet plass til å skinne
Selv i beste-borgerlige boligområder vil klasser ha flere elever på medikamenter før femte klasse, er min erfaring. Undervisningen blir lettere å gjennomføre, men det er vanskelig å spore at elevene blir gladere eller generelt presterer bedre. Tvert imot har jeg følt en tristhet. Det gnistrer ikke av øynene lenger. Spontaniteten er borte. Leken forandrer seg og erstattes ofte av tiltaksløshet og tilbaketrekking.
Ser vi på generasjonen unge voksne, så ser vi nå konturene av hvordan denne metodikken gikk. Aldri før har vi hatt flere unge uføre. Den eksplosive utviklingen skyldes lidelser innen psykiatri. I en tidsalder hvor man har mer fokus på individuell tilrettelegging enn noen gang, så mister vi langt flere enn før. Dette er et paradoks vi trenger å analysere. Den eksplosive utviklingen tilsier at det mest logiske er å se på hvilke betingelser den unge generasjonen erfarer, selv om den enkelte også har sin unike begrunnelse.
En konkurranse som må vinnes
Det positive i dette er at barn fungerer som monitorer. På deres uttrykk og reaksjoner kan vi lese det vi alle føler på. De uttrykker presset om å lykkes med individuelle prestasjoner der vi tidligere trengte å lykkes som gruppe. Individuelle rettigheter, individuell tilrettelegging og kronisk evaluering har sin pris. Individets nederlag eller mangel på eksepsjonelle prestasjoner er smertelig synlig. Usynlighet og anonymitet er et tapt privilegium for de som bare er helt vanlige.
De knekker sammen under sammenlikning med Youtubere og influensere som viser frem inntekter på fantasillionisk nivå, der de selv opplever stadig økende fattigdom. Tidligere holdt det å få mast seg til den riktige buksa eller skolesekken, noe de fleste foreldre klarte å skaffe innen året var omme. Nå øker forskjellene, og skolen som tidligere i alle fall delvis kunne by på enhet og likhet, har blitt den reneste kamparenaen.
Normalfordelings-kurven tilsier at de fleste elever naturlig vil ha et karakter-gjennomsnitt på oppunder 4. I yrkeslivet ligger den gjennomsnittlige inntekten på godt under 700 000,- De unge vet at gjennomsnittlige resultater i skolen vil redusere yrkesmulighetene betraktelig, og med en gjennomsnittlig lønn kan du som singel og nyutdannet glemme å etablere deg i hovedstaden.
Løvemammaene toger inn i både skoleadministrasjonen og i barne- og ungdomspsykiatrien. De vil skaffe det lille ekstra som gjør at akkurat deres barn kan vinne i konkurransen. Og hvem kan klandre dem for det? Det er den eneste naturlige reaksjonen når man opplever å stå i en kamp som virker til å handle om liv eller død.
Svært mange i Norge ender også opp med å ta livet sitt. Tallet er nå over 700 årlig, og veldig mange ender som uføre. Faller man ut av yrkeslivet er veien kort til isolasjon, depresjon og ensomhet på livstid. Selvsagt sloss foreldrene. Og selvsagt blir barna syke.
Skaper ubalanse
Jeg er ikke den eneste som trekker denne konklusjonen. Den amerikanske journalisten og Mad in America-stifteren Robert Whitaker forklarer både de kjemiske konsekvensene og den parallelle samfunnsutviklingen etter inntoget av psykofarmaka i boken «Anatomy of an Epidemic».
Etter grundige analyser av forskningsgrunnlaget til hvert eneste preparat fra nevroleptikaens inntog på 1950-tallet, leverer han en dokumentasjon på hvordan preparatene fungerer som feller. Bruk av ADHD-medikasjonen, det vil si amfetamin, fører til at hjernen endres. Det samme gjør antidepressiva og antipsykotiske og stabiliserende preparater. De som har trodd markedsføringen som påstår at medikamentene retter opp ubalanse i nevrologien har dessverre blitt ført bak lyset. Medikamentene skaper en ubalanse, og den kan være irreversibel. Det som begynte med uro ender gjerne opp med alvorlige diagnoser som bipolaritet og invalidiserende tilstander, skapt av medikamentene.
Forskning som ser på langtidsvirkningen av psykofarmaka viser dessuten at den påførte nevrologiske ubalansen gir dårlige fremtidsutsikter. I tillegg til utviklingen av alvorligere og mer komplekse psykiske lidelser dreier det seg også om alvorlige fysiske tilstander som i verste fall ender i tidlig død. Psykiatriske pasienter dør ofte 15-20 år for tidlig.
Det er vanskelig å kommunisere alvoret med langtidseffekten av diagnostisering og medikasjon til mennesker i panikk. Man kan ikke roe folk ned så lenge legemiddelindustrien har vunnet frem med å overbevise foreldre, pedagoger og leger om at barna er syke.
Alle strømmer til for å hjelpe og løse det enkelte barns vansker. Problemet er at de ikke kan vinne denne kampen på individnivå, den må vinnes på samfunnsnivå, og endringen må starte ved at ansvarlige myndigheter griper inn.
Sykdom på samfunnsnivå
Min 6-årige universitetsgrad hadde som gjennomgående fokus å tidligst mulig finne avvik hos barn. Jo før, jo bedre. Ved å se tegn på det som ikke fulgte standarden for utvikling og læring, så ble jeg trenet i å tenke at jeg hjalp individet. I dag erkjenner jeg at dette har vært til skade. Jeg skulle i større utstrekning ha arbeidet for rammer som gav individet plass til å skinne. Jeg skulle ha sett ressursene der jeg ble trenet i å dempe uttrykk for individualitet.
Det går an å snu. Det går an å skifte perspektiv. Det går an å endre læreplanen og det går an å omorganisere skole og fritid. Det starter med at vi erkjenner at vi har tatt feil. Det finnes ingen ubalanse i kjemien til det nyfødte barnet. Det er ingen organisk sykdom som det sinte barnet uttrykker. Uroen kommer ikke av nivåforskjeller av serotonin eller dopamin.
Sykdommen er på samfunnsnivå og den kan spores tilbake til et konkurransesamfunn, styrt av økonomisk tankegang og som hyller individet som tenker på seg selv.
Vi trenger å gå tilbake til fellesskapet, til det kollektive samholdet, til kontakten med det utenfor oss selv og til respekten for naturen. Vi er ikke 5,5 millioner individer, vi er et samfunn. Det ser ut til at vi har glemt hva det betyr.
***
