Med dette breddfulle seminaret sitter jeg igjen med en følelse at det faktisk er mulig. At vi i fellesskap evner å sette medmenneskelighet som premiss for utforming av helsetjenestene.
Omtale av seminaret «Kjærlighet som medisin» 18. september 2025
Etter tidligere å ha lest og omtalt Maja Thunes bok med samme tittel, kom jeg til Litteraturhuset med visshet om at budskapet helt sikkert kom til å bli hjertevarmt. Jeg var i trygg forvissning om at både initiativtakerne Maja Thune og Anne Malerbakken, øvrige bidragsytere og forsamlingen som helhet kom til å by på en trygg og hyggelig atmosfære med et håpefullt innhold.
Der stoppet også forventningene. Jeg hadde med vilje ikke satt meg inn i programmet i forkant, da jeg liker å møte nye opplevelser minst mulig forberedt. Slik kan jeg fange nyanser og stemning mer intuitivt.
Rom for uenighet og reelle drøftinger
Det skulle vise seg at man ikke behøvde et finjustert følelsesliv for å få med seg stemningen i dette arrangementet. Her snakker vi om musikalske innslag som gav ståpels, og mellommenneskelig varme som kunne lokket frem smil og gjenkjennelse i den steileste. Det var noe helt nakent ved disse innslagene. Også de faglige panelsamtalene bød på en bemerkelsesverdig menneskelig tilstedeværelse, som attpåtil gav rom for uenighet, reelle drøftinger og åpne verdistandpunkter. Alt i en raus og respektfull atmosfære. Det var rett og slett forbilledlig å observere.
Arrangementets ånd levendegjorde budskapet, som i innslag etter innslag trådde frem; De ekte, ærlige og likeverdige relasjonene er det som gir tilfriskning for mennesker som opplever psykisk smerte og krise. Menneskemøter som skjer, helst på tross av de anonyme og standardiserte behandlingstilbudene, er der hvor den virkelige medisinen finnes: mellommenneskelig kjærlighet og empati. Salen var fullsatt av folk med tilknytning til helsetjenesten, fra både behandler- og pasientsiden. Det viste seg heller ikke å være så klare skiller mellom disse rollene i Wergelandsalen denne septemberkvelden.
Roller som rullerer
Maja Thune har selv vært pasient i psykiatrien gjennom ti år, og flere av de som hjelp henne gjennom den krevende tiden var til stede denne kvelden. Festlig var det også å høre at hun begynte å ta vakter som pleier i psykiatrien mens hun selv var på permisjon fra Blakstad!
Anne Malerbakken har en gang vært under Thunes omsorg, som endatil hadde utsatt Inga Marte Thorkildsen for en aprilsnarr den gang Thorkildsen var på politiker-oppdrag på «lukket». Nå satt de sammen og snakket om relasjoner og makt innen behandling av rus og psykiatri, hvor det for ordens skyld skal sies at Thorkildsen deltok som pårørende.
Malerbakken sa treffende om den gangen hun opplevde stor uro som innlagt, hvor en pleier strøk henne beroligende over ryggen: «Det er jo en viss distanse mellom å bli strøket over ryggen og å bli lagt i belter».
Det er jo en viss distanse mellom å bli strøket over ryggen og å bli lagt i belter
Anne Malerbakken
Det virker som man tror at ved anonymitet så skal fagligheten tre frem. Det ble det sagt fra flere behandlere denne kvelden. Systemet er faktisk redd relasjoner. Professor Marit Helene Hem delte klokt om det som ikke lar seg måle, som er kraften i relasjoner. De kan skade deg, de kan styrke deg, de kan gi mening til ditt liv, og de kan lege gamle sår.
Å dele sitt nærvær og å tre frem som menneske er nødvendig for den andres tilfriskning. «Kjærlighet er ikke en motsats til faglighet. Det er i kjernen av faglighet». I ekte, sårbare møter vil din faglighet vokse, og den du møter vil føle seg følt. Det er her vi finner kraften, sa hun videre. Salen gav sin tilslutning ved både gjenkjennende sukk og applaus.
Psykiatriens tapte sjel
Neste panelsamtale var ved psykiatrisk sykepleier Trine Helgerud, psykiater Asbjørn Restan og psykolog Per Espen Stoknes, alle tidligere kollegaer ved «Kastanjebakken». Stedet var en psykiatrisk institusjon som fikk leve i 35 år med sin unike pasienttilnærming i arbeid med de sykeste av de syke. Krav for ansettelse var for øvrig ikke en tittel, men personlig egnethet. Det de satt igjen med var de nære og bare menneskemøtene, og hvordan dette hadde beriket dem på et helhetlig plan.
Prinsipper for å nå frem til mennesker i psykose var temaet for samtalen, som ble utdypet blant annet ved å snakke om den opprinnelige betydningen av sentrale ord på feltet. «Psyke» betyr for eksempel sjel, men også pust – som i tillegg har betydningen spirituell. En lidende sjel trenger «iatri», som betyr behandling, derav psykiatri.
Stoknes på sin side hadde lett igjennom tusener av sider pensumlitteratur for psykologistudiet, uten å finne et eneste ord om sjelen. Det viser seg at sjelen gikk tapt da Freud ble oversatt til engelsk, som heller gav den ordet «mind». Og kanskje er ikke dette uten betydning for hvordan vi nærmer oss smerte. I møte med sjelen treffer vi på vår eksistensielle bevissthet. I møtet med «the mind» tenker vi kanskje helst på hjernen som organ?
Den ærlige og sårbare tilstedeværelsen
Vi gapskrattet til innslaget ved skuespiller Ingar Helge Gimle. Han delte om de to optimale arenaene for å øve seg på å tåle avvisning: den ene er yrket som skuespiller og den andre er Tinder. Ingar hadde mye erfaring fra dem begge. I senere tid har han gått fra Tinder til Finn.no, for der blir man nemlig aldri avvist (siden han bare kjøper og ikke selger).
Tross lettheten hadde Gimles innslag sin berettigelse i de ellers alvorlige temaene. Han kunne bekrefte at det som skaper en stor skuespiller er det samme som skaper en dyktig behandler: den ærlige og sårbare tilstedeværelsen.
Relasjoner kan skade deg, de kan styrke deg, de kan gi mening til ditt liv, og de kan lege gamle sår
Marit Helene Hem, professor
Etter pausen var det en ny samtale, da om menneskerettigheter i pasientbehandling. Menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune og ridder av St. Olavs orden sa rett ut at Norge ikke vil ha menneskerettigheter. I Norge har man nå bare fokus på om lovens regler er oppfylt eller brutt, og har åpenbart glemt at loven er ikke målet.
Loven er middelet og menneskeverd er målet. Uten gode intensjoner kan man ødelegge et godt lovverk. Psykiater Asbjørn Restan deltok i samme debatt, og temaet duket for en faglig disputt, hvor Restan repliserte Thunes innspill om mer dialog som løsning.
«Jussen brukes for å holde folk ute, ikke for å holde dem inne. Jeg anbefaler alle pårørende å skaffe seg advokater som kan helsefeltet!». Dette ble i det pessimistiske laget for Hillestad Thune, som sa at dette orket hun ikke å høre, det kan ikke være sånn i Norge!
Men jo, Restan fortsatte, og manet forsamlingen til å stå opp for det de tror på der ute i helse-Norge. «Dere narrer dere selv om dere tror at vi har menneskerettigheter. Og det holder ikke å være snille!».
– Lytt inn til livet som lever i deg
Det passet veldig bra at kunstner og forfatter Inge Emil de Ferry Nitter dro til med allsang til Teigens «Optimist» i tillegg til å dele fra sine psykose-erfaringer. Inger Lise Hope og «Sveini» fremførte dessuten tre melodier underveis denne kvelden. En renere, nærere og råere fremførelse skal du lete lenge etter! Trolig er det sikkert derfor hun også ble kåret til årets vinner av «The Voice» 2024.
Artisten Hanne Viestad bidro til kveldens musikalske høydepunkt for min del, der hun ledet an i en såkalt mantrasang; allsang til to korte vers under tittelen «Blomstrende hjerte». Mantrasang handler om å synge det samme gang etter gang, med ulike variasjoner. Stemmen til Viestad varierte, fra klar og tradisjonell til noe som minnet om urfolk-sang.
Opplevelsen av å få delta i dette var nydelig, og til forskjell fra andre suggererende gruppeerfaringer jeg har gjort meg, var denne rettet innover: «Lytt inn – med kjærlig oppmerksomhet til det livet som lever i deg». Det var noe ærbødig og vakkert ved dette, og for meg en materialisering av selve budskapet. Jeg ble virkelig berørt. Jeg erfarte kjærlighet med sin transformerende kraft fra både Viestad og forsamlingen gjennom denne seansen.
Transformasjon av smerte
Kvelden var allerede spekket med store tanker og nære følelser da Maud Angelica Behn kom på scenen og delte sine erfaringer som etterlatt etter farens selvmord. Ari Behn tok sitt liv første juledag 2019 og Maud delte hvordan endeløs fortvilelse, sorg og uro okkuperte hennes liv i tiden som fulgte.
Hun fant ro i å brette origamifugler, noe som skulle bli så omfattende at hun etter hvert måtte finne en måte for å frigjøre plass på pikerommet. Det var fugler over alt da hun begynte å plassere dem rundt der hun var, på skolen, på besøk, hos fremmede og hos kjente.
Etter hvert erfarte hun at dette var til stor glede for andre og en transformasjon av smerte var i emning. «De små tingene har så mye større virkning enn vi kan forstå!» delte Behn strålende. At hun løfter frem temaet selvmord, kjentes etterlengtet. Dette rammet rundt 730 personer med deres pårørende bare i fjor. Behns bidrag var sårt, sterkt og svært rørende i tillegg til å være klokt.
De små tingene har så mye større virkning enn vi kan forstå!
Maud Angelica Behn
Siste innslag var ved jurist og forfatter Hanne Kristin Rohde som avsluttet seminaret med et magisk foredrag om tillit, egenkjærlighet og å snakke fra hjertet. Det var så stille at man kunne høre en knappenål falle.
Jeg vil gratulere initiativtakere og de andre ansvarlige for arrangementet for en særdeles givende og innholdsrik kveld på Litteraturhuset denne septemberkvelden. Dette var den tiende gjennomføringen av «Kjærlighet som medisin». Siden de tidligere har hatt to på ett år, er det ikke jubileum før til neste år. Så da er det bare å glede seg!
Hilde Marie Rekstad
