Psykodrama virker til å forbinde kropp og psyke på en unik måte. Det gjør metodikken anvendbar og relevant langt utenfor terapirommets vegger.
Bokomtale
Når mennesker møtes. Fortellinger fra faget psykodrama.
Kolofon forlag, 2025
Psykodramaforeningen i Norge (PIN) teller nå 40 år, og i den anledning har redaktørene Børge Kristoffersen, Bjørn Rasmussen og Marit Høgalmen Uppstad samlet tjue bidrag som til sammen presenterer faget psykodrama. Tjuefem forfattere bidrar, inkludert redaktørene.
Før denne boken visste jeg lite om faget psykodrama, et fag med røtter fra kunstpraksis. Bidragene viser at dette faget er anvendelig i alle sammenhenger som forvalter menneskelige ressurser, både innen næringsliv og offentlig forvaltning. Ikke minst bidrar faget med en interessant innfallsvinkel i terapeutisk arbeid.
Et tredje språk
«Sjelen i handling» er en av beskrivelsene som gis om psykodramafaget, for faget er en aksjonsmetodikk. Ved bruk av teaterets virkemidler og med leken som modell, er målet å ta i bruk «et tredje språk». Det er det som flyter i mellom mennesker som samhandler godt og som sier mer enn ord.
«Et tredje språk kjennetegnes av åpenhet, en lyttende og spørrende holdning som også tillater det fantastiske, det virkelige og uvirkelige, på samme tid. Det er et språk som har sin egen rasjonalitet der tid og rom ikke nødvendigvis inngår i en rett linje.» (s 56). Psykodrama åpner slik for grensesprengende og kreativ problemløsning, iscenesatt i et fysisk miljø. Mange av bokens eksempler minner meg om en virkeliggjøring av drømmeverdenen. Eller eventyrets sjanger, anvendt på virkelige dramaer, og som gis en forløsende slutt.
Boken er spekket med eksempler på terapeutiske prosesser som gir deltakerne fysiske erfaringer med løsning på psykologisk dilemmaer og traumer. Ved å bruke rom og gjenstander visualiseres problemstillinger og konfliktsituasjoner hvor deltakerne får øve på løsning.
Faget er også nyttig i arbeidslivet og i kreative prosesser. «Vi ser og erfarer. Strukturen i rommet gjorde at vi raskt forstår hverandre» (s 250).Slik beskrives den skapende prosessen ved en filmproduksjon, hvor ideer og sekvenser plasseres fysisk i rommet ved bruk av rekvisitter. Et blått garnnøste trilles ut som tidslinje og den skapende prosessen går fra ide til en fysisk fremstilling i rommet. Virkeligheten de sammen skaper gir en håndgripelig felles forståelse. Det tredje språket er virksomt, hvor spontanitet og kreativitet får utfolde seg.
Fra en annens perspektiv
Et sentralt punkt ved psykodrama er rollebytte. Å se situasjoner fra andres perspektiv er en kjent øvelse, men å se seg selv gjennom andres øyne er å ta det et hakk videre. For er det ikke det vi egentlig gjør når vi sitter fast i selvforakt og skam? Og det er dette fenomenet psykodrama tar tak i, når det løfter frem personens selvkritiske stemmer og plasserer de i det fysiske rommet.
Ved fysiske øvelser med støtte fra enten en gruppe eller en leder, føres man inn og ut av eget perspektiv. Og i terapi ledes man inn og ut av minner, ved å rekonstruere episoder i et fysisk rom ved bruk av gjenstander og mennesker som representerer det som hendte. Midt i dramaet henter lederen deg ut, og får deg til å se på ditt eget minne ved å la deg gå inn fra en annen vinkel. Eller ved å la noen andre i gruppen spille ditt minne mens du selv støtter eller avviser forslag til tolkning som deltakerne i spillet måtte komme med. Derav navnet psykodrama.
Fengslende om likhet og fremtiden
Det er to aspekter ved psykodrama som jeg finner særlig fengslene. Det første er at formen krever at den som leder og de som deltar møtes som mennesker på lik linje. Alle må dele av seg selv. Målet er menneskemøter. Filosofen Jacob Levi Morenos arbeid er den teoretiske grunnen som faget står på. Han mente at alle mennesker har ressurser som er viktige for fellesskapet, og i sitt arbeid var han særlig opptatt av å løfte frem de som står nederst på rangen.
Med lekens kreativitet og spontanitet som forbilde, lette han etter måter å la undertryktes stemmer få komme til orde. Han var overbevist om at rollebytter og dramatisering kunne endre både storpolitiske konflikter og personlige dramaer. Ved å dele med hverandre, se hverandre, bytte med hverandre og å plassere konflikter og perspektiver på et internasjonalt eller kosmisk nivå, så vil fred og løsninger alltid være mulig.
Det andre, og som jeg finner enda mer fascinerende, er hvordan psykodrama iscenesetter fremtiden. Fra en marginalisert posisjon kan man forestille seg et drømmescenario. Ved å få innta en ny rolle og bli «speilet» mens man øver, så kan man forberede en ny virkelighet. Og dette er en teknikk som forfattere beskriver at virker. Dette er dessuten gjenkjennelig fra det vi vet om livet; det vi ser for oss har en tendens til å inntreffe, på godt og vondt.
Psykodrama gir muligheten for å øve sammen med andre på at gode ting skal skje. Våre drømmer og fantasier for både yrkesliv og personlige liv gjøres til virkelighet i trygge omgivelser. Dermed retter vi både blikket og ryggen. Dramatiseringen virkeliggjør drømmen.
Hvordan det skulle ha gått
Vonde minner i enkeltpersoners dramaer kan også løses, ved at man iscenesetter alternative hendelsesforløp. Man spiller ut hvordan det skulle ha gått. Hvordan det forsømte barnet skulle ha blitt ivaretatt. Ved at de som deltar i dramaet gir støtte, bidrar de til helbredelse i nåtid. Ved å ta et utenfra-perspektiv, får også bæreren av traumer anledning til å se hendelser fra et annet perspektiv, noe som kan mykne og endre en fastlåst offerrolle.
Materialiseringen av fantasien gjør den håndgripelig og mulig. Praksis fra faget viser at å kroppsliggjøre en tenkt erfaring er radikalt annerledes enn å bare tenke seg den. Psykodrama virker til å forbinde kropp og psyke på en unik måte.
Psykodrama som fag fremstår som en banebrytende metode. Derfor er det overraskende at faget er såpass lite kjent til å ha vært et aktivt miljø i Norge i 40 år. Internasjonalt har det eksistert i 100 år, fra Moreno startet Bacon Hill Sanatorium i New York i 1925.
Et mylder av virksomheter
En mulig grunn kan være at faget har et helt særegent begrepsapparat, noe som krever at man som nykomling er villig til å gjøre en innsats. En annen grunn kan være at dette er en metodisk innfallsvinkel, hvor ulike praktikere kan utvikle sin særegne praksis tilpasset en gitt kontekst. Dermed blir utøvelsen av psykodrama et mylder av virksomheter med like mange varianter som praktikere.
Boken er et uttrykk for dette mylderet. Trolig derfor er innholdsfortegnelsen en introduksjon av forfattere og virksomheter. Dette går delvis på bekostning av fremstillingen av faget. Faget blir presentert via praksis, noe som er både berikende og uvant.
I en teoritung tid som vår, burde både politikere og virksomheter innen området psykisk helse kaste seg over psykodrama. Kan hende burde fagfeltet brette opp ermene for å gjøre seg mer teoritungt. Det kunne ha gjort psykodrama mer «troverdig», da med fare for å miste sin unike egenart. Det siste ville vært synd, for psykodrama gir voksne folk en fantastisk mulighet til å leke. Sånn helt på alvor.
Hilde Marie Rekstad
