En pasients krav om en ny kurs
I tretti år har jeg vært både pasient og vitne i norsk psykisk helsevern. Jeg har sett varme møter og gode intensjoner. Men også tvang, tap av frihet og et system som ofte jobber mot sin hensikt. Nå vil jeg vise hvorfor tidlig, relasjonsbasert hjelp kan redde både liv og ressurser. Og hvordan vi kan gjøre det til normalen, ikke unntaket.
For tretti år siden ble jeg et kasus i norsk psykisk helsevern. Siden har jeg vært innlagt seks ganger: to av dem under tvang. Jeg ble låst inne på skjermingsrom, fikk sprøyter jeg ikke forsto konsekvensene av, og opplevde nyresvikt etter medisinske reaksjoner. I mange år var jeg nær døden; livet føltes frakoblet.
Når gode mennesker arbeider i dårlige rammer
Samtidig har jeg møtt varme og dyktige mennesker. Helsearbeidere som virkelig prøver å gjøre en forskjell. De ser, lytter og forsøker. Problemet er ofte ikke dem, men rammene de må arbeide innenfor: tidspress, stadig dokumentasjonskrav, lave bemanningsnormer og en kultur som belønner raske løsninger framfor langsomhet og tid til mennesker i livskriser.
I løpet av disse tre tiårene har systemet kostet samfunnet store summer. Jeg har betalt med noe enda mer verdifullt: år av livet mitt, preget av medisinert apati og uten deltakelse i arbeid og fellesskap.
Dette handler ikke bare om enkeltmenneskers feil eller gode intensjoner. Det handler om strukturer: hvordan økonomiske prioriteringer, styringsprinsipper og prosedyrer former hva som faktisk kan gjøres i møte med et menneske i krise.
Jeg har vært utsatt for overgrep som følge av rigide prosedyrer og praksiser. Jeg ble hardt tvangsmedisinert; den samme medisinen som skulle hjelpe, tok ofte fra meg klarhet og kreativitet. Å bli innelåst i uker uten sol på huden (det regnet begge gangene de hadde tid til å følge meg ut til luftegården på taket av Kalnes sykehus) etterlater sår som ikke bare behandles med nye medisiner. Samtidig vet jeg at god hjelp finnes. Jeg har opplevd behandling som ga meg respekt, trygghet og rom for å finne meg selv. Det er denne prosessen som gjør meg optimistisk: endring er mulig fordi mennesker og modeller som fungerer, finnes, men de er for ofte unntaket.
Diagnosenes dobbelthet og stadig tidspress
Diagnoser kan være nyttige ved kontakt med NAV, skole og rettsvesen, men de kan også fungere som rammer som stenger folk inne. Når hjelpesystemet mangler reelle alternativer, blir diagnosen en lås. Og når verktøykassen i stor grad er en biokjemisk modell, får relasjon og meningsskapende tiltak for liten plass.
I lukkede avdelinger er det vanskelig å bli hørt. Protester tolkes som symptom, og rapporter blir ofte bagatellisert. En kollegial beskyttelseskultur og et arbeidstempo som prioriterer raske løsninger, gjør at pasientens egen forståelse og innsikt får lav status. Samtidig er de ansatte presset. De må føre journaler, skrive rapporter, administrere medisiner og følge prosedyrer samtidig som de skal være til stede som medmennesker. Ofte strekker ikke tiden til.
Fra langvarig tvang til tidlig, menneskelig hjelp
Hvis vi skal endre kurs, må vi rette blikket mot strukturene som opprettholder dagens praksis.
Her er noen konkrete grep som kan gjøre forskjell:
• Omprioritering av midler: Flytt ressurser fra langvarige døgninnleggelser til lavterskel, kommunale tjenester som kan fange opp folk tidlig.
• Endre insentiver: Måleindikatorer bør belønne kontinuitet i relasjoner og brukernes trygghet, ikke først og fremst antall gjennomførte prosedyrer.
• Avbyråkratisering: Reduser administrative krav som stjeler tid fra pasientkontakt.
• Bemanning og kompetanse: Sørg for tilstrekkelig bemanning og systematisk etter- og videreutdanning i relasjonsorienterte tilnærminger.
• Åpenhet og ansvar: Bryt kollegiale taushetskulturer som beskytter praksiser framfor pasienter, og etabler reelle klagemekanismer som tas på alvor.
Hjelpa-modellen: lavterskel og relasjonsbasert støtte
Et konkret eksempel som fungerer i praksis, er Hjelpa-modellen slik den er bygget opp i min hjemby Moss og flere andre kommuner. Hjelpa bygger på enkle, men kraftfulle prinsipper:
• Møt folk tidlig
• Spør «Hva har skjedd med deg?» — ikke «Hva feiler deg?»
• Gi hjelp uten ventetid og uten krav om henvisning
• Sett relasjonen i sentrum — førstemøtet er avgjørende
• Skap god tilbakemeldingskultur
• Vær villig til kontinuerlig å endre praksis
Når vi treffer mennesker tidlig, møtt med respekt og konkret hjelp, kan vi stoppe forløp som ellers ender i isolasjon, tvang og langvarig utenforskap. Det er både mer humant og økonomisk fornuftig.
Norsk psykisk helsevern trenger dyptgripende endringer, ikke fordi de som jobber der er dårlige, men fordi systemet i dag ofte virker mot sin egen hensikt. Løsningene må komme fra feltet selv: fra brukere, kommunale tjenestetilbud, fagfolk og politiske beslutningstakere som tør å endre rammebetingelsene.
Endring skjer i møtet mellom mennesker
Til slutt: finnes det mer mellom himmel og jord enn det vi kan måle? For meg er svaret ja. Innsikt fra kunst, filosofi og litteratur må få plass ved siden av medisinsk kunnskap. Vi må satse på trygghet, relasjon og meningsfullt fellesskap. Ikke bare kontroll og skjemaer.
Genuin endring skjer i møtet mellom mennesker. Alltid.
Hvis du mener dette angår oss alle, bli med: fortell historiene, lytt, og krev lavterskel, relasjonsbasert hjelp i kommunen. La oss sammen gjøre tidlig, menneskelig hjelp til normalen, ikke unntaket.
