Ved å stole på egen dømmekraft klarte hun å komme seg ut av en medisinsk giftspiral som ellers ville tatt livet av henne. Hennes erfaringer har fått fram betydningen av «mellomrommet» som et eksistensielt behov – det som avgrenser og definerer vår menneskelige identitet.
Bokomtale
«Ellers får du klare deg selv. Når følelser blir behandlet som sykdom»
Hilde Marie Rekstad
Calidris forlag, 2025
«Vi har et system som ikke fører til helse», skriver Hilde Marie. Hennes egne og familiære erfaringer fra årevis med nytteløs behandling i helsetjenesten er motivasjonen bak denne boken. For det første har hun behov for å gjenreise sin egen moralitet og sin farfars ære, for det andre vil hun sette psykiatriens berettigelse og begrensning på dagsorden som kan føre til endringer. Etter å ha lest boka er det ikke vanskelig å forstå henne på det. Det må bli endringer.
Setter bred kontekst
Ellers får du klare deg selv er en selvbiografisk historie som tar for seg Hilde Maries liv fra tidlige barneår på idylliske Steinvoll til der hun står i dag, femti år senere. På forbilledlig vis har hun klart å leve seg inn i ulike epoker og situasjoner, hvor hun gjengir sanseinntrykk, følelser og hendelser i detalj med et variert og lettfattelig språk som inngir tillit og troverdighet til hennes opplevelser.
Hun har trukket linjer gjennom hele fem generasjoner for å sette sitt eget liv i kontekst, og vi får innblikk i familiedynamikk og -hemmeligheter som Hilde Marie blir dratt inn i og forsøker å finne ut av. Hun definerer tidlig begrepet «mellomrommet», som en abstrakt grense mellom seg, andre og et større fellesskap.
Vi blir kjent med en skoleflink jente som lærer seg kunsten å leve seg inn i andres sinn, men som ikke har like lett for å finne sin egen rolle og plass i gruppa. Hun beskriver hvordan egne grenser viskes ut i relasjoner med andre, og hvordan hun mister kontakten med seg selv når hun er del av en større enhet. Et mønster som fortsetter når hun inngår relasjoner i ungdomsårene, og i tidlig etablering av egen familie.
Et liv til det ytterste
Det livet Hilde Marie beskriver er ekstremt, og at hun i det hele tatt har overlevd er en bragd. Henne historie bringer tankene til Jan Baalsruds flukt under andre verdenskrig. Boka har ingen dødpunkter, og de korte kapitlene legger til rette for raske endringer i både sjanger og sinnsmodus.
Hun bar på en voksende byrde av skyld og skam for grenseoverskridende handlinger som rokket ved familierollene, og som ledet til tap av sin største beskytter. Situasjonen ble så vanskelig at hun i to av sine ungdomsår valgte et liv som hjemløs i Oslo i det som ble en brutal kamp for tilværelsen.
Episoden der hun sittende på en kald trapp i en smal gate med maskara rennende nedover kinnene og gjennom et restaurantvindu fikk et streif av en morskikkelses omsorgsfulle blikk, ble en bekreftelse på hennes ekte savn og behov. Dette øyeblikket traff også meg som leser med stor emosjonell kraft. Hun satt der som piken med svovelstikkene. Hvorfor var det ingen som tok henne til seg og tilbød henne et trygt hjem?
Når lengsler blir sykdom
Noe annet som gjør dypt inntrykk, er det som startet hele hennes forferdelige «karriere» som tungt medisinert psykiatrisk pasient. I et tiltrengt pusterom hadde hun lagt seg til på en gren i et tre. Mens hun lå der og dagdrømte, ble hun hentet ned og sendt til psykiatrien.
Handlingen ble sett på som et nevrologisk avvik, og hun ble satt på litium og flere andre medikamenter. Heller ikke psykologen hun gikk til hadde klart å se hennes behov for å finne seg selv, og mente det var best for henne å være i en «stabil relasjon». Han så ikke hvordan forholdet avspiste hennes egen identitet.
I boken forteller Hilde Marie utførlig hvordan hun følte hun gikk i oppløsning og manglet opplevelse av sammenheng, mens medikamentene stadig gjorde henne dårligere. Det er hjerteskjærende å lese hvordan hun ble nektet helsehjelp i Norge i en akutt somatisk situasjon fordi hun hadde en psykiatrisk diagnose. Diagnosen som skulle åpne dørene for hjelp ble altså brukt mot henne. I en svært dårlig forfatning hadde hun en indre dialog med sin fiktive krim-helt Hercule Poirot, og fikk en overbevisning om at det var medisinene som hadde forgiftet henne.
Det kanskje mest imponerende grepet Hilde Marie da tok, var å reise til Gran Canaria med reiseforsikring for å la seg utrede for sine kroppslige symptomer – uten å opplyse om sine psykiatriske diagnoser. Hun fikk raskt konstatert forgiftning og nyresvikt, og fikk medisiner for dette samtidig som hun bråseponerte de psykiatriske medikamentene hun til sammen hadde brukt i 15 år. Hun kom gradvis til seg selv, og etter seks uker på sykehus var hun klarert for å dra hjem.
For kjærligheten
Dette ble starten på en personlig løsrivelsesprosess og utforsking av psykiatriens tvilsomme vitenskapelige grunnlag. Universitetsutdanning, møter med psykisk utviklings(u)hemmede og en sykehusprest, det unge livet som endte i armene hennes, og et nakkebrudd brakte henne nærmere en forståelse av sin egen natur. Og når hun klarte å løse den grufulle gåten om sin fraværende farfar, falt brikkene på plass for henne.
Drivkraften i å rapportere fra livet ligger i sorgen over hvordan psykiatrien har herjet med hennes familie gjennom generasjoner. Men like mye i kjærlighet til de som kommer etter, herunder sitt eget barn.
Det tok henne åtte år av sitt liv, men hun fikk til slutt oppreisning for skadene hun ble påført av psykiatrien. Her ligger en uutnyttet lærdom som burde komme alle i lignende situasjon til gode.
Mot slutten reflekterer Hilde Marie fra Theatercaféen: «Utenfor de store vinduene ligger gatene jeg kjenner så godt, pent innrammet og med snart 40 års avstand til de vondeste av minnene.» Som leder meg tilbake til setningen hun skriver innledningsvis: «Jeg kan ikke tråkke over folk på asfalten, jeg har vært der selv.»
Anbefales for legeforeningens lesesirkel
Hilde Marie har med denne boken begitt seg ut på litt av et vågestykke. Hun beretter om en familie der psykiatriske diagnoser har gått i arv. Hun har avdekket mønstre som psykiatrien er ramme på å klassifisere som sykt.
På slutten gir Hilde Marie sin krimhelt Poirot et nytt oppdrag. Hun ber ham om å løse psykiatriens mysterium. Om hvorfor behandlingen de gir, ofte ikke fører til god helse. Det håper jeg inderlig Poirot klarer å løse, og kanskje trenger vi flere som ham.
Jeg får assosiasjoner til tv-seriehelten dr. House. Den krasse og tilsynelatende usympatiske legen, men som setter sin ære i å ikke gi seg i kampen for å helbrede sine pasienter.
Se for deg at dr. House har fått boka til Hilde Marie tatt opp i legeforeningens lesesirkel, med seg selv som deltaker. Alle legene skulle være enige om at dette selvfølgelig handler om gener og arv, siden det er mønstre som går gjennom generasjoner. Og at vi en dag vil finne opp en medisin som kan forebygge lidelser ved å behandle avvikende gener.
Så skulle dr. House gå resolutt ut, for så å komme tilbake og si: «Dere har helt rett. Det handler om mønstre, det handler om arv. Og løsningen er nærmere enn vi tror. For det er ett gen vi har oversett, og det kan leses mellom linjene.»
Legene skulle vise sin forbauselse og avmålte lettelse for en gryende redsel av kanskje i årevis å ha tatt feil.
«Vi har ikke sett det fra den andre siden. Vi har ikke det mellomrommet. Vi har hele tiden sittet her på innsiden av vårt eget skuddsikre glass», skulle dr. House si, og fortsette: «Det er vår arv og våre mønstre. Det er iatro-genet*. Vi må begynne med oss selv, vi må se de vi skal hjelpe inn i øynene. Forstå deres perspektiv. Og kunne kjenne på gleden ved å se et annet eksemplar av vår art finne fram til den beste versjonen av seg selv.»
Takk, Hilde Marie. Du har ikke bare gjenreist din egen moralitet. Du har i kraft av din erfaring, kløkt, empati og formidlingsevne skapt et tidsskille for all helsehjelp. Du har definert det livsviktige mellomrommet. Rommet som gjør det mulig å innta en annens perspektiv – som samtidig bevarer og beriker ditt eget.
Den observante leser har antakelig sett at det av naturlige årsaker er satt inn en vikar for Mad in Norways faste bokomtaler.
*) iatrogen: ‘som er forårsaket av legebehandling’
