Dokumentaren avdekker hjelpeløsheten hos både pasienter og behandlere. Når skal vi begynne å se at mennesker som sliter har samme behov som deg og meg?
Omtale av TV-dokumentaren Brennpunkt: Psyk
NRK har fulgt psykiatriske pasienter i bydel Gamle Oslo med kameraet i om lag et år. Vi følger flere pasienter inngående, og dokumentaren filmer disse personene både hjemme og der de befinner seg i ulike instanser og institusjoner i hjelpeapparatet.
Vi kommer på innsiden av den psykiatriske enheten FACT der de driver sin oppsøkende virksomhet. FACTs virksomhet retter seg mot en pasientgruppe som viser lav motivasjon for kontakt med psykiatrien og betegnes som de aller sykeste i befolkningen. Disse pasientene unndrar seg ofte hjelp. Derfor har også politiet en sentral rolle i møte med disse pasientene.
Evig runddans
Politiet uttrykker stor bekymring og sier at de står i en evig runddans. Individer som er hjelpeløse blir ikke lagt inn, og når de blir det, så er det bare for å være tilbake i elendigheten noen timer senere.
Politiets ressurser brukes til stadig å jakte på individer som unndrar seg behandling, og hver gang ser de at disse aksjonene ikke avstedkommer annet enn økt aggresjon.
Etter en tvungen konsultasjon får vi sitert legens kommentar til politiet: «Nå blir det vel mer greier med ham for dere». Og betjenten bekrefter at dette er virkeligheten. For meg som seer virker dette til å være en kjent situasjon for betjenten; at etter tvang blir alt verre.
Hver uke og gjerne daglig har politiet kontakt med personer som åpenbart ikke greier seg alene. De bor i søppel til knærne og kan ikke ta vare på seg selv, forteller politiet. 1700 politi-betjenter landet over har bidratt i Brennpunkts undersøkelse, og uttalelsene som gis peker i samme retning: Psykiatrien virker ikke.
Har spilt fallitt
Dokumentarens fokus er hjelpeapparatets ønske om videre hjemler for bruk av mer tvang. Fra stortingssalen hører vi Bård Hoksrud fra FrP som uttaler at et typisk trekk ved psykisk sykdom er at pasienten ønsker stadig mindre hjelp.
Men er dette virkelig et trekk ved psykisk sykdom? Dette er en påstand som ikke kan dokumenteres. Dette er et tydelig eksempel på at politikere har godtatt påstander fra en fagprofesjon uten å sjekke i grunnlaget.
Det vi helt sikkert vet, er at til tross for at disse pasientene har fått psykiatrisk hjelp i årevis, så har de ikke blitt bedre. Tvert imot, de har blitt sykere. Allikevel har våre folkevalgte vedtatt mer av den praksisen vi allerede vet at ikke virker. Dokumentaren Psyk er et strålende eksempel på hvordan psykiatriens helsetilbud har spilt fallitt.
Hvorfor snur politikere og akademia ryggen til?
Den tradisjonelle psykiatrien med sitt biomedisinske menneskesyn mener altså at pasienter som ikke vil ha deres hjelp, bare beviser at de egentlig trenger mer hjelp.
Ingen av deres diagnoser og teorier om menneskets psyke kan etterprøves naturvitenskapelig, men vi er fanget i en virkelighet hvor vi godtar slike påstander, ene og alene basert på autoritet.
Kan det være motsatt?
Om vi innser at uten etterprøvbarhet og biologiske funn, så faller autoriteten til en disiplin som mener seg å være naturvitenskapelig. Da kan vi få øye på andre tolkningsalternativer til disse pasientenes tilbaketrekning.
For hva om vi ser på tilbaketrekning som et tegn på sunnhet? Kan det være at selve behandlingen ikke gjør dem godt? Det er åpenbart at disse menneskene trenger hjelp, men hva om de trenger noe annet?
Hva med å hjelpe folk med de vanskene de viser med all tydelighet at de har? Hva med ensomheten? Hva med relasjoner? Hva med meningsfulle aktiviteter? Hva med tilhørighet?
For praksisen vi ser bekrefter ikke pasientene som mennesker, den bekrefter dem som sykdommer. Om deres behov for varme ble anerkjent, så ville det jo vært makabert å nøye seg med å beskrive alle deres lengsler, for så å forlate dem og gå? Dette er virkelighetens helsetilbud til de sykeste i dag.
Vurdering – ikke behandling
Dokumentaren viser hvilken hjelp som tilbys. Hjelpen er i all hovedsak vurderinger. Det vurderes om tanker og atferd er adekvate. Det vurderes om disse menneskene mestrer sin ensomhet. Hjelpen er vurderinger av i hvilken grad pasientene blamerer seg selv, der de i komatøs tilstand befinner seg i det offentlige rom. Hvor forstyrrende er de?
Dette er en innfallsvinkel hvor man med god grunn kan hevde at psykiatrien i langt større grad bidrar til opprettholdelse av samfunnsorden enn til bedre helse. Da har den i så fall misforstått sin funksjon som helsetjeneste.
Dokumentaren viser at i tillegg til vurderinger, så er medikamenter hovedfokus i dagens psykiatriske helsehjelp. Vi får se en rekke injeksjoner der medikamenter bli sprøytet inn i pasienter både frivillig og under tvang.
Som seer burde vi kanskje føle et lettelsens sukk. Endelig, der ble pasienten behandlet! Pasientene med sine komplekse livsutfordringer er ment å komme på rett kjøl ved disse injeksjonene.
Som seer kan jeg ikke øyne noen bedring ved behandling vi ser at bedrives, med ett unntak. Det er en pasient som fikk et lengre opphold på en institusjon ment for rehabilitering. Der ser vi at pasienten uttrykker håp, om ikke annet så lettelse.
Så her ser vi spor av noe som gir bedring: Fellesskap over tid i trygge rammer. Så enkelt, og tydeligvis så uendelig vanskelig.
Har utspilt sin rolle
I dokumentaren er både FACT og politiet klare på at nedbyggingen av døgnplasser har gått for langt. Dagens situasjon er at de som har det verst, ikke ønsker hjelp fra psykiatrien. Og de som ikke har det riktig så ille, er ikke individer som psykiatriske institusjoner er ment for.
Ser vi en virksomhet som har utspilt sin rolle? Politiet virker i alle fall til ikke å være i tvil.
Den psykiatriske hjelpen vi ser i dokumentaren gis med en forståelse av at pasientene burde klare å ha et fint liv der de sitter i sine leiligheter, alene og isolerte. Men hvem av oss hadde hatt det godt under slike forutsetninger?
«No man is an island» skrev John Donne, og vi nikker gjenkjennende. Så psykiatriske pasienter trenger kanskje noe grunnleggende annet enn oss andre? I så fall foreligger det et menneskesyn på psykiatriske pasienter som er uhyrlig.
Det burde være åpenbart. Det vi ser er mennesker med lengsler etter varme og trygghet. Det de trenger er andre mennesker, og at deres behov for trygghet blir ivaretatt.
Noen mennesker trenger hjelp til å få rigget livet eller overleve en krise. Dette burde vært innholdet i psykiatrisk helsehjelp, men tilhører dessverre sjeldenheten.
Opprør på verdensbasis
Dokumentaren viser det en folkebevegelse allerede har skjønt. Og ikke bare en folkebevegelse, men det er like mye et faglig opprør som ruller på verdensbasis nå. Psykiatrien fungerer ikke, akkurat slik politiet påpeker.
Og dette er det gode vitenskapelige årsaker til. Fagfolk verden over etterspør etterrettelig forskning på dokumentert effekt av medikamentene som psykiatrien bruker. Vi har ventet i snart 200 år på biologiske markører som kan dokumentere påstandene om at psykisk strev er uttrykk for avvikende biologi. Disse dokumentasjonene uteblir.
Psykiatri er den eneste offentlige profesjonen som får drive en virksomhet uten at grunnleggende krav til forskning er oppfylt. Hvorfor snur politikere og akademia ryggen til?
Grunnen til at virksomheten får rulle videre synes åpenbart å ligge i interesser som taler til egen økonomisk fordel. For ikke å snakke om at vi har et rettsapparat som har gjort seg avhengige av psykiatriens sakkyndighet.
Og i mellomtiden går liv tapt. «Vi kan ikke se på at folk går til grunne», sier FACTs psykiater i denne dokumentaren.
Men det er akkurat det de gjør. Og det føles neppe bedre å bli vurdert mens det skjer.
Hilde Marie Rekstad
NRK presiserer:
Prosjektet «Psyk» består av en TV-serie, flere større nettsaker og nyhetssaker på radio og tv. Målet vårt har vært å se på hvordan systemet rundt oppfølging av alvorlig psykisk syke fungerer.
Vi har hatt et sterkt ønske om å skape forståelse både for pasientene og deres situasjon, men også for hvordan det er å hjelpe alvorlig psykisk syke med de rammene de har i dag, enten du er behandler eller politi.
Vi håper at alle de ulike sakene til sammen vil danne grunnlag for en mer opplyst debatt rundt dette temaet.
