– Leo er fire år og ikke så flink til å tegne. Med tanke på at han allerede har tre års pedagogisk opplæring bak seg, burde han ha kommet mye lenger i sin utvikling. Kortfilmen Observasjon formidler reelle konsekvenser av et samfunn som med «tidlig innsats» søker å presse forskjellige mennesker inn i samme form.
Filmomtale
«Observasjon». Regi, manusforfatter og produsent: Christoffer Lossius
Amanda-vinner for beste kortfilm i 2022. Manuspris på kortfilmfestivalen i Grimstad samme år.
På NRK-appen ligger det en norsk kortfilm som gjør inntrykk. Det er en liten film med få skuespillere, og ved første øyeblikk kan den virke beregnet på et smalt publikum. I virkeligheten er den svært relevant for alle som reflekterer rundt samfunnsutvikling og psykisk helse.
Observasjon tar for seg et skjebneøyeblikk i en liten familie på tre. Der treffer vi en førstegangsmor som vi skjønner at er kunstner. Så er det far, en ganske vanlig mann i begynnelsen av trettiårene. Begge jobber innen kreative fag, får vi vite. Og så er det sønnen Leo, en leken og søt gutt på fire. De virker som en ganske vanlig nystartet familie, og vi treffer dem i en hyggelig morgen-seanse der de er i ferd med å gjøre seg klar for en ny dag. Leo er åpenbart en gutt som leker med ord, har glimtet i øyet, og som tøyser litt før han lar seg lede ut til en ny dag. Foreldrene ser ut til å nyte sitt barn og sin lille morgenstund. De har en raushet i møte med Leo, der de smiler og har ro og tid.
Planlagt konfrontasjon
Foreldrene har blitt bedt om å møte på foreldrekonferanse i barnehagen, og dette er dramaet i den lille filmen. De smiler litt av innkallelsen, det virker så voksent synes de. Tydelig humrende går de mot barnehagens dør, gutten er jo bare et knøtt. Med åpne ansikter går de inn, helt uforberedt på hva som møter dem. For det de trodde var en liten samtale med avdelingslederen om Leo og hans hverdag, viser seg å være en godt planlagt konfrontasjon. De ledes inn i et rom hvor både styrer og to pedagoger har en svært alvorlig bekymring de må ta opp. Og de har en klar plan for resultatet av dette møtet. Her må andre offentlige instanser koples inn.
Sakens kjerne er at Leo har blitt observert. En av de voksne sier at Leo bare svarte henne med å si «mip, mip..» flere ganger, da hun ville ha en samtale med ham. Og han snakket om «ild», hva kan dette egentlig bety? Dessuten tegner han veldig lite. Og den tegningen han har produsert over barnehagens blomster-tema.. Tja! Blikk veksles, og som seer skjønner man at tegningen ikke taler til Leos fordel. Pedagogene etterspør dessuten Leos plan for det han tegner. De manglende tegneferdighetene og den useriøse samtalen med Leo legges frem med stor bekymring. Nå kommer det ord som tidlig innsats, uro og som drevet av en motor.
Filmen handler altså om en observasjon av Leo. Men scenen i barnehagen viser også hvordan foreldrene plutselig blir utsatt for en observasjon. Styrer sirkler rundt i rommet mens samtalen pågår. Pedagogene noterer stikkord når far forsøker å være imøtekommende med noen vage innrømmelser. Og de ansatte er tydelige på at Leo er kanskje liten nå, men dette handler i siste instans om å sørge for at han blir en kommende arbeidstaker.
Foreldrene tar først avstand, men de er allikevel fanget. Det ser vi, når de mot filmens slutt ser på sitt barn på en ny måte. Vi ser den samme leken. Og vi ser de samme menneskene. Men nå er stunden preget av frykt. Og siste scene er sterk, der også Leo får et bekymret blikk. Han ser på de skremte foreldrene sine, og han tar til seg følelsen de formidler. Så ser han mot sitt eget speilbilde, i en vannoverflate som burde ha reflektert håp og familielykke. Lykken er ødelagt. Og som seer aner jeg at Leo går en vanskelig tid i møte.
Virkelighetsnær fremstilling
For seere som ikke er kjent med feltet, så kan denne filmen kanskje hevdes å være litt komisk. Det er jo absurd at en barnetegning og en tøysete samtale skal brukes som bevis for at en psykiatrisk utredning kan være nødvendig. Det er jo latterlig. Da kan jeg avsløre at denne filmen er svært virkelighetsnært fremstilt. Med bakgrunn fra pedagogisk-psykologisk rådgivning vet jeg at universiteter og høyskoler driller sine studenter i å finne symptomer på avvik allerede fra barnet krabber inn på småbarnsavdelingen.
Det offentlige mandatet er klart. Pedagoger skal finne flest mulig barn som kvalifiserer for behandling, så tidlig som mulig. Derfor er man opptatt av tidlig innsats, som pedagogene sier til foreldrene i filmen. Og dette er nettopp navnet på Stortingsmelding 6 (2019-2020). Stortingsmeldingen har en klar målsetting om «..å skape et samfunn med små forskjeller og like muligheter for alle». Velferd og verdiskaping er begrunnelsen, altså har den en helt åpen økonomisk tankegang. Sammen med demokrati, så klart.
Men visste vi, at for å skape et samfunn med små forskjeller og like muligheter, så er Leos skralle blomst et problem?
Observasjon handler om en barneobservasjon, slik den gjennomføres i alle landets barnehager og skoler på daglig basis. Det vi ser er en konfrontasjon mellom verdier. De kreative foreldrene møter tunge politiske føringer. De trekkes inn i en fremmed verden, av ord som er hentet rett ut av diagnosemanualen for psykiske lidelser. De konfronteres med samfunnets krav om at alle skal bidra til økonomisk vekst. Tidlig diagnostisering er et viktig verktøy for å oppnå dette. Observasjon viser oss virkeligheten, der offentlig utdannede og pliktoppfyllende fagfolk oppfyller myndighetenes pålegg, basert på verdiene som er politisk bestemt.
Derfor er Observasjon først og fremst en observasjon av samfunnet vi lever i. Det er ikke rart at pedagogene er bekymret for lille Leo som ikke kan tegne. Gutten er fire år og det er ikke så lite, han har jo allerede tre års pedagogisk opplæring bak seg. Leo burde ha kommet mye lenger i sin utvikling. Om ett år eller to er han i skolen, avhengig av når på året han er født, og da er det alvor. Lille Leo er allerede sent ute.
Filmen er svært tankevekkende. Følelsen man sitter igjen med er så ubehagelig at jeg får lyst til å avvise den. Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trukket på skuldrene og sagt at den er smal og irrelevant. Jeg vet dessverre bedre.
Som en tilleggsinformasjon opplyser Lossius til Mad in Norway at de i filmens første år hadde rettighetene til Olle Adolphsons sang «Det gåtfulla folket». Den finnes på Spotify og passer nydelig inn som en avslutning på et viktig budskap. God filmopplevelse!
Hilde Marie Rekstad
