Om noen trodde de grufulle pasienthistoriene fra den norske psykiatrien var unike, så avkrefter denne boken ettertrykkelig det. Men i det forferdelige finner vi også håpet. Laura Delano tenner lyset mot en bedre fremtid for menneskeheten på mesterlig vis.
Bokomtale
“Unshrunk. A story of Psychiatric Treatment Resistance”
Laura Delano
Viking Penguin forlag (USA), 2025.
«Unshrunk» av Laura Delano er et rystende dypdykk i psykiatrisk behandling og helsetjeneste. I tillegg til å fortelle om sin egen opplevelse så er også dette en reise gjennom psykiatriens virke. Boken er brutalt opprørende og samtidig fantastisk håpefull og innsiktsfull. Skal du bare lese én bok om helse i den nærmeste fremtid, så anbefaler jeg deg å velge denne.
Som trettenåring fikk forfatteren en fremmedfølelse foran speilet, som gjorde henne panisk og mistroisk. Foreldrene viste all den omsorg og oppofrelse man kan forvente, og kanskje mer enn det. Men i stedet for å lytte til hennes fortvilede bønn om å slippe de sosiale forventningene som lå på henne, så ba de om profesjonell hjelp.
Opplevelsen foran speilet endte med at hun noen år senere var bundet til tung psykiatrisk behandling, hvor prognosen var at dette ville hun trenge resten av livet.
Boken tar oss med gjennom et søkende menneskes vei mot en hvile i eksistensen som menneske.
Evidensgrunnlaget er de reneste forfalskninger, og man kan undre seg over at myndigheter ikke verner borgerne sine mot et hav av kjemikalier som ingen vet konsekvensene av
Fantes ingen vei til helse
Laura Delano er etterkommer av Theodor Roosevelt og familien tilhører øverste samfunnsklasse i USA. Hun var en pliktoppfyllende ung jente som tok på seg ansvar på både skole og i trening, med prestasjoner som etter hvert skulle kvalifisere henne både for Harvard og elitenivå i squash.
Det stod altså ikke på penger da den unge jenta gjorde opprør. Hun beskriver innsiktsfullt om prosessen fra lydighet til mangel på tillit. Og fra mangel på tillit til opprør, da hun ante at livet hun ble tilbudt var overfladisk. Men det fantes ingen vei til helse i alle medikamentene hun ble matet med. Diagnosene gav heller ingen varig innsikt og fred, like lite som det kom noen vekst gjennom de tusener av terapitimer hennes velstående foreldre betalte for.
Brutt ned i behandling
Delano var det hun kaller en «people-pleaser». Etter årevis med motvillig terapi og psykiatrisk behandling gav hun opp motstanden og bestemte seg heller for å bli en flink pasient.
Da startet en nedbrytningsspiral som ledet til total hjelpeløshet og institusjonalisering.
Kroppen hennes forandret seg til det ugjenkjennelige, håret falt i hauger og neglene flasset av. Søvnen ble umulig, med narkolepsi på dagen og søvnløshet om natten. Forstoppelse og diare var et kronisk problem, i tillegg til kviser og tørr hud om hverandre.
Uroen holdt henne i gang, om ikke nye medikamenter satte henne ut av spill så hun kunne få etterlengtet hvile. Hennes Harvard-studier dro hun i land til voldsom anstrengelse, da hukommelse og fokus bare kunne oppnås ved hjelp av enda flere medikamenter.
Eksistensielt utslettende
Og mens antall diagnoser og preparater vokste, så svant siste rest av funksjon. Etter en dødelig overdose hvor Delano hadde gjemt seg ute for å avslutte alt, kjente moren at Laura var i fare og sendte faren ut for å lete. Laura var i koma da faren fant henne.
Dette er en helt rå personlig historie fortalt i et rikt språk, og for den som ikke lar seg skremme av en bok på engelsk er selve språkdrakten en fryd.
Det er derimot ikke psykiatriens historie, og Delano har gjort en solid jobb i dokumentasjon om skrekken og torturen som pasienter har måttet gjennomleve:
- Lobotomering ved hjelp av hammer og ishakke gjennom øyehulen, en metode som etter hvert ble gjennomført ved heller å borre hull i kraniet.
- Serier med 60 komaer på rad som resultat av insulinsjokk.
- Påføring av malaria ved hjelp av rottebitt.
- Injeksjoner av middelet Metrazol for å fremkalle anfall, hvilket ofte resulterte i hjerteinfarkt, ryggmargsbrudd eller død.
Dette er bare for å nevne noe. Jeg vil tilføye at en stor overvekt av disse pasientene var kvinner.
Medikamenter – og kirurgi
Enda mer sjokkerende er Delanos dokumentasjon over nåtidens psykiatri. «Unshrunk» setter psykiatrisk helsehjelp inn i rammen av konsum, hvor sterke markedskrefter er i spill. Forfatteren går i dybden på resultatene som legemiddelindustrien påstår om effekten på egne preparater.
Evidensgrunnlaget er de reneste forfalskninger, og man kan undre seg over at myndigheter ikke verner borgerne sine mot et hav av kjemikalier som ingen vet konsekvensene av. Etter Delanos bok vet vi imidlertid veldig mye mer.
Sjokkerende er det også å lese at det fortsatt gjøres hjernekirurgi, om enn mindre makabert enn ved bruk av ishakke.
Ved å borre hull i kraniet og ved bruk av laser påvirkes det limbiske system. Dette rammer følelser, atferdsregulering, motivasjon og hukommelse.
Anerkjente sykehus i USA gjennomfører slik kirurgi og kaller det palliativ behandling for pasienter som ikke lar seg behandle med psykofarmaka.
Veien tilbake
Etter en fullskala krise og et ruinert relasjonelt liv forteller Delano om veien tilbake. Det begynte med at hun tilfeldig kom over Robert Whitakers bok «Anatomy Of an Epidemic». For hvordan kan det henge sammen at en befolkning som spiser enorme mengder effektive medikamenter mot psykiske lidelser faktisk er sykere enn noen gang?
Hvor vanskelig det skulle bli å bryte ut av den kjemiske avhengigheten, ante hverken hun eller legene som behandlet henne. Boken deler metoden som har vist seg som den sikreste veien til vellykket avvenning, såkalt hyperbol nedtrapping.
Frarøvet sin intellektuelle kapasitet
Tilbake i livet undret Laura Hvorfor skjønte jeg det ikke tidligere? Så innså hun medikamentenes mest skremmende virkning: hun mistet evnen til å reflektere. Som medisinert var hun frarøvet sin intellektuelle kapasitet, men med sitt numne følelsesliv og flytende tilstedeværelse la hun ikke merke til at det forsvant.
Slik ble hun en storkonsument av helsetjenester og psykofarmaka. Og mens hun ble ranet for både år og penger, trodde hun at hun fikk den beste omsorgen som var å oppdrive.
Så viste det seg at den beste omsorgen måtte hun gi seg selv.
Som i en vellykket action slutter det hele med både kjærlighet og suksess, allikevel helt blottet for rosa naivitet. Slutten gir meg en nær og god følelse med sin troverdige livsvisdom, noe som kan være godt å vite før du gir deg i kast. God lesing!
Hilde Marie Rekstad
