Jeg har stått i fødsler og dødsfall, tålt stress og sorg i 15 år i helsevesenet. Men nå risikerer jeg å miste jobben – fordi jeg sier ifra om uverdige forhold.
Dette er et debattinnlegg publisert i tidsskriftet Sykepleien 6. juni 2025. Gjengitt med tillatelse. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.
Jeg har jobbet i det norske helsevesenet i 15 år. Jeg er ikke lei av jobben min. Jeg er god i den. Jeg har høy utdanning, bred erfaring og mye omsorg å gi. Jeg har stått i krevende situasjoner, gått gjennom sorg, latter, stress og mestring sammen med både kolleger og brukere. Jeg har vært der når livet starter – og når det slutter. Likevel: Jeg anbefaler ingen å begynne i denne bransjen. Ikke sånn som den er nå.
For helsevesenet i Norge fungerer ikke lenger. Det er ødelagt innenfra. Ikke på grunn av de som jobber der, men på grunn av systemet og ledelsen. Det har blitt et brutalt system styrt av tall, budsjettkrav og kontroll. Og ikke av omsorg og fag.
Mange ledere i kommunehelsetjenesten er mer opptatt av å tekkes kommunalsjefer og sikre egen stilling enn av kvaliteten i tjenestene. De er presset til å spare – koste hva det koste vil. Det som ofres, er både pasientenes trygghet og helsearbeidernes helse.
Vi blir tappet for krefter
Jeg begynte i denne jobben fordi jeg bryr meg. Fordi jeg ønsket å gi av meg selv. Fordi jeg ville være med på å gi mennesker et verdig liv. Men hvordan skal vi klare å gi god omsorg når vi jobber i et system som tapper oss for alt vi har? Hvordan skal vi sikre kvalitet når vi er for få, for slitne og – altfor ofte – alene?
Jeg har selv sagt ifra. Mange ganger. Jeg har varslet om unødvendig bruk av tvang og makt – brukt ikke fordi situasjonen krevde det, men fordi personalet manglet kompetanse til å forstå hva tvang faktisk er. Jeg har også varslet om uforsvarlig medisinbruk der medisiner blir gitt på måter eller i mengder som er potensielt livsfarlige. Jeg har sett bivirkninger, overmedisinering og manglende vurderinger av helhet og risiko.
Jeg har sagt ifra, men det føles som å rope i et vakuum. Ingen vil høre – for det er enklere å ignorere et varsel enn å endre systemet.
Ledelsen straffer dem som sier ifra
Nå risikerer jeg å miste en av jobbene mine fordi jeg har sagt ifra. Jeg har tre jobber i helsevesenet. De kan sparke meg, men jeg har ikke gjort noe galt. Jeg har stått opp for dem som ikke har en egen stemme.
Jeg har sagt ifra når mennesker blir behandlet uverdig og når helsepersonell ikke har forutsetninger for å ivareta det ansvaret de har fått. Jeg kommer aldri til å slutte å si fra – selv om det skulle koste meg alle jobbene mine.
En av de største svakhetene i helsevesenet nå er hvordan vi bruker opp unge, uerfarne vikarer. Det er tilkallingsvikarer på jobb hver eneste dag, i nesten alle avdelinger. Mange av dem er svært flinke og fulle av engasjement.
Men de har ikke kompetansen, erfaringen og oversikten som trengs for å ivareta krevende situasjoner. Det er ikke deres feil. Det er systemet som utnytter dem som billig arbeidskraft. Før de vet om de i det hele tatt vil bli i helsevesenet, har vi allerede slitt dem ut.
Resultatet? Vi som har vært her lenge, vi som har erfaring og fagkunnskap, vi må hver dag gjøre både vår egen jobb og deres. Vi må holde brukerne trygge og samtidig ta vare på vikarene.
Og nå kommer sommeren. Da flommer det over av ferievikarer, mange av dem knapt fylt 18. Mange er oppriktig flinke, men de ser ikke det vi ser. De vet ikke hva de skal reagere på. Det kan være avgjørende. Og det er vi som står der med ansvaret når det går galt.
Tjenesten reduserer omsorg til logistikk
Og hjemmetjenesten? Det er det mest ekstreme arbeidsmiljøet jeg har vært i. Hvis noen klarer å stå i hjemmesykepleien i en stor by i mer enn et par år, fortjener de både medalje, hederspris og dobbel lønn. Det er stress fra du starter på vakt til du går av. Ingen pusterom.
Sykepleiere og vernepleiere sitter og gråter på jobb fordi de vet at de ikke rekker å se pasientene som mennesker. Ti minutter per bruker – hva er det? Hva slags respekt for menneskeverdet ligger i det?
Tenk deg en eldre kvinne som har sittet alene hele uka og ventet på hjemmetjenesten. Hun får ti minutter. Kanskje til dusj, kanskje til medisiner, kanskje til bare å si hei. Det er ikke omsorg. Det er ren logistikk.
Så hva kan vi gjøre? For det første: Lytt til oss som jobber på gulvet. Vi som er der hver dag. Vi som kjenner brukerne, som ser forfallet, som vet hva som skjer bak dørene.
Det er ikke lederne som vet hvordan helsevesenet faktisk fungerer. Det er ikke faglederne eller helsebyråkrater. Det er vi. Vi som står i hverdagen med de menneskene det gjelder. Det er vi som vet hvor skoen trykker.
Og vi trenger at noen hører på oss – før det er for sent. Før flere brukere mister tryggheten. Før flere unge vikarer mister lysten. Før flere ansatte blir sykmeldt, utbrent eller tause.
Jeg anbefaler ikke å jobbe i helsevesenet slik det er nå. Men jeg nekter å slutte. Jeg nekter å bli taus. Jeg kommer til å si fra – igjen og igjen – på vegne av dem som ikke har en stemme. Og jeg håper du hører det, selv om systemet helst vil at jeg skal tie.
***
Innleggsforfatteren har valgt å være anonym, men redaksjonen i Mad in Norway kjenner vedkommendes identitet
