Er det bruk av makt og medisiner over lang nok tid som får mennesker med psykiske plager på rett kjøl? Eller holder det med å lytte, romme og tåle emosjonelle uttrykk? Sju dager med behag og ubehag på en gresk øy beveget oss. I retning av en ny tid med ny forståelse av hva det vil si å være et alminnelig menneske.
Langlesing fra Mad in Norway – beregn 20 minutter lesetid.
– Jeg var ikke syk, sa hun. Vi hadde akkurat ankommet det lille klosteret på den greske øya hvor 51 tilreisende fra Norges land skulle tilbringe en sensommeruke sammen. Mange av oss kjente henne ikke. Mange av oss var nye for hverandre. Men den setningen festet seg. Hun var ikke syk.
Ikke så hun spesielt syk ut heller. Og når hun begynte å fortelle sin historie med følelser og innlevelse, så vi en kvinne så full av liv og nærvær at vi knapt kunne tro det vi hørte.
– I tenårene ga legene meg en alvorlig schizofrenidiagnose og sa jeg aldri kunne bli frisk. Jeg var lei meg da jeg kom inn etter å ha blitt mobbet over en lang periode, og trengte å få bygget opp selvtilliten. Men etter at jeg ble satt på medisiner ble alt bare verre. Jeg fikk hallusinasjoner og selvmordstanker. Og måtte ta flere medisiner – 29 ulike typer i alt. Og fikk elektrosjokk 18 ganger.
– Jeg var psykiatrisk pasient på lukket avdeling i 10 år og hadde gitt opp livet. Det trodde jeg de rundt meg hadde også, så jeg avviste dem alle. Jeg fortjente det ikke.
Men så var det en som så henne, som møtte henne der hun var, som tok henne i hånden og ga henne klem. Som ikke ville gå selv om det ble ubehagelig. Som sto i det sammen med henne. Som var varm og trygg. Som kom tilbake. Dag etter dag. Etter hvert åpnet hun opp og slapp hjelperen inn.
Blant over to hundre ansatte over ti år var det denne ene. Det var da det snudde. Nå er hun helt frisk og i full virksomhet. Var det tilfeldig?
Silje Marie Strandberg (42) åpnet ikke bare uken på Metochi, hun vekket en bevissthet i oss for måten vi skulle ble kjent på.
Å være til bry
Hei, hvem er du? Ingen kunne se om du var helsepersonell, akademiker eller erfarer fra psykiatrien. På Metochi var vi alle mennesker – hver med sin bagasje. Vi dannet mindre grupper, og når det var din tur til å fortelle, så lyttet de andre. Du fikk tiden deres, og du fikk snakke ut. Og motsatt, når andre snakket, så lyttet du, uten avbrytelser.
Vi ble minnet på at det å få lov til å snakke eller tenke en tanke helt ut uten å bli avledet, åpner sinnet og gir en ro. Som bærer med seg et ønske om å gi det samme tilbake.
Slik ble vi kjent med hverandre, og slik brøt vi ned barrierer mellom mennesker. Slik kom vi stadig nærmere et «oss».
– Når vi blir kjent under overflaten blir vi likere og likere, og lettere å like, sa Halvor Torp. Med ett var det liksom så greit å være annerledes, å være seg selv. Vi nikket og smilte til hverandre.
Helt til han tok ordet, David. Han syntes seminaret var et flott og viktig møtested, men det var ikke det han skulle fram til.
– Jeg legger merke til at de som tar ordet i plenum konsekvent er enige med innleder og hverandre. Da lurer jeg: Er det trygt å være uenig og si det høyt her, spurte han. Han gjorde sine refleksjoner om hva som gjør en kultur sunn. Hva det vil si å være modig, og hvordan jobbe med å godta at ikke alle trenger å like deg.
– Så disse dagene gir jeg meg selv lov til å komme med kritiske innspill og kanskje skape noe ubehag i dette rommet. Jeg tar sjansen på å kanskje bli mislikt, i kulturbyggingens navn. På forhånd beklager eller værsågod, sa en forsøksvis brysom David Nilsen.
David fikk oppmerksomheten vår, og vi lyttet interessert. Vi likte han for den han var, og han ble et midtpunkt. Sånn ble han en del av gruppa. Og sånn ble vi alle litt David. Vi måtte jo huske å ta plass med våre tanker og ideer, hver og en av oss.
Erfaring som mening med livet
– Det er bare én vei, og det er min vei – og jobben må du gjøre selv. Det er en erkjennelse Halvor Torp har gjort seg etter å betraktet både egne og andres utfordringer når motbakkene i livet har vært som brattest.
Med generalisering av kunnskap fra ulike menneskers erfaringer, er det én setning Halvor trekker fram som betegnende for de som har opplevd at livet snudde til det bedre:
– De så meg, de snakket med meg, og de spurte hvordan jeg hadde det.
Det har fått Halvor til å spørre seg om det virkelig kan være så enkelt. For da rekker det kanskje lenge å bare være et medmenneske, undret han.
Den tanken har han spunnet på en stund, og nå kjører Halvor kurs i «Gjensidig selvutvikling». Vi ble kjent med metoden både gjennom foredrag og demonstrasjon.
Ideen er at vi kan hjelpe hverandre med å bytte på rollene som «forsker» og «assistent». Uten å kommentere, vurdere eller tillegge tolkninger, bidrar assistenten til å fasilitere og stimulere den andres utforsking av egne tanker, følelser og kroppslige uttrykk.
Det gjorde inntrykk å se Halvor geleide Jan-Magnes egen utforsking av hans indre landskap. Vi måtte stå i ubehaget av det verbale og fysiske uttrykket som kom. Men det berørte oss dypt, og førte til at vi ble bedre kjent med Jan-Magne, og ikke minst mellomnavnet hans – Tordenhjerte. Og det så Søren meg ut som en lettelse for han å kunne gjøre det.
Kontakt med kroppen
En noget spesiell opplevelse var det da vi alle i plenum skulle la kroppene våre få snakke. Å se 50 mennesker stå og riste og lage lyder fritt og uhemmet, kunne få noen og hver til å spørre om det har klikka noe sted.
Men i den rammen fikk gamle ord ny betydning. Det å få kontakt med kroppens signaler og la dem få komme til uttrykk, handler vel nettopp om å få noe til klikke. Ikke som et sykelig avvik, men som et steg på veien for å klikke på plass.
Kontakt med kroppen var et gjennomgående tema for hele seminaret. Marita Engeviks manusfrie «freestyle»-foredrag om psykomotorisk fysioterapi ble en demonstrasjon av hvordan kontakt med kroppen og sansene er avgjørende for kommunikasjon med andre.
– I relasjoner trenger vi å være i kontakt med våre naturlige grenser og behov, gjennom vekselvis å kunne reagere og avreagere, spenne og avspenne, sa hun.
Sammen med erfarer Siri K. Engstad viste de måter å utforske og erfare trygghet på gjennom ulike former for bevegelse og berøring, kropp mot kropp. En kroppslig dialog. De forklarte samtidig viktigheten av ha kontakt med underlaget, legge merke til pusten, følge impulser og være mykt orientert med sansene for å bygge robusthet til å være her og nå.
Et tilbud hver morgen var en innføring i medisinsk yoga for de som ville det, ledet av yogaterapeut Mitra Kiandad. – Hensikten er å legge merke til kroppens sensasjoner, tyde dens språk og gi deg en trygghet til å tåle deg selv, sa hun.
Ønsket du en annen start på dagen, var det selvorganisering av både sjøbading, løping og spasering. Solen sto opp halv sju til knallblå himmel hver dag, og det gjaldt å utnytte de levelige temperaturene til fysisk aktivitet. Det var rift om utedusjene, og til tross for at det ikke hadde regnet siden i mai, hadde vi vannet vi trengte.
Gresk mat – og mat som medisin
Maten der nede var et kapittel for seg, med gresk salat, oster og yoghurt som de bærende ingrediensene. Denne middelhavskosten virket å fenge de fleste.
Mat var også tema for kurset som strakk seg over tre kvelder, holdt av legen Andreas Heck. Her fikk vi avlivet mytene om «dagens viktigste måltid» (frokosten) og «lavt blodsukker» (dersom vi ikke har spist på en stund).
– Tarmsystemet trenger hvile, så kroppen har godt av å faste med ujevne mellomrom. Kroppen omdanner selv lagret fett og proteiner til glukose i leveren, sa Andreas.
Han fortalte at mange i dag har behov for kosttilskudd, for konvensjonelt produsert mat er mindre næringsrik enn for bare 50-60 år siden. Andreas trakk fram at spesielt ultraprosessert mat ikke bare er næringsfattig, men kan inneholde tilsetninger som skader tarmen og hemmer næringsopptaket.
Videre la han vekt på at kontakten med egen kropp og hva som føles riktig er en del av det å ernære seg godt, og var spesielt kritisk til mat som markedsføres for folk «i farta». Dette sa han i en tid der forskriving av psykiatriske medikamenter sitter løst i deler av legestanden.
– Vi har satset på legemidler og operasjoner, så har vi glemt grunnmuren, sa Andreas, og siktet til kostholdet.
Maten på Metochi gjorde oss godt, og vi var enige om at dette ikke var uka for å begynne å faste.
Pårørende som pillevoktere
Det skjedde noe med oss da Erik Tresse entret podiet. Han fortalte en sterk og nær fortelling om sin tvillingbror. Om hvor ulike, men likevel komplementære de to var i oppveksten.
– Han ble kroppen og jeg hodet, sa han. Og undret på om akkurat det skillet ble avgjørende for at det var broren, og ikke han, som ble fanget i psykiatrien. At det var tiden vi lever i, og ikke hvem du er som avgjør din skjebne.
Erik fortalte om hvordan en hel familie lider når en i familien gjør det, og hvordan de ble «pillevoktere» som en forlenget arm av psykiatriens selvsikre autoritet. Det var tankevekkende å få et slikt innblikk i hvordan det er å være en pårørende – uten mulighet til å ta regi eller gjøre kloke valg på vegne av sine nærmeste.
Selv om mange allerede visste utfallet av historien, ga Erik så mye liv til sin bror at vi som tilhørere fikk et underlig håp om at det sto noen gjemt bak gardinen et sted.
– En farlig utvikling
– Vi trenger bare tre diagnoser, sa professor emeritus i psykologi Tor-Johan Ekeland. Det er for mye, for lite og feil atferd. Eller bøllefrø, latsabber og reddharer. Han satte det på spissen, men hvem er det som avgjør hva som er normalt, spurte han.
Han mener at vi i praksis har overlatt dette til APA, den amerikanske psykiaterforeningen. Det er et paradoks at selv om diagnosene er svak (og ofte unødvendig) kunnskap for god behandling, ekspanderer bruken – og presset på helsevesenet øker.
Tor-Johan fortalte om medikaliseringen og psykologiseringen som har skjedd de siste tiårene. Han siktet seg inn på diagnosemanualen DSM III fra 1980, som var en tilbakevending til ideen om at man kunne diagnostisere psyken på samme måte som de gjør i somatikken – som et individuelt problem.
Resultatet ble en rekke nye diagnoser og liberalisering av mange eksisterende.
– Vi har sykeliggjort biologisk variasjon, sa han, og brukte Ole Brumm og vennene hans for å illustrere poenget: Ole Brumm har spiseforstyrrelse, Nasse Nøff har angst, Tussi har depresjon, Tigergutt har ADHD og Kristoffer Robin har hallusinasjoner. Til disse «lidelsene» har psykiatrien sine spesifikke medikamenter som sine løsninger på problemet.
Tor-Johan fortalte om en selvkritisk Allen Frances som ledet arbeidet med den fjerde utgaven av diagnosemanualen, som han mener har bidratt til falske epidemier av ADHD, autisme og bipolar.
Tor-Johan forklarte også hvordan sosiale og strukturelle problemer på mange samfunnsområder individualiseres, ikke minst innenfor helsevesenet.
– Snart er det ikke noe igjen som kan defineres som normalt. Vi er i ferd med å utvikle et menneskesyn som ikke har rom for det å være «et alminnelig menneske». Det er en farlig utvikling, avsluttet Tor-Johan Ekeland.
Flere blir Hjelpa-kommuner
Seminaret på Metochi er et årlig fordypningsseminar i Hjelp som hjelper – et veiskille for bedre psykisk helsehjelp, etter modell fra det kommunale tilbudet Stangehjelpa. Initiativtaker og allestedsnærværende Birgit Valla fortalte om en større bevegelse med etablering av nettverk som Hjelpanettverket, FIT-nettverket, Hamardialogene og Mad in Norway, som alle er en del av en større bevegelse for å endre det rådende paradigmet innen psykisk helse.
Birgit fortalte at dette var det fjerde Hjelp som hjelper-seminaret som arrangeres. Metochi studiesenter er tilhørende Universitetet i Agder. Mer om seminaret og deltakelse kan leses i slutten av saken.
I skrivende stund er det 27 kommuner som har tatt Hjelpa-navnet, og som jobber etter noen felles prinsipper. Det handler om tilgjengelighet, en faglig grunnforståelse og hvordan de rigger det første møtet. Og at man tar utgangspunkt i tilbakemeldinger fra innbyggerne og de ansatte i tjenestene, slik at det er behovene og ikke metodene som blir styrende for hjelpen.
I Arendal kan de nå tilby innbyggerne hjelp uten engang å måtte fylle ut et skjema først. De går rett på spørsmålet «hva har skjedd med deg», og tar det derfra. Den nykomponerte sangen om Familiehjelpa ble avspilt og rørte våre hjerter på magisk vis.
Skien tilbyr samtaler når du trenger det, og ser etter forbedringer ved å gjøre mindre av det som ikke hjelper. En omlegging av driften gjør at de har fått ned ventetiden. De forteller at de ikke trenger mer ressurser, men kan få til mer om de bruker ressursene på en bedre måte.
Hægebostad har bokstavelig talt senket terskelen for hjelp ved å være samlokalisert med legekontoret. Hjelpa finnes ved å gå én trapp ned. Og når lederen deres blir stoppet i kø på butikken av noen som har det vanskelig, tas det umiddelbart en telefon. Dagen etter er en avtale om samtale på plass.
Sortland opplever en ny giv etter å ha samlet de som jobber med barn og unge i ett team. Tilbakemeldingene de får om innbyggernes behov brukes til å utarbeide kurs- og gruppetilbud. Kommunen har også utviklet en støtte med et botilbud for ungdom mellom 16 og 25 år som ønsker å klare seg selv.
Stange legger vekt på åpen dialog og nettverksmøter, et tilbud som bygger på medvirkning og ressurser i hovedpersonen i nettverket. De har som prinsipp at utfordringer som oppstår i relasjoner, også må løses i relasjoner.
For alle kommunene handler det om å lytte til den som søker hjelp og ikke bli fristet til å servere en løsning. Hjelpernes viktigste ferdigheter er å glemme seg selv, lytte åpent og tåle det som kommer.
– Hvem er uenig i Hjelpa-prinsippene, spurte Espen Gade Rolland, leder av faggruppen Psykisk helse og rus i Norsk sykepleierforbund (SPoR). Rolland var spesielt glad for at faggruppa han leder samarbeider med Hjelpanettverket både faglig og fra et fagpolitisk ståsted.
– Det er essensielt å tenke i nettverk for å bygge bedre tjenester, sa han. Han trakk i sitt innlegg spesielt fram pårørende som en viktig ressurs å spille på, men ikke minst å ta vare på.
Psykiatere er også erfarere
Etter en fornøyelig middag på en takterrasse i byen Molyvos under solnedgang og fortsatt høye temperaturer, gikk uken mot slutten. Daglige gruppearbeider, workshops og tilfeldige bordplasseringer gjorde sitt til at de fleste hadde blitt kjent med hverandre.
Erfaringshistoriene fra den medikaliserte psykiatrien hadde dreid mot den alternative dialogiske måten å forstå psykiske plager på i Hjelpa-kommunene. Nå var det psykiaterne som skulle runde av en begivenhetsrik uke.
Per Andreas Langeland (undertegnede) innledet siste faglige bolk, og brukte prinsipper fra kybernetikk for å illustrere hvordan metabolisme kan skaleres opp for å modellere menneskelige og sosiale systemer. Han lanserte en teori om at symptomer kan forstås som signaler som trenger å bli tolket og omsatt til meningsfulle handlinger – som igjen produserer nye signaler. Og at denne syklusen er nødvendig for å navigere i livet.
– Diagnosene gjør systemfeil til individproblem, sa Trond Velken. Han er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri ved Sykehuset i Vestfold, og stiller spørsmål ved om diagnosene egentlig er uttrykk for sykdommer eller tilstander i hjernen – for det kan ikke vitenskapen bekrefte.
Trond tok til orde for å endre språket for å fjerne det sykelige fokuset på mennesker som strever. Diagnosene er aldri årsaken i seg selv, sa han, og poengterte at ADHD bare er et litt famlende forsøk på å beskrive noe på en unøyaktig måte. Han var heller ikke begeistret for begreper folk bruker som nevrodivergens og nevroutviklingsforstyrrelse.
– Det er bare «nevrobabbel», sa han. Det er mennesker og levde liv med ofte helt naturlige reaksjoner vi møter. Det er ikke sykdommer inne i hodet deres.
Trond mente at de som fagfolk kan være mer ydmyke på usikkerheten i faget, og i større grad være nysgjerrige på de som søker hjelp.
– Jeg har mange ganger opplevd at deres intuisjon og sunne fornuft er mye mer hjelpsom enn mine «vitenskapelige» hypoteser, avsluttet Trond Velken.
Ble kvitt psykosen uten tvang og medikamenter
Sist ut var Taran Buran Nærdal, også hun barne- og ungdomspsykiater ved Sykehuset i Vestfold. Hun fortalte historien om en ungdom som framsto klart psykotisk med syns- hørsel- og berøringshallusinasjoner da hun ble innlagt som 14-åring.
– Jenta hadde i flere år hørt stemmer, og etter hvert også sett skremmende menneskeskikkelser som fortalte henne at hun måtte dø. Hun hadde vansker med å skille mellom seg selv og stemmene, og greide ikke å uttrykke egne behov eller gi selvstendige svar, forklarte Taran.
Men tross psykosen hun hadde da hun ble innlagt, ble hun behandlet uten nevroleptika.
Jenta var helt uten psykosesymptomer ett år etter hun ble skrevet ut, flyttet etter hvert hjem igjen og fullførte videregående skole med strålende resultater. Hun ble aldri utsatt for noen form for tvang.
– Jeg forstår psykose som en form for følelsesflukt som overgår hjernens kapasitet til integrering, sa Taran. Hadde det ikke vært for at hele flokken rundt jenta dro i samme retning, så tror jeg ikke dette hadde vært mulig, konstaterte hun, og beskrev samarbeidet med foreldrene, skolen og dyktige miljøterapeuter i den kommunale boligen som sentralt.
Det var lett å se på Taran at hun var oppriktig glad for at det gikk så bra med denne jenta. Hun understreket at forløpet var krevende og at det ikke alltid er lett som behandler å vite hva som er riktig, eller forstå hva symptomene er uttrykk for. Hun trakk fram viktige rollemodeller og sin egen teoretiske forankring i sitt arbeid som barne- og ungdomspsykiater.
– Selv om vi ikke forstår, kan vi være medmennesker og møte følelsene som oppstår i hvert enkelt menneskemøte. Symptomene må ikke alltid dempes. Noen kan bli helt friske uten medisiner.
For meg har det vært en viktig lærdom og gjort meg mer tilbakeholden med disse medikamentene, ikke minst for de som ikke ønsker det. Vi må alltid være bevisst maktposisjonen vi har og forvalte den klokt, avsluttet Taran.
Var hun syk?
Det var siste dagen, og vi gjorde oss klare for en siste felles middag under åpen himmel i det lille klosteret. David tok regi på underholdningen, og klarte å rykke oss ut av komfortsonen slik han hadde fått til ved flere anledninger tidligere i uka.
Tilbake satt vi med en ettertenksomhet og et hav av inntrykk. Det hadde rent mye vann i utedusjene siden Silje Marie åpnet seminaret med sin sterke historie, og tankene brakte oss tilbake til hva som hadde skjedd om Silje Marie hadde blitt møtt på den måten Taran møtte den 14 år gamle jenta.
I en egen samtale med Birgit kunne Silje Marie fortelle at hennes lege nummer 86 trodde medisinene gjorde henne verre. Det ga grobunn for noen spørsmål.
Kunne Silje Marie vært forskånet for de ti årene hun måtte tilbringe under nedverdigende tvang og makt i psykiatrien? Kunne hun fått det bra i livet uten alle medisinene og elektrosjokkene? Hadde hun en intuisjon og sunn fornuft som kunne vært mer hjelpsom enn psykiatriens tvilsomme hypoteser? Og hva med broren til Erik – og andre psykiatrierfarere?
«Jeg var ikke syk», var ordene Silje Marie innledet seminaret med. Etter en uke med masser av inntrykk, nøstet vi opp en rød tråd som kunne gi utsagnet en dypere refleksjon.
En refleksjon som bærer bud om et skifte.
Og kanskje en tilgivelse.
Se også: Lykkepillen – filmen om Silje Marie
Om seminaret på Metochi
Hjelp som hjelper – Et veiskille for bedre psykisk helsehjelp er et seminar som finner sted på Universitetet i Agders campus Metochi på Lesvos. Høsten 2025 var fjerde gangen seminaret ble avholdt. De to siste årene har seminaret vært helt fullt med i overkant av 50 deltakere.
Hovedmålgruppen er ansatte i kommunene og deres ledere som jobber med Hjelp som hjelper. Hvert år deltar ansatte fra 11-12 ulike kommuner på seminaret. Seminaret har blitt svært populært og plassene fylles opp kun kort tid etter at påmelding legges ut. For kommuner som utvikler Hjelp som hjelper-tjenester, har deltagelse på seminaret blitt en viktig del av det helhetlige arbeidet.
